Lærer aldri
Thailands vakre kyst forsvinner bak oss i et spektakulært tordenvær. Automatisk, starter vi opp motoren, legger GPS'n i stekeovnen, ofrer lynavlederen en vennlig tanke og forbereder oss på det verste. Rundt oss spraker lynet og vi føler oss forferdelig utsatt på åpent hav. Så mye uflaks vi har hatt i det siste, skulle det ikke forundre oss om det er vår tur nå. Men vi slapp unna denne gangen også. Tre døgn senere passerer vi Nicobarøyene som tilhører India og står ut i Bengalbukten, hvor det ser ut til at nordøstmonsunen har stabilisert seg, og fortsetter videre under spridde seil i deilig lett bris.
   Men Adam var ikke lenge i paradis. Utpå ettermiddagen ruller uværsbygene inn og vi begynner så smått å tenke på å reve. Før vi vet ord av det kommer vindforandringen og himmelens sluser åpner seg. Vinden raser opp i 25-30 knop fra sydvest, snart er den oppe i 40 med storm i kastene. Storseilet berges i hui og hast. Det ruller infernalsk så vi får litt av et strev med å få det ned. Uværet er over like fort som det kom. Det blir vindstille. Vi er tydeligvis fremdeles påvirket av "the intertropical convergenze zone".
   Hvorfor i all verden revet vi ikke med det samme vi tenkte på det? Vi kommer visst aldri til å lære, uansett hvor mange mil vi har under kjølen. Vi så jo squallet komme og det går da så fort å reve! Vi må ha gjort det minst tusen ganger nå. Men det er jo alltid en sjanse for at det ikke er nødvendig så en kan spare seg anstrengelsen. Tør vi innrømme at vi er blitt litt late, kanskje en smule trege med årene?
   Når panikken er over setter vi oss ende ned og puster lettet ut. "Nå skulle moren din ha sett deg!", humrer Martin, et kompliment fra hans side. Han fortsetter: "Men jeg er blitt for gammel til dette. Jeg liker ikke disse lange overfartene lenger. Det er jo bare mas, jo! Og jeg blir så trett". "Kanskje det er malariapillene?", innvender jeg. "Det kan nok hende, men jeg er lut lei all jobbingen også. Opp og ned med spristaker, heise, reve og berge seil i det uendelige, baute og jibbe, flytte preventer og lensebarduner, sjekke rigg og motor - det vil ingen ende ta! Vi har jo aldri tid til å slappe av lenger!" "For ikke så lenge siden syntes du dette var moro", prøver jeg forsiktig. "Nå er det bare slit?" "Ja, jeg trodde aldri den dagen skulle komme at jeg ville innrømme det - men nå syns jeg faktisk ikke det er så gildt lenger. Det er visst på tide vi kommer oss hjem".

De gode nettene
Vi får noen slappe dager med svak, variabel vind, så det går ikke fort og vi gjør knapt 100 nm i døgnet. Tropenettene er milde og svale, månen en liten flis på en praktfull stjernehimmel. En jevn strøm med røde og grønne blinkende lys minner om at det er liv langt der oppe i universet, hvor fullastede fly med turister fra nordlige strøk lar seg bedagelig transportere til og fra eksotiske mål. Det er rart å tenke på at vi trenger over et halvt år på distansen de tilbakelegger på knapt et døgn.
   Vi blir aldri lei nettene til sjøs. Når været er fint er nattvaktene bare helt skjønne. Den myke atmosfæren inspirerer til refleksjon. I det siste har vi begynt å drømme om hva vi skal gjøre når vi kommer hjem. Først må vi ha et sted å bo. "Nor Siglar" har jo vært hjemmet vårt i 14 år. Vi har så smått begynt å føle behov for en forandring, en stabil livsstil på land. Så deilig det skal bli å dusje så mye vi vil uten å måtte spare på vannet! Og tenk å kunne åpne skuffer og skap uten å måtte gå i dybden bestandig! Det ene øyeblikket er drømmen et hvitkalket, greskinspirert sommerhus med blå vinduskarmer, det neste en heilnorsk tømmerhytte med gress på taket. Men hvordan vil alt det rare vi har dratt med oss på veien passe i slike omgivelser? Jeg blir fyr og flamme og prøver å overtale Martin til å ta et års pause og sette båten på land et sted i Middelhavet. Da kan vi dra hjem til våren og sette igang å bygge med en gang! Men han vil ikke høre tale om det. "Jeg er lut lei vedlikehold og orker ikke tanken på alt styret med å sette båten i opplag en gang til. Nei, la oss ta rakeste veien hjem! En ni års jordomseiling får sannelig greie seg!" Men så dukker en flokk spretne delfiner opp og gleder oss med en fabelaktig oppvisning. Maset er glemt og vi nyter nuet igjen. Jeg må tenke på et svensk ordtak en venninne sendte meg før vi kuttet over tvert: "Våga ta språnget, for när ni tar språnget kommer en delfin och tar er på ryggen".....

Mer motgang før Maldivene
Etter ti dager nærmer vi oss skipsleden sør for Sri Lanka. Trafikken øker. Et hundretalls reketrålere opplyst som cruiseskip ligger som perler på en snor på horisonten. Den historiske havnebyen, Galle, som ikke er berørt av øyas interne problemer, er et populært stopp på veien. Men i år er havnen stengt på grunn av utbygging. Man kan riktignok ankre opp i ytre havn, men den er åpen mot syd. Dessuten ligger det bortimot 40 milleniumsbåter der, så det er trangt om plassen. Sri Lanka frister så absolutt med vidunderlig natur, vidstrakte teplantasjer, populære elefantparker og sagnomsuste templer. Men for å se alt dette trenger man flere dager og vi tør rett og slett ikke forlate båten i den travle, ubeskyttede havnen. Så når solen går ned over den fløyelsgrønne øya, fortsetter vi til Maldivene hvor vi til gjengjeld kan bevilge oss et lengre opphold.
   Den natten blåser det opp kuling fra nordøst. Det går så det suser og vi gripes av fartens beruselse - så lenge det varer. For like etter soloppgang blir vi skremt av et voldsomt rabalder på dekk. Forskrekket oppdager vi at den lille rullefokka har løsnet og henger og slenger ut i løse lufta! Dekksbeslaget har røket tvert av! Sjøen er urolig så det er slett ikke lett å holde balansen og få tak i fokka som sveiver vilt og ukontrollert uten å falle overbord. Men det vil helst gå godt, og etter mye besvær får vi surret den fast til pulpiten. Når strabasene er over lurer vi på hva neste utfordring skal bli. Finalen går derimot glatt og vi kan sogar loggføre 160 nm det siste døgnet. Vi har hatt strømmen med oss hele veien. Men når vi nærmer oss Maldivene svinger den sydover, og vi må slite for å holde høy nok kurs den siste biten. Det er ikke lett å få øye på de små øyene som bare ligger noen meter over vannflaten. Og dersom følgene av drivhuseffekten blir virkelighet, vil de snart bli enda vanskