Ni krevende døgn
I Lousiadene er strømmen gjennom passene sterk. Med vårt typiske (u)hell, kom vi frem til Jomard Passage, hovedåren for skipstrafikken til og fra Det fjerne Østen, midt på natten. Det var vindstille, fullmåne og god sikt, så vi bestemte oss for å friste lykken. Det var lettere sagt en gjort. I 6 knops motstrøm ble vi stående på stedet hvil. Jernhesten vår slet alt hva remmer og tøy kunne holde. Til slutt måtte han kapitulere, spesielt etter at vi oppdaget et stygt hakk på vifteremmen. Den kunne ryke hvert øyeblikk. Streiket motoren midt i passet, ville vi fort miste kontrollen og drive rett på revet. Vi snudde og ventet på dagslys og høyvann.
   På vestsiden av Lousiadene dreide endelig vinden mot sydøst. Men her fikk vi en annen utfordring. Det var utrolig mye avfall i sjøen fra de mange elveutløpene langs Papua New Guineakysten. Og selv om vi var aldri så påpasselige med utkikken, kom vi stadig borti kokosnøtter, grener og tunge, vannholdige trestammer som kom flytende i vannskorpen. Men vi var ikke så uheldige som en amerikansk båt som fikk ødelagt vindroret sitt på denne måten.
   Etter ni krevende døgn nådde vi frem til Terra Australis. Vi kunne ikke sjekke inn før Thursday Island som ligger lengst vest i det 120 nm lange Torresstredet. Egentlig er det ulovlig å stoppe på veien dit, så en vesentlig del av transitten må gjøres om natten. Dette er ikke lett på grunn av alle navigasjonsfarene; dårlig sikt, skumle rev, isolerte korallhoder, 3 - 4 fots høye holmer og skjær, lange grunne sandbanker og sterk strøm. Vi dristet oss imidlertid til å ankre opp to ganger så vi kunne foreta gjennomfarten i dagslys. Så da et australsk kystvaktfly kom farende rett mot oss, skulle vi ønske vi kunne ha gjort oss usynlige. Men vi fikk bare instrukser om ikke å gå i land eller ha fysisk kontakt med andre mennesker eller båter før vi var lovlig innklarert. Ved utgangen av stredet, i Prince of Wales Channel, fikk vi hjerteklapp idét vi møtte et digert tankskip midt på det smaleste i 6 knops medstrøm. Men det vil helst gå godt, og vi kom oss rundt Cape York-halvøya i god behold. Så var det ut i den store Carpenteriabukten, som også kan være en røff strekning. Men det skulle vi nok tåle, for nå hadde vi forlengst satt sjøbein og kunne øyne slutten på overfarten.

Endelig "Down under"
Etter 1385 lange nm var det himmelsk å kaste anker utenfor Gove Yacht Club i Australias Nordterritorium. Til topps med New Zealands gjesteflagg, som bare trenger to stjerner til i Sydkorset for å bli australsk! Myndighetene kom straks ombord og foretok en omhyggelig undersøkelse. Reglene for hva man kan ta med inn i Australia er strenge, så vi hadde brukt opp praktisk talt all proviant ombord. Det eneste de fant var to løk og en pose med søppel! Ellers var de på jakt etter narkotika. Et elektronisk bånd ble strukket over hele interiøret. For denne tjenesten, oppholdstillatelse og behørige stempler, skulle de ha den nette sum av 1000 kroner. Dermed var vi fri til å gå i land "Down Under".
   Folk flest forbinder vel Australia med koala og kenguru, vombat og wallaby, krokodiller, emu og kakaduer og mangfoldige andre eksotiske skapninger som hører hjemme i dette lenge ettersøkte sydkontinentet, som slett ikke var ubebodd da europeerne "oppdaget" det på begynnelsen av 1600-tallet. I 40. - 50.000 år har landet, som i dag også assosieres med "Crocodile Dundee", sauer og god vin, vært befolket av aboriginere, urinnvånerne vi stiftet bekjentskap med for første gang i Gove Yacht Club. Klubben var nærmeste nabo til et stort reservat, og baren ble flittig frekventert av innfødte som ville slukke tørsten. Her traff vi også kongsbergjenta Hege Rønning, som var politikonstabel i territoriet. Hun hadde mange triste historier å fortelle om Australias urbefolkning; hvordan de ble behandlet etter at europeerne kom, hvordan de takler hverdagen i dag og hvordan fremtiden fortoner seg for dem. Situasjonen minner mye om indianernes skjebne og tilværelse i Nord-Amerika.
   Det var derfor godt å få se en annen side av livet deres. I Yirkkola, en velorganisert og ryddig liten aboriginerby noen mil lenger inn i Arnhemland, fikk vi et mye bedre inntrykk av dette folket hvis kultur var dokumentert på et unikt, lite museum. Her fikk Martin prøve seg på nasjonalinstrumentet, "didjeridoo", en tynn trestamme uthult av termitter og dekorert med "dot painting", et fantasifullt prikkmønster i naturfarger.
   På stranden utenfor GYC sto det store oppslag med advarsel mot saltvannskrokodiller, giftige sjøslanger og den dødelige brennmaneten, "box jelly fish". Så det ble ikke noe bading på oss der. Dette skulle vise seg å få følger. Martin skulle absolutt ha sjekket propellen. Da vi var i Salomonøyene hadde vi nemlig fjernet sinkanoden som hadde løsnet og gått i stykker. Han ville forsikre seg om at den andre, som sitter i enden av akslingen, forhindret elektrolyseangrep på propellen. Hva er verst? Elektrolyse eller krokodiller? Nei, det fikk vente til Indonesia. Det ville jo være tragisk å måtte avslutte jordomseilingen fordi skipperen ble krokodillemat!

Internasjonal flotilje
I Gove stevnet vi møte med sju båter som vi av sikkerhetsmessige grunner hadde avtalt å seile sammen med til Indonesia. Avisene var fulle av stoff om problemene der: Stridigheter mellom kristne og muslimer, vold, tyveri og piratvirksomhet og sist, men ikke minst, frihetshetskamper og forestående uavhengighetsvalg på Øst-Timor. Den australske ambassaden frarådet folk å reise til regionen. De to årlige regattaene fra Darwin til Ambon og Gove til Saumlaki ble avlyst. Likevel var Gove Yacht Club behjelpelig med å skaffe "cruising permit". Men vi fikk klar beskjed om at vi dro på egen risiko. Så det var ikke mange som dristet seg dit dette året. De fleste jordomseilerne valgte ruten syd for Indonesia, non stop fra Darwin til Bali og Singapore.
   Etter ti dagers forberedelser på et to måneders opphold i Indonesias avsidesliggende kroker, og en festlig avskjedsfest i yachtklubbens bar, hvor det nå henger en Halden Seilforeningvimpel, sto den lille internasjonale flotiljen vår ut av Gove Harbour - fire fra New Zealand, to fra Australia, en fra Sverige og Nor Siglar. Vi holdt SSB-kontakt to ganger om dagen og fulgte med på "Robby's Net", drevet av en indonesisk radioamatør som ga værmelding og opplysninger generelt. Robby formidlet også e-mail så vi kunne holde kontakt med familien som nok var urolige for oss mens vi oppholdt oss i et område som stadig forekom i nyhetsoverskriftene.
   Underveis ble vi kontaktet av et australsk kystvaktfly med spørsmål om vi hadde sett noe som kunne vekke mistanke på veien. Vi hadde heldigvis ikke annet å rapportere enn om ideelle forhold. Så etter fire dager under spridde forseil på bedagelig lens, gjorde vi strandhugg i Saumlaki på den lille øya Tanimbar i de velkjente Molukkene, de eksotiske krydderøyene som var et lokkende mål for handelsfolk og kolonister allerede for 4-500 år siden. Samtidig klappet et vrak av et rustent fraktskip med sterk slagside til kai. Det var fullastet med 2000 kristne flyktninger fra Ambon som hadde mistet alt de eide under de siste angrepene. Hundrevis av hjem var blitt plyndret og brent. Ikke en gang skoler eller kirker unnslapp grusomhetene. Under en gudstjeneste nylig var 30 mennesker blitt drept.

Dommedag
Så dette var vårt første møte med verdens største muslimske nasjon, som med sine 200 millioner innbyggere er det fjerde tettest befolkede landet på denne fasinerende kloden vår. Befolkningen er imidlertid sterkt blandet og taler hundrevis av språk og dialekter. Opprinnelig var øyriket bebodd av malaiiske folkeslag som ennå danner det sterkeste innslaget. Siden har det vært flere innvandringsbølger: Først kom inderne med hinduismen og buddhismen, så fulgte araberne med islam og til slutt europeerne med kristendommen. Etterhvert ble den muslimske tro den rådende religionen. Animisme har derimot ikke helt sluppet taket og kombineres ofte med de forskjellige religionene. Ikke rart at det forekommer gnisninger mellom disse øysamfunnene hvis livsformer og kultur varierer så betraktelig.
   Vi fikk en varm mottagelse av fjorårets Gove/Saumlaki regattaformann.
   Dessuten stilte en representant fra turistdepartementet i Ambon opp for å orientere oss om hvor vi trygt kunne ferdes. Vi valgte ruten deretter; langs øykjeden Nusa Tenggara i syd fra Timor i øst til Bali i vest. "Men vær spesielt aktsomme 9/9/99 klokka 09.09!", sa han idet han gikk. "Hvorfor det?", spurte vi. "Dommedag!", hvisket han. "Hva gjør indonesierne den dagen, da?", fortsatte vi. "Vi kommer til å holde oss hjemme og be", sa han dypt alvorlig og tydelig skremt.
   Vi for vår del anså natten mellom 21. og 22. august som dommedag. Da skulle atomklokken som styrer hele GPS navigasjonssystemet som kjent bli null-stillet. Vi satt som hypnotisert ved den ni år gamle Magellan-navigatoren vår og fulgte med. Kalenderen ble borte, ellers virket alt som før. Nå spørs det om det vil gå like greit ved årtusenskiftet. For sikkerhets skyld har vi en liten Garmin i reserve. Vi kan like godt innrømme det med en gang: Solhøyden er blitt tatt bare en gang på Nor Siglar! Og vi er ikke alene om det. De fleste vi treffer her ute har både to og tre GPS'er. Klokt eller ei: Sekstant og reduksjonstabeller er nok som museumsgjenstander å betrakte nå.

Dramatiske nyheter
Indonesia strekker seg i en 6.400 km lang bue langs Ekvator mellom Malakkahalvøya i nord og Papua Ny Guinea i sørøst. Nasjonen har verdens nest lengste kystlinje og består av hele 13.700 øyer med smått og stort. Det sier seg selv at dersom vi ville rekke over knapt en brøkdel på de to månedene vi hadde til rådighet, måtte vi koste på. Dermed ble det bare tid til et kort opphold på Pulau Noestaboen, en sjelden besøkt, vidunderlig vakker, liten øy bare et steinkast fra Saumlaki. Her ankret vi opp ytterst på kanten av en korallhylle, og selv om vi lå ganske nær stranden, svingte båten etterhvert ut over 25 meters dyp. Slike ankerplasser var typiske i Nusa Tenggarakjeden, hvor vannet var så krystallklart at vi kunne se ankeret på 15 meters dyp. På Noestaboen var sandstrendene så kritthvite og sollyset så skarpt at vi måtte bruke to par solbriller! Her sanket vi masse nydelige skjell til samlingen vår - og fant til og med et digert, perfekt nautilusskjell.
   For å få unna noen mil, besluttet vi å seile 500 nm i ett til øygruppen Solor, en etappe hvor vi måtte forbi Øst-Timor. Nyhetene på BBC var dramatiske. Med folkeavstemningen bare noen dager unna, var tilstandene kaotiske med demonstrasjoner og opprør. Folk ble skadet og drept. På det mest kritiske var vi faktisk bare 40 nm fra hovedstaden, Dili. Vi var engstelige. Hadde militsen baser her ute på øyene, mon tro? Tenk om det var flyktninger i nærheten. Det var ikke umulig at vi kunne komme ut for en redningssituasjon, noe vi for enhver pris ville unngå under disse omstendighetene. Vi satte alle kluter til og passerte området så fort vi kunne.
   Fem eventyrlige døgn fulgte på herlig slør i lett til frisk sørøstlig bris og smul sjø med illrøde solnedganger, fullmåne og stjernedryss, vulkaner som glødet i mørket og netter så myke og varme som man bare opplever i tropene. Om dagen passerte naturen revy; ville, forrevne fjell, isolerte fiskevær med fremtredende moskeer, landsbyer som klamret seg oppover skråninger truende nær størknet lava, tørre, brunsvidde åser, fruktbare daler rike på tropiske produkter - bananer og kokosnøtter, krydder og ris, kaffe og te, sukker og tobakk.

Medaljens bakside
Etter en problemfri seilas fant vi frem til Leba Leba, en usigelig pittoresk liten fiskelandsby. Her ankret vi opp blant alle mulige slags merkelige farkoster; latineriggede "prahu" med voldsomt spring, trimaranlignende bambusutriggere, "sampan"-ferger med soltak, bittesmå kanoer og uthulte trestokker med hjemmesydde, fargerike lappeteppeseil. Omgivelsene var praktfulle. Vi lå ved foten av to spektakulære vulkaner som oste damp. Kombinert med røyken fra de innfødtes bråtebranner i åsene, ble atmosfæren disig, en eventyrlig kulisse omkring de sarteste rosa soloppganger man kan tenke seg. Så da gamle koner i spisse, kinesiske kulihatter kom padlende i grålysningen for å fiske, føltes det som om tiden sto stille. Motivet var så stemningsfullt og fredelig at det føltes som om vi var på et midtsidebilde i National Geographic.
   Men medaljen har som kjent alltid en bakside. På vei i land vinket noen lystige karer oss bort til seg; én hoppet i jolla og pratet med Martin mens de andre underholdt meg. Da vi kom i land var Martins sandaler forsvunnet. Vi fikk dem omsider igjen, men førsteinntrykket var negativt. Andre båter mistet også ting. Det dreide seg mest om småtteri, men det var nok til å gjøre oss urolige. Deretter holdt flotiljen kanal 10 på om nettene. Vi vurderte å låse båten mens vi sov. Men med myggnetting på alle lukene og null vind, orket vi ikke. For selv om vi hadde tre vifter gående døgnet rundt, var varmen uutholdelig. Det ble dårlig med søvn. Nedgangsluken fikk stå åpen. Vi hadde vel større sjanse for å overleve innbrudd enn malaria...

"Rike yachties"
De var ikke vant til turister i dette isolerte hjørnet av Indonesia. Hvor vi enn gikk, fikk vi en lang hale med unger etter oss. Og de var ikke det minste sjenerte. "Hey Mister! What's your name? Where you from?". Når de kom på besøk, kløv de rett opp i cockpiten uten å være bedt. Dette var artig en stund, men slitsomt etter hvert. Det var ikke fred å få. Ungene tagg og ba. De skulle borti alt mulig; fiskeredskap og verktøy, T-skjorter og håndklær, filler, caps og solkremer. Absolutt alt de så ville de ha. Til og med søppelposen som vi sendte med dem i land ble åpnet og sortert. Stakkars mennesker, de trodde vel de kunne finne noe i avfallet fra oss "rike yachties". Etterhvert lærte vi at den eneste måten å bli kvitt dem på var å folde hendene og late som om vi skulle be. Dette respekterte de og forsvant momentant!
   Hygienen lå på et uhyggelig lavt nivå. Vi var slett ikke fristet til å handle, selv om markedene var aldri så festlige og fargesprakende. Det luktet ille, spesielt utover dagen når solen stekte som verst. Fluene svermet over dagens rester, og hunder og katter i skjønn forening jafset i seg det som var. Vi var forsiktige med hva vi spiste og holdt oss stort sett til frukt og grønnsaker i dette tropeklimaet som gir grobunn for både malaria og kontaminert vann og mat. Det var dårlig med regn, så vi satte igang watermakeren. Pluss-siden var at det var kjempebillig. Diesel kostet bare 80 øre pr. liter og var lett å få tak i. Da gjorde det ikke noe om vi måtte bruke motoren en del. Men vi måtte stadig være på vakt mot på skrot i vannet. Martin måtte uti rett som det var for å renske propellen for plastposer og rissekker.

