Båt med sjel
1. september er det syv år siden vi la ut fra Vancouver og tretten år siden vi flyttet ombord. Det er ikke til å tro at Nor Siglar har vært hjemmet vårt så lenge; nesten en sjettedels mannsalder! Vi er blitt ordentlig glade i det flytende krypinnet vårt, som har bragt oss så jevnt og trutt over de store verdenshavene. Og selv om hun "bare" er en moderne og lett, liten glassfiberbåt, tør vi påstå at hun har "sjel". Det er da ikke bare gamle treskuter som har det? Haugevis med sjøkart og bøker, bilder og suvenirer fra fjerne strøk, flagg fra bortimot 40 land og en gjestebok med internasjonalt register, tyder på at det er "liv" i skottene på vår kjære, franske dame. For mennesker og opplevelser bidrar vel også til å gi en båt karakter? Jovisst har Nor Siglar sjel!

Ikke for havseilas?
Midtveis krysser vi 180 meridianen og er tilbake på den østlige halvkule igjen. Martin ligger i cockpiten og leser Seilas. Plutselig ler han rått og roper: "Anne! Vi skulle visst ikke ha vært her ute! Vi må skynde oss hjem!" Ifølge Nordheim, Norsk Seil - Navigasjonsskole, kan båter som Nor Siglar bare "seiles utenskjærs over korte distanser på inntil seks timer"! Vi får oss en god latter. Per i dag har vår 11.6 meter Gib'Sea (1985-modell) seilt over 40.000 nm. "For skikkelig havseilas", fortsetter Nordheim, "må man ha båter som f. eks. Hallberg Rassy og Najad". Vi må tenke på finske venner som har alvorlige problemer med både rigg og ror på sin 38 fots HR. Og de er ikke alene om å ha vansker med denne båttypen. Så vi er hjertens enige med redaktøren når han sier: "Det er vel seilerenes kvaliteter som er viktigst". For vi har sett alle mulige slags farkoster på de store hav, så det er nok absolutt mannskapets styrke, både fysisk og psykisk som er avgjørende når det kommer til stykket.

De sorte øyene
Etter fire døgn får vi landkjenning med Viti Levu, den største av Fijis 300 øyer, og navigerer oss forsiktig inn gjennom umerkede rev og skjær til karantenebøyen i hovedstaden, Suva. Noen timer senere har vi fylt ut en diger bunke skjemaer og fått diverse tillatelser og pass behørig stemplet.
    Vi flytter videre til Royal Suva Yacht Club, et klenodium fra den britiske kolonitiden, og ankrer opp blant et 30-talls andre havseilere. De fleste skal videre til New Zealand, en tøff seilas på ca. 1200 nm. Resten skal vestover til Australia, til havner sør for Brisbane, for å søke ly under orkansesongen som varer fra november til april/mai på disse breddegrader.
    Vi hører Stillehavskrysseren kalle opp Suva Radio. De får beskjed om å stave båtens navn. Det tar tid: "Sierra-Tango-India-Lima", osv. før 19 bokstaver er ferdigstavet. Lang pause. Så kommer det forsiktig: "I call you "Stilla"! Det er helg og de får hverken sjekke inn eller gå i land, så vi besøker de kjekke ungdommene som forteller at båten er solgt. De skal møte den nye eieren i Suva. Martin Carelius & Co. skal hjem til studier og arbeid og blir mektig populære når de generøst fordeler det som er igjen ombord av fludium og hermetikk, bøker, solkremer og mye annet nyttig til seilervennene omkring.
    Det merkes fort at vi er kommet til Melanesia, som betyr "de sorte øyene" på gresk. De innfødte har nemlig krusete hår og negroide trekk og er adskillig mørkere enn sine naboer i Stillehavet. Man skulle nesten tro at de stammer fra Afrika. Men i likhet med polyneserne, kommer melaneserne også fra Sørøst-Asia. I dag lever det to folkeslag i øyriket; halvparten innfødte, halvparten indere. For ca. 100 år siden bragte nemlig de engelske koloniherrene arbeidskraft fra India til sukkerplantasjene på øyene. Kontrasten mellom de to rasene er stor. Spesielt skiller de høyreiste og slanke indiske kvinnene seg ut i sine vidunderlige fargesprakende sarier med gull og glitter, fra de kraftige innfødte med utpreget primitivt utseende - som iført lange, unette suluskjørt, helst liker å sitte med bena i kors på bakken og ta livet med ro......

Billig!
Vi trives i Suva, en pulserende sydhavsby med 175.000 innbyggere. Her har vi råd til å spise mye ute. For bare 15 kroner kan man få et fire retters kinesisk "smørgåsbord" eller spennende indisk vegetarkost. Kino er også billig, bare ti kroner billetten. Filmene er nye og på engelsk. Vi har ikke vært på kino på lenge og bevilger oss flere forestillinger. På markedet finner vi et fantastisk utvalg av frukt og grønnsaker i fargerike bunter til fem kroner stykket, nydelige flettevarer i bast, håndarbeider i "tapa" papirstoff og treutskjæringer i form av kavaboller, kannibalgafler og koller. Man er nødt til å prute og må regne med å betale en tredjedel av den opprinnelige prisen. Timelønnen for konfeksjonsarbeidere på Fiji er bare fire kroner, så klær er også rimelig.
    Selv Martin, som ikke kan fordra å gå i butikker, må kapitulere og hamstrer Levis-bukser, to par shorts og noen blomstrete "Bula"-skjorter for bare 300 kroner. Og når han oppdager at en hårklipp bare koster ti kroner, slipper jeg unna den jobben - for en gangs skyld!
    Under et akutt tilfelle av "Altzheimer's Light", mister jeg lommebok og pass i en drosje. Selv om vi klarer å oppspore den raskt, er verdisakene allerede forsvunnet. Det tar over to uker før den nybakte konsulen får pass-søknaden, som må sendes til New Zealand, i orden. Hun glemmer både det ene og det andre og kommer stadig med nye skjemær som må fylles ut. Med alle forsinkelsene, skjønner vi fort at dette kommer til å ta tid. Så når vi får greie på at det er en ny opplagsplass på Viti Levu hvor båter oppbevares trygt i hull i bakken under orkansesongen, forandrer vi planene fra å fortsette til Australia til å bli igjen på Fiji.

En forsvinningsgåte...
Vi er bekymret for at forsikringen vår ikke inkluderer Fiji under syklontiden og tar kontakt med agenten vår i Tyskland, noe som slett ikke er enkelt fra en båt midt i Stillehavet. Omsider får vi bekreftelse fra Siegfried Preuss, et velrenommert selskap, om at vi har dekning "weltweit". Post, som er blitt sendt til American Express i New Caledonia omadresseres til Fiji. Det er bare et par timer med fly mellom de to øyene. Likevel tar det over 20 fakser og fire uker før vi ser noe til pakken. Da er innholdet 3-4 måneder gammelt. Men det gjør ingen ting. Posten er like kjærkommen for det.
    Baren og biljardbordet på RSYC er et populært samlingssted. Her får vi høre at den australske båten, Ariaka, som forsvant på overfarten fra Galapagos til Marquesas, er blitt funnet på vestkysten av Mexico, 600 nm sydvest for Acapulco. Soloseileren var ikke ombord. Båten var ribbet, seilene bare filler. Ingen vet hva som skjedde. Falt mannen overbord? Ble han overfalt? Drev båten med vind og strøm hele veien, eller ble den kapret og seilt en stund for så å bli overlatt til sin egen skjebne? Spørsmål vi aldri vil få svar på. Vi frisker opp sikkerhetsreglene ombord. En kan aldri være forsiktig nok, noe vi også blir minnet om når engelske seilervenner grunnstøter ved innseilingen til Suva.

...og en tragedie
Woody Goose gjorde strandhugg midt på natten, noe som er helt uforsvarlig, spesielt i et område hvor det er allment kjent at kartene er unøyaktige. Det ryktes at skipperen hadde sovnet ved roret. Den fijianske marinen stilte opp for å berge dem. Men de var ikke særlig proffe. Først kantret lettbåten i de høye bølgene. Så slapp de opp for diesel. Da sendte eieren bud på et privat redningsselskap. Men fartøyet var ikke sterkt nok til å få den 30 tonn tunge ketchen av revet. Det så håpløst ut for den flotte båten, som ble liggende i to dager å gnisse mot skarpe koraller i stor sjø. Men i ellevte time, da de nesten hadde gitt opp alt håp, kom en 150 tonns forskningsskøyte dem til unnsetning. Mannskapet gjorde en imponerende innsats og lyktes med bergningsaksjonen.
    Det var fantastisk å se Woody Goose rette seg langsomt opp og flyte ut på dypt vann igjen. Skipperen var fra seg av lettelse og ville fortsette til New Zealand kort tid senere. Konen derimot, var blitt vettskremt og ville hjem. Men han fikk overtalt henne. Underveis fikk de imidlertid enorme problemer med både motor og styring, begge forårsaket av skadene de pådro seg i Suva. De fikk også et forrykende uvær. Etter fire dager var de helt utmattet, så like utenfor nordøstkysten av New Zealand prøvde de å ankre opp for å få litt hvile. Men ankeret holdt ikke i uværet, og mens mannskapet desperat kjempet for å holde seg unna kysten, drev båten på land. Denne gangen forliste Woody Goose. Skipperen klarte seg. Men konen, stakkar, ble skylt overbord og druknet.

"Little Norway"
25. september, med passene i vår hule hånd, fortsetter vi 120 nm til Vuda Point Marina. På veien plukker vi opp en Pan-Pan-melding fra en fiskebåt som har fått motorstopp og driver mot et rev. De kaller forgjeves på Redningstjenesten og "Suva Port Control". Til slutt kommer en amerikansk seilbåt dem til unnsetning. De lokale myndighetene kan man såvisst ikke lite på. Vi holder oss på respektabel avstand fra revet som går parallelt med Korallkysten. Selv om vi er over 2 nm unna, kan vi både se og høre bulder og brak fra de svære bølgene som bryter i måneskinnet. Hvordan Woody Goose kunne ha unngått å høre et slikt rabalder, er et mysterium.
    På Vuda Point finner vi et "Little Norway" : Maria Two, som vi traff på Trinidad våren, 97, Morild, med en ung familie fra Tromsø ombord og Stillehavskrysseren. Kjøperen dukket aldri opp, så ungdommene forlater damen sin "til salgs" i et hull i bakken. Det er flere enn oss som ender sesongen på Fiji, trette etter El Nino-årets ustabile seilaser og glade for å slippe den krevende etappen til New Zealand. Vi feirer sesongens slutt med en skikkelig ankerdram og regner ut at vi har seilt hele 8.600 nm, en tredjedels jordomseiling, siden vi forlot Trinidad ti måneder tidligere. Det har vært et travelt år - tre måneder til havs og sju måneder i havn.. Vi syns nok at sjøreisene kan bli noe lange og oppholdene alt for korte!

Filosofen Mudu
Det er mye som skal til for å gjøre Nor Siglar klar til et seks måneders opplag, så vi ansetter en kraftig Fijianer til å hjelpe oss for 70 kroner dagen. Mudo lever fra hånd til munn og er etter våre begrep meget fattig. Han ser ut som en neandertaler, har en enorm tanngard og et strålende smil. Karen er sterk som en bjørn. Når han er alvorlig ser han ordentlig skummel ut, nesten som en banditt. Men vi liker Mudu og lærer mye av denne mannen som faktisk er riktig filosofisk og overrasker med det ene gullkornet etter det andre:
    -Good thing Europeans came to Fiji!
- Hvorfor det da, Mudu?
- Jo, ellers ville vi spise hverandre fremdeles!Det var kannibalisme på Fiji da europeerne gikk i land i forrige århundre. Misjonærene var vettskremte og fikk ikke kristnet dette krigerske folket før lenge etter de andre øyboerne i Stillehavet.
-Fijianere har ikke greie på styre og stell, konstaterte han ettertrykkelig en dag. -Vi blir aldri enige. Det er for mange høvdinger her, for store familier og for mye korrupsjon. Høvdingene lever i en annen verden. De er late, beskjeftiger seg stort sett med eldgamle seremonier og drikker for mye kava! Takket være inderne fungerer infrastrukturen her. De er dyktige forretningsfolk og ledere og forstår seg på økonomi. Jeg håper de vinner valget. Nå er vi lei arbeidsledighet og fattigdom.
    Hans syn på Clinton-skandalen? Da glimtet det i Mudus svarte øyne.
-Men do those things! You and I do those things, right Mr. Martin? Leave Clinton alone and let him get on with being President!

