| | Reisebrev © Anne Brevig, tidligere publisert i
Seilas nr.1 2000
| | |
17. mai på Fiji
|
|
Jeg sitter ensom, "au naturel" i cockpiten i skyggen av
soltaket på ettermiddagsvakt. Vi har spist middag og vasket opp.
Martin er gått ned for å hvile. Det er fredelig ombord.
Båten dupper opp og ned, seilene blafrer svakt i vinden, vannet
sildrer langs båtsiden. Dønningene er små med lett
krusning på azurblått hav. Vi er på vei fra Tonga til
Fiji, en tur på 450 nm. Det har ingen hast. Vi tar det med ro. Det
er godt å være til.
|
Det finnes ikke tegn til liv på horisonten. Vi burde heise
drifteren,
men er late og foretrekker komfort fremfor fartens berusning. Dager som
dette er en sjelden bonus og en ypperlig anledningen til å slappe av
og reflektere. Vi forbereder oss på neste stopp ved å sette
oss inn i Fijis historie, kultur og severdigheter.
Solen skinner inn i
Martins lugar. Han legger en avis over lukedekslet. Det er deilig å
være ingensteds.
Båt med sjel
1. september er det syv år siden vi la ut fra Vancouver og tretten
år siden vi flyttet ombord. Det er ikke til å tro at Nor
Siglar har vært hjemmet vårt så lenge; nesten en
sjettedels mannsalder! Vi er blitt ordentlig glade i det flytende
krypinnet vårt, som har bragt oss så jevnt og trutt over de
store verdenshavene. Og selv om hun "bare" er en moderne og
lett, liten glassfiberbåt, tør vi påstå at hun
har "sjel". Det er da ikke bare gamle treskuter som har det?
Haugevis med sjøkart og bøker, bilder og suvenirer fra
fjerne strøk, flagg fra bortimot 40 land og en gjestebok med
internasjonalt register, tyder på at det er "liv" i
skottene på vår kjære, franske dame. For mennesker og
opplevelser bidrar vel også til å gi en båt karakter?
Jovisst har Nor Siglar sjel!
Ikke for havseilas?
Midtveis krysser vi 180 meridianen og er tilbake på den
østlige halvkule igjen. Martin ligger i cockpiten og leser Seilas.
Plutselig ler han rått og roper: "Anne! Vi skulle visst ikke
ha vært her ute! Vi må skynde oss hjem!" Ifølge
Nordheim, Norsk Seil - Navigasjonsskole, kan båter som Nor Siglar
bare "seiles utenskjærs over korte distanser på inntil
seks timer"! Vi får oss en god latter. Per i dag har vår
11.6 meter Gib'Sea (1985-modell) seilt over 40.000 nm. "For
skikkelig havseilas", fortsetter Nordheim, "må man ha
båter som f. eks. Hallberg Rassy og Najad". Vi må tenke
på finske venner som har alvorlige problemer med både rigg og
ror på sin 38 fots HR. Og de er ikke alene om å ha vansker med
denne båttypen. Så vi er hjertens enige med redaktøren
når han sier: "Det er vel seilerenes kvaliteter som er
viktigst". For vi har sett alle mulige slags farkoster på de
store hav, så det er nok absolutt mannskapets styrke, både
fysisk og psykisk som er avgjørende når det kommer til
stykket.
De sorte øyene
Etter fire døgn får vi landkjenning med Viti Levu, den
største av Fijis 300 øyer, og navigerer oss forsiktig inn
gjennom umerkede rev og skjær til karantenebøyen i
hovedstaden, Suva. Noen timer senere har vi fylt ut en diger bunke
skjemaer og fått diverse tillatelser og pass behørig
stemplet.
Vi flytter videre til Royal Suva Yacht Club, et klenodium fra den
britiske kolonitiden, og ankrer opp blant et 30-talls andre havseilere. De
fleste skal videre til New Zealand, en tøff seilas på ca.
1200 nm. Resten skal vestover til Australia, til havner sør for
Brisbane, for å søke ly under orkansesongen som varer fra
november til april/mai på disse breddegrader.
Vi hører Stillehavskrysseren kalle opp Suva Radio. De får
beskjed om å stave båtens navn. Det tar tid:
"Sierra-Tango-India-Lima", osv. før 19 bokstaver er
ferdigstavet. Lang pause. Så kommer det forsiktig: "I call
you "Stilla"! Det er helg og de får hverken sjekke inn
eller gå i land, så vi besøker de kjekke ungdommene som
forteller at båten er solgt. De skal møte den nye eieren i
Suva. Martin Carelius & Co. skal hjem til studier og arbeid og blir
mektig populære når de generøst fordeler det som er
igjen ombord av fludium og hermetikk, bøker, solkremer og mye annet
nyttig til seilervennene omkring.
Det merkes fort at vi er kommet til Melanesia, som betyr "de sorte
øyene" på gresk. De innfødte har nemlig krusete
hår og negroide trekk og er adskillig mørkere enn sine naboer
i Stillehavet. Man skulle nesten tro at de stammer fra Afrika. Men i
likhet med polyneserne, kommer melaneserne også fra
Sørøst-Asia. I dag lever det to folkeslag i øyriket;
halvparten innfødte, halvparten indere. For ca. 100 år siden
bragte nemlig de engelske koloniherrene arbeidskraft fra India til
sukkerplantasjene på øyene. Kontrasten mellom de to rasene er
stor. Spesielt skiller de høyreiste og slanke indiske kvinnene seg
ut i sine vidunderlige fargesprakende sarier med gull og glitter, fra de
kraftige innfødte med utpreget primitivt utseende - som
iført lange, unette suluskjørt, helst liker å sitte
med bena i kors på bakken og ta livet med ro......
Billig!
Vi trives i Suva, en pulserende sydhavsby med 175.000 innbyggere. Her har
vi råd til å spise mye ute. For bare 15 kroner kan man
få et fire retters kinesisk "smørgåsbord"
eller spennende indisk vegetarkost. Kino er også billig, bare ti
kroner billetten. Filmene er nye og på engelsk. Vi har ikke
vært på kino på lenge og bevilger oss flere
forestillinger. På markedet finner vi et fantastisk utvalg av frukt
og grønnsaker i fargerike bunter til fem kroner stykket, nydelige
flettevarer i bast, håndarbeider i "tapa" papirstoff og
treutskjæringer i form av kavaboller, kannibalgafler og koller. Man
er nødt til å prute og må regne med å betale en
tredjedel av den opprinnelige prisen. Timelønnen for
konfeksjonsarbeidere på Fiji er bare fire kroner, så
klær er også rimelig.
Selv Martin, som ikke kan fordra å gå i butikker, må
kapitulere og hamstrer Levis-bukser, to par shorts og noen blomstrete
"Bula"-skjorter for bare 300 kroner. Og når han oppdager
at en hårklipp bare koster ti kroner, slipper jeg unna den jobben -
for en gangs skyld!
Under et akutt tilfelle av "Altzheimer's Light", mister
jeg lommebok og pass i en drosje. Selv om vi klarer å oppspore den
raskt, er verdisakene allerede forsvunnet. Det tar over to uker før
den nybakte konsulen får pass-søknaden, som må sendes
til New Zealand, i orden. Hun glemmer både det ene og det andre og
kommer stadig med nye skjemær som må fylles ut. Med alle
forsinkelsene, skjønner vi fort at dette kommer til å ta tid.
Så når vi får greie på at det er en ny
opplagsplass på Viti Levu hvor båter oppbevares trygt i hull i
bakken under orkansesongen, forandrer vi planene fra å fortsette til
Australia til å bli igjen på Fiji.
En forsvinningsgåte...
Vi er bekymret for at forsikringen vår ikke inkluderer Fiji under
syklontiden og tar kontakt med agenten vår i Tyskland, noe som slett
ikke er enkelt fra en båt midt i Stillehavet. Omsider får vi
bekreftelse fra Siegfried Preuss, et velrenommert selskap, om at vi har
dekning "weltweit". Post, som er blitt sendt til American
Express i New Caledonia omadresseres til Fiji. Det er bare et par timer
med fly mellom de to øyene. Likevel tar det over 20 fakser og fire
uker før vi ser noe til pakken. Da er innholdet 3-4 måneder
gammelt. Men det gjør ingen ting. Posten er like kjærkommen
for det.
Baren og biljardbordet på RSYC er et populært samlingssted.
Her får vi høre at den australske båten, Ariaka, som
forsvant på overfarten fra Galapagos til Marquesas, er blitt funnet
på vestkysten av Mexico, 600 nm sydvest for Acapulco. Soloseileren
var ikke ombord. Båten var ribbet, seilene bare filler. Ingen vet
hva som skjedde. Falt mannen overbord? Ble han overfalt? Drev båten
med vind og strøm hele veien, eller ble den kapret og seilt en
stund for så å bli overlatt til sin egen skjebne?
Spørsmål vi aldri vil få svar på. Vi frisker opp
sikkerhetsreglene ombord. En kan aldri være forsiktig nok, noe vi
også blir minnet om når engelske seilervenner
grunnstøter ved innseilingen til Suva.
...og en tragedie
Woody Goose gjorde strandhugg midt på natten, noe som er helt uforsvarlig,
spesielt i et område hvor det er allment kjent at kartene er unøyaktige.
Det ryktes at skipperen hadde sovnet ved roret. Den fijianske marinen stilte opp for å berge
dem. Men de var ikke særlig proffe. Først kantret lettbåten
i de høye bølgene. Så slapp de opp for diesel. Da
sendte eieren bud på et privat redningsselskap. Men fartøyet
var ikke sterkt nok til å få den 30 tonn tunge ketchen av
revet. Det så håpløst ut for den flotte båten,
som ble liggende i to dager å gnisse mot skarpe koraller i stor
sjø. Men i ellevte time, da de nesten hadde gitt opp alt håp,
kom en 150 tonns forskningsskøyte dem til unnsetning. Mannskapet
gjorde en imponerende innsats og lyktes med bergningsaksjonen.
Det var fantastisk å se Woody Goose rette seg langsomt opp og flyte
ut på dypt vann igjen. Skipperen var fra seg av lettelse og ville
fortsette til New Zealand kort tid senere. Konen derimot, var blitt
vettskremt og ville hjem. Men han fikk overtalt henne. Underveis fikk de
imidlertid enorme problemer med både motor og styring, begge
forårsaket av skadene de pådro seg i Suva. De fikk også
et forrykende uvær. Etter fire dager var de helt utmattet, så
like utenfor nordøstkysten av New Zealand prøvde de å
ankre opp for å få litt hvile. Men ankeret holdt ikke i
uværet, og mens mannskapet desperat kjempet for å holde seg
unna kysten, drev båten på land. Denne gangen forliste Woody
Goose. Skipperen klarte seg. Men konen, stakkar, ble skylt overbord og
druknet.
"Little Norway"
25. september, med passene i vår hule hånd, fortsetter vi 120
nm til Vuda Point Marina. På veien plukker vi opp en Pan-Pan-melding
fra en fiskebåt som har fått motorstopp og driver mot et rev.
De kaller forgjeves på Redningstjenesten og "Suva Port
Control". Til slutt kommer en amerikansk seilbåt dem til
unnsetning. De lokale myndighetene kan man såvisst ikke lite
på. Vi holder oss på respektabel avstand fra revet som
går parallelt med Korallkysten. Selv om vi er over 2 nm unna, kan vi
både se og høre bulder og brak fra de svære
bølgene som bryter i måneskinnet. Hvordan Woody Goose kunne
ha unngått å høre et slikt rabalder, er et
mysterium.
På Vuda Point finner vi et "Little Norway" : Maria Two,
som vi traff på Trinidad våren, 97, Morild, med en ung familie
fra Tromsø ombord og Stillehavskrysseren. Kjøperen dukket
aldri opp, så ungdommene forlater damen sin "til salgs"
i et hull i bakken. Det er flere enn oss som ender sesongen på Fiji,
trette etter El Nino-årets ustabile seilaser og glade for å
slippe den krevende etappen til New Zealand. Vi feirer sesongens slutt med
en skikkelig ankerdram og regner ut at vi har seilt hele 8.600 nm, en
tredjedels jordomseiling, siden vi forlot Trinidad ti måneder
tidligere. Det har vært et travelt år - tre måneder til
havs og sju måneder i havn.. Vi syns nok at sjøreisene kan
bli noe lange og oppholdene alt for korte!
Filosofen Mudu
Det er mye som skal til for å gjøre Nor Siglar klar til et
seks måneders opplag, så vi ansetter en kraftig Fijianer til
å hjelpe oss for 70 kroner dagen. Mudo lever fra hånd til munn og er etter
våre begrep meget fattig. Han ser ut som en neandertaler, har en
enorm tanngard og et strålende smil. Karen er sterk som en bjørn.
Når han er alvorlig ser han ordentlig skummel ut, nesten som en
banditt. Men vi liker Mudu og lærer mye av denne mannen som faktisk
er riktig filosofisk og overrasker med det ene gullkornet etter det andre:
-Good thing Europeans came to Fiji!
- Hvorfor det da, Mudu?
- Jo, ellers ville vi spise hverandre fremdeles!Det var kannibalisme
på Fiji da europeerne gikk i land i forrige århundre.
Misjonærene var vettskremte og fikk ikke kristnet dette krigerske
folket før lenge etter de andre øyboerne i Stillehavet.
-Fijianere har ikke greie på styre og stell, konstaterte han
ettertrykkelig en dag. -Vi blir aldri enige. Det er for mange
høvdinger her, for store familier og for mye korrupsjon.
Høvdingene lever i en annen verden. De er late, beskjeftiger seg
stort sett med eldgamle seremonier og drikker for mye kava! Takket
være inderne fungerer infrastrukturen her. De er dyktige
forretningsfolk og ledere og forstår seg på økonomi.
Jeg håper de vinner valget. Nå er vi lei arbeidsledighet og
fattigdom.
Hans syn på Clinton-skandalen? Da glimtet det i Mudus svarte
øyne.
-Men do those things! You and I do those things, right Mr. Martin? Leave
Clinton alone and let him get on with being President!
Mrs Martin
En dag, mens vi satt og spiste lunsj, skjønte vi at han hadde noe
på hjertet. Så kom det:
- I går kveld før jeg gikk og la meg satt jeg på senga
mi og tenkte. You see", sa han skjelmsk. -Jeg tenkte på Mr.
and Mrs. Martin". Så så han på meg alvorlig og sa
: - Du skjønner det, Mrs. Martin, jeg syns nok du burde kalle Mr.
Martin for Mr. Martin!
- Men hvorfor syns du det da, Mudo, spurte jeg sjokkert.
- Jo, fortsatte han. - I Fiji er det noe som heter respekt. Spesielt
respekt for mannen!
- Hva skal Mr. Martin kalle meg da, Mudo? Må han kalle meg Mrs.
Martin?
- Nei langt ifra! Det er ikke så nøye! Han kan kalle deg
hva som helst!
Vi hadde mye glede av Mudo, et levende bevis på at det er
menneskene vi treffer som gjør denne flakkende tilværelsen
vår så interessant.
Ansiktsløfting
19. oktober flyttes Nor Siglar fra "krybben til graven". Hun
blir forsiktig plassert med kjølen i et 1x4 meter dypt hull og
bunnen på et underlag av gamle bildekk, en rimelig og enkel metode.
Alt som er løst fjernes fra dekk;
påhengsmotor og jolle, seil
og tauverk. Solcellepanel, vindinstrumenter og sprayhood demonteres og
motoren blir overhalt. Det er viktig at alt er gullende rent og
tørt for å forhindre mugg og jordslag i det fuktige
tropeklimaet. Det er også om å gjøre at båten er
godt ventilert, et dilemma i regnsesongen. Lekkasje må unngås
for enhver pris så vi taper både luker og sjøventiler,
også for å holde maur og kakerlakker unna. Til slutt
strør vi innsektgift og møllkuler rundt i hele båten,
åpner skuffer og skap, legger laken over salongen og trekker for
gardinene så solen ikke skal bleke interiøret. Så er
det bare å håpe på det beste. Marinaen er tre år
gammel og har overlevd tre sykloner uten uhell. Vi føler oss
rimelig trygge når vi forlater henne vel forvart i hullet sitt i
bakken.
Seks måneder senere finner vi Nor Siglar i god stand der vi forlot
henne, delvis takket være Steinar og Birgitta Kopperud på
Maria Two som hadde holdt øye med henne, men også fordi det
ikke kom noen syklon dette året.
Vi kjente henne nesten ikke igjen. Hun var nemlig blitt pusset og
preparert for maling mens vi var borte. Innvendig fant vi til vår
lettelse at alt var i orden. Ingen lekkasjer, ingen maur, ingen
kakerlakker, jordslag eller mugg. Men fy som det luktet
møllkuler!
Morgenen etter er Mudo på plass. Han har ventet fælt på
Mr. Martin, vifter med en regning og gliser fra øre til øre.
Nå blir det arbeid og lønn igjen! Alt som ble demontert
før vi dro, må kobles til og installeres igjen. Det tar en
stund før alt fungerer; SSB og radar, solcellepaneler og GPS,
kokeapparat og kjøleskap, vifter og navigasjonslys. Vi benytter oss
av den billige arbeidskraften og setter i gang en del prosjekter. Etter 13
år ombord er det blitt en del slitasje og på tide med noen
fornyelser. I Trinidad fikk salongen en sårt trengt
ansiktsløftning. Nå står teppebelegg i lugarene for
tur. Vinyltapetet i både forpigg og akterkabiner har løsnet
og skumgummien på baksiden gått i oppløsning. Det
skiftes ut med håndvevde bastmatter, et koselig minne fra Fiji.
Kosmetiske ting som bidrar til å skape trivsel ombord, men som er
viktig når man lever så tett innpå hverandre 24 timer i
døgnet, 365 dager i året.