På grunn igjen
1. september var det åtte år siden vi startet jordomseilingen. Dagen ble behørig feiret i den lille flotiljen vår. Stemningen var på topp. Men dagen derpå dalte den adskillige grader. Vi gikk på grunn for andre gang på tre måneder! Det verste var at vi ikke hadde noen god unnskyldning denne gangen heller. Det var vindstille, god sikt, klart vann - og vi visste hvor vi var - trodde vi! Årsaken var kartet, en dårlig kopi. Vi måtte bruke lupe for å finne revet. Joda, det var avmerket med noen bittesmå prikker - midt på bretten - selvfølgelig. Vi er redd vi er blitt en smule nonchalante etterhvert. Uansett hvor mange mil man har seilt, må man alltid være på vakt. Så dette var en uhyggelig, men god lærepenge.
   Denne grunnstøtingen var mye alvorligere enn den på Fiji. I en fart på 4 knop kjørte vi oss urokkelig fast. Det hjalp ikke hvor mye vi enn prøvde - Nor Siglar rikket seg ikke. Noen fiskere prøvde å hjelpe oss. Men selv om godviljen var tilstede, ble vi hindret av språkvansker og mangel på forståelse. Etter et par forsøk måtte vi gi opp. Heldigvis fikk vi tak i noen av de andre seilbåtene på kanal 16. Hadde ikke de vært i nærheten, spørs det nok hvordan det ville ha gått. Men innen de kom oss til unnsetning hadde tidevannet snudd, og vi måtte vente seks timer til neste høyvann, de lengste timene vi noensinne har opplevd. I mellomtiden sto tre karer på revet og beskyttet skroget med lange finérplater mot de skarpe korallene ettersom vannstanden ble lavere og lavere. Det var forferdelig nervepirrende å kjenne båten legge seg mer og mer over på siden. Kjøl og ror gnisset mot korallene, en uhyggelig lyd som ga oss en synkende følelse vi aldri kommer til å glemme. Det var fryktelig spennende å vente på om vi ville få nok vann under kjølen til å flyte av revet.
   På en måte var vi heldige ved at både kjøl og ror havnet i en grop i korallbedet, en situasjon som nok reddet roret. På den annen side, ble det desto vanskeligere å komme løs. Det så ikke bra ut for Nor Siglar. Episoden var riktignok ikke livsfarlig, men en stund så det faktisk ikke ut til at vi skulle klare å få henne av revet. Vi hadde ikke tidevannstabeller, så da vi trodde det var maksimalt høyvann, begynte en båt som hadde ankret opp foran oss å vinsje oss mot seg. En mann på spinnakerfallet vinsjet oss over på styrbord side, hvor vi hadde lagt ut et anker. Presset på mast og rigg var enormt. Tre av deltakerne halte og dro i spinnakerfallet fra jollen mens resten av gjengen satt ytterst på bommen og gynget for å skape optimal pendeleffekt. Martin lå i vannskorpen og fulgte med under vann. Jeg ga full speed. Vannet ble grumsete. Men vi sto bom stille. På fjerde forsøk begynte Martin å herje og skrike. Han så kjølen bryte seg gjennom korallene som en rambukk. Så begynte Nor Siglar å gli sakte, uutholdelig sakte fremover. Plutselig rettet hun seg   Helt opp - og fløt grasiøst ut på dypt vann som om ingen ting hadde skjedd. For en lettelse!

Seilervennskap
Under grunnstøtingen var det rørende å føle det nære kameratskapet som har utviklet seg på så kort tid i den lille seilerkolonien vår. Vi oppdaget at vi ikke er alene her ute. Det er utrolig hvor fort vi "yachties" knytter vennskapsbånd. Vi føler faktisk et visst ansvar for hverandre. Det er slett ikke sikkert vi ville ha så mye til felles hjemme, men her ute er vi som en stor familie. Uten de vanlige støttespillerne hjemmefra, blir vi på en måte avhengige av hverandre. Vi trenger hverandre, og det er en selvfølge å stille opp når andre er i nød.
   Vi er utrolig imponert over hvor sterk denne lille glassfiberbaljen vår egentlig er. Så vidt vi kan se har hun bare pådratt seg overfladiske skrammer, ingen strukturelle skader på hverken ror, kjøl eller skrog. Men så fort vi kommer til Singapore, må vi få henne på land og undersøke nærmere. Forhåpentlig vil vi bare ha gode nyheter å rapportere i neste reisebrev til vennene våre i Seilas. "Inshallah", som de sier her i den muslimske verden...

Helt opp  |   Neste Reisebrev