Mrs Martin
En dag, mens vi satt og spiste lunsj, skjønte vi at han hadde noe på hjertet. Så kom det:
- I går kveld før jeg gikk og la meg satt jeg på senga mi og tenkte. You see", sa han skjelmsk. -Jeg tenkte på Mr. and Mrs. Martin". Så så han på meg alvorlig og sa : - Du skjønner det, Mrs. Martin, jeg syns nok du burde kalle Mr. Martin for Mr. Martin!
- Men hvorfor syns du det da, Mudo, spurte jeg sjokkert.
- Jo, fortsatte han. - I Fiji er det noe som heter respekt. Spesielt respekt for mannen!
- Hva skal Mr. Martin kalle meg da, Mudo? Må han kalle meg Mrs. Martin?
- Nei langt ifra! Det er ikke så nøye! Han kan kalle deg hva som helst!
Vi hadde mye glede av Mudo, et levende bevis på at det er menneskene vi treffer som gjør denne flakkende tilværelsen vår så interessant.

Ansiktsløfting
19. oktober flyttes Nor Siglar fra "krybben til graven". Hun blir forsiktig plassert med kjølen i et 1x4 meter dypt hull og bunnen på et underlag av gamle bildekk, en rimelig og enkel metode. Alt som er løst fjernes fra dekk; påhengsmotor og jolle, seil og tauverk. Solcellepanel, vindinstrumenter og sprayhood demonteres og motoren blir overhalt. Det er viktig at alt er gullende rent og tørt for å forhindre mugg og jordslag i det fuktige tropeklimaet. Det er også om å gjøre at båten er godt ventilert, et dilemma i regnsesongen. Lekkasje må unngås for enhver pris så vi taper både luker og sjøventiler, også for å holde maur og kakerlakker unna. Til slutt strør vi innsektgift og møllkuler rundt i hele båten, åpner skuffer og skap, legger laken over salongen og trekker for gardinene så solen ikke skal bleke interiøret. Så er det bare å håpe på det beste. Marinaen er tre år gammel og har overlevd tre sykloner uten uhell. Vi føler oss rimelig trygge når vi forlater henne vel forvart i hullet sitt i bakken.
    Seks måneder senere finner vi Nor Siglar i god stand der vi forlot henne, delvis takket være Steinar og Birgitta Kopperud på Maria Two som hadde holdt øye med henne, men også fordi det ikke kom noen syklon dette året.
    Vi kjente henne nesten ikke igjen. Hun var nemlig blitt pusset og preparert for maling mens vi var borte. Innvendig fant vi til vår lettelse at alt var i orden. Ingen lekkasjer, ingen maur, ingen kakerlakker, jordslag eller mugg. Men fy som det luktet møllkuler!
    Morgenen etter er Mudo på plass. Han har ventet fælt på Mr. Martin, vifter med en regning og gliser fra øre til øre. Nå blir det arbeid og lønn igjen! Alt som ble demontert før vi dro, må kobles til og installeres igjen. Det tar en stund før alt fungerer; SSB og radar, solcellepaneler og GPS, kokeapparat og kjøleskap, vifter og navigasjonslys. Vi benytter oss av den billige arbeidskraften og setter i gang en del prosjekter. Etter 13 år ombord er det blitt en del slitasje og på tide med noen fornyelser. I Trinidad fikk salongen en sårt trengt ansiktsløftning. Nå står teppebelegg i lugarene for tur. Vinyltapetet i både forpigg og akterkabiner har løsnet og skumgummien på baksiden gått i oppløsning. Det skiftes ut med håndvevde bastmatter, et koselig minne fra Fiji. Kosmetiske ting som bidrar til å skape trivsel ombord, men som er viktig når man lever så tett innpå hverandre 24 timer i døgnet, 365 dager i året.

"Island time"
En forsendelse fra Vancouver med kjøleskap og maling, dekorstriper og navn - og 200 par briller som skal fordeles underveis, er tre uker forsinket. Det tar ytterligere ni dager før kassen er klarert gjennom diverse instanser til tross for at den skal innføres tollfritt til "ship in transit"! Vi begynner å bli lei den nonchalante "Fiji-faktoren". Absolutt alt tar tid. Man kan ikke stole på noen. Hvor sene blir arbeiderne i dag? Kanskje de ikke dukker opp i det hele tatt? Til og med Mudu skulker etter hvert. Det har visst ikke noe å si at vi har vært snille mot ham og gitt ham litt ekstra på si'. Vi erfarer at for ti kroner timen kan man ikke vente seg så mye. Produktiviteten er deretter. "Island time", er en standard unnskyldning. Når det kommer til stykket, blir ikke tjenestene så rimelige som vi hadde forestilt oss.
    Etter to frustrerende uker i "graven" og fire i "krybben", blir Nor Siglar endelig sjøsatt. Vi er fullstendig utkjørt. Martin sverger på at det er siste gang han gjør en så stor overhalingsjobb. Rundt oss annonserer den ene etter den andre at de har fått mus ombord. Vi blir så oppsatt på å komme oss vekk at vi legger avsted på en fredag. Vi skal jo bare 20 nm over sundet til Malololaiai, en liten prøvetur for å teste at alt er iorden og for å feire 17. mai sammen med Maria Two og Truls Nilsen og Marit Strøm-Pedersen på Trolldans, som vi traff på Marquesas for et år siden. Med nyankommet Norges-besøk ombord er det masse å snakke om. Et øyeblikks uoppmerksomhet - og så skjer marerittet alle "yachties" i disse farvann frykter: Vi renner rett på et stygt korallbed! Det blir noen nervepirrende, men heldigvis korte minutter for en dykkerbåt fra feriebyen, Musket Cove, kommer farende mot oss, griper storseilfallet og trekker oss sidelengs ut på dypt vann, med mannskapet som ballast ytterst på bommen. Nor Siglar er like hel - bare Skipperens stolthet er skadet. Aldri igjen på en fredag...

17-mai stemning - akevitt og spekemat
17. mai opprinner med stor flagging og frokost ombord på Maria Two, som er festpyntet med ballonger og flagg i norske farger. Med 17.- maisløyfer på lettkledde kropper stiger landsmennene andektig ombord, og når nasjonalsangen toner utover dekket, legger høytidsstemningen seg over skipet. Den patriotiske, lille forsamlingen gripes av hjemlengsel og lytter til utenlandssendingen som rapporterer strålende vær over hele Norges land. I hovedstaden er det 15 grader til tross for sne og kulde for bare noen dager siden. Hos oss på 18 S og 177 W er det "vinter" og 30 varmegrader!
    Vertskapet tryller frem Jansson's Fristelse, rykende ferske rundstykker kommer fra Trolldans og Nor Siglar stiller opp med spekemat og akevitt. Stemningen er snart på topp, kameraene klikker og skribentene konkurrerer om å kapre det beste bildet til henholdsvis Seilmagasinet og Seilas!
    Etter en dukkert i turkisklart badevann, går et lite, men entusiastisk 17.-maitog av stabelen på en nydelig sandstrand med Maria Two og splittflagget i spissen. Folk lurer nok på hva som foregår i Musket Cove denne alminnelige hverdagen. Men for oss er den helt spesiell og blir avsluttet ved svømmebassenget på stedets beste restaurant med "curry-buffet", kavadrikke og smektende "Bula"musikk i bakgrunnen. Høyt på den mørke tropehimmelen minner Sydkorset om at vi er svært langt hjemmefra på årtusenets siste 17. mai.
    1. juni står vi til havs, vel forvisset om at syklonsesongen er over for denne gang. Nor Siglar ser svært elegant ut der hun nymalt og blank glir ut fra Fijis vakre kyst, klar til å ta fatt på siste del av jordomseilingen. Denne gangen får ikke vår stolte dame hvile før vi kommer hjem til kjære Halden. Ruten er lagt opp via Australia, det Indiske hav og Rødehavet. Når vi kommer til Israel har vi seilt jorden rundt. Men det er et helt år til. Først står Vanuatu og Salomonøyene for tur.