"Island time"
En forsendelse fra Vancouver med kjøleskap og maling, dekorstriper
og navn - og 200 par briller som skal fordeles underveis, er tre uker
forsinket. Det tar ytterligere ni dager før kassen er klarert
gjennom diverse instanser til tross for at den skal innføres
tollfritt til "ship in transit"! Vi begynner å bli lei
den nonchalante "Fiji-faktoren". Absolutt alt tar tid. Man kan
ikke stole på noen. Hvor sene blir arbeiderne i dag? Kanskje de ikke
dukker opp i det hele tatt? Til og med Mudu skulker etter hvert. Det har
visst ikke noe å si at vi har vært snille mot ham og gitt ham
litt ekstra på si'. Vi erfarer at for ti kroner timen kan man
ikke vente seg så mye. Produktiviteten er deretter. "Island
time", er en standard unnskyldning. Når det kommer til
stykket, blir ikke tjenestene så rimelige som vi hadde forestilt
oss.
Etter to frustrerende uker i "graven" og fire i
"krybben", blir Nor Siglar endelig sjøsatt. Vi er
fullstendig utkjørt. Martin sverger på at det er siste gang
han gjør en så stor overhalingsjobb. Rundt oss annonserer den
ene etter den andre at de har fått mus ombord. Vi blir så
oppsatt på å komme oss vekk at vi legger avsted på en
fredag. Vi skal jo bare 20 nm over sundet til Malololaiai, en liten
prøvetur for å teste at alt er iorden og for å feire
17. mai sammen med Maria Two og Truls Nilsen og Marit
Strøm-Pedersen på Trolldans, som vi traff på Marquesas
for et år siden. Med nyankommet Norges-besøk ombord er det
masse å snakke om. Et øyeblikks uoppmerksomhet - og så
skjer marerittet alle "yachties" i disse farvann frykter: Vi
renner rett på et stygt korallbed! Det blir noen nervepirrende, men
heldigvis korte minutter for en dykkerbåt fra feriebyen, Musket
Cove, kommer farende mot oss, griper storseilfallet og trekker oss
sidelengs ut på dypt vann, med mannskapet som ballast ytterst
på bommen. Nor Siglar er like hel - bare Skipperens stolthet er
skadet. Aldri igjen på en fredag...
17-mai stemning - akevitt og spekemat
17. mai opprinner med stor flagging og frokost ombord på Maria Two,
som er festpyntet med ballonger og flagg i norske farger. Med 17.-
maisløyfer på lettkledde kropper stiger landsmennene andektig
ombord, og når nasjonalsangen toner utover dekket, legger
høytidsstemningen seg over skipet. Den patriotiske, lille
forsamlingen gripes av hjemlengsel og lytter til utenlandssendingen som
rapporterer strålende vær over hele Norges land. I
hovedstaden er det 15 grader til tross for sne og kulde for bare noen
dager siden. Hos oss på 18 S og 177 W er det "vinter" og
30 varmegrader!

Vertskapet tryller frem Jansson's Fristelse, rykende ferske
rundstykker kommer fra Trolldans og Nor Siglar stiller opp med spekemat og
akevitt. Stemningen er snart på topp, kameraene klikker og
skribentene konkurrerer om å kapre det beste bildet til henholdsvis
Seilmagasinet og Seilas!
Etter en dukkert i turkisklart badevann, går et lite, men
entusiastisk 17.-maitog av stabelen på en nydelig sandstrand med
Maria Two og splittflagget i spissen. Folk lurer nok på hva som
foregår i Musket Cove denne alminnelige hverdagen. Men for oss er
den helt spesiell og blir avsluttet ved svømmebassenget på
stedets beste restaurant med "curry-buffet", kavadrikke og
smektende "Bula"musikk i bakgrunnen. Høyt på den
mørke tropehimmelen minner Sydkorset om at vi er svært langt
hjemmefra på årtusenets siste 17. mai.
1. juni står vi til havs, vel forvisset om at syklonsesongen er
over for denne gang. Nor Siglar ser svært elegant ut der hun nymalt
og blank glir ut fra Fijis vakre kyst, klar til å ta fatt på
siste del av jordomseilingen. Denne gangen får ikke vår
stolte dame hvile før vi kommer hjem til kjære Halden. Ruten
er lagt opp via Australia, det Indiske hav og Rødehavet. Når
vi kommer til Israel har vi seilt jorden rundt. Men det er et helt
år til. Først står Vanuatu og Salomonøyene for
tur.
|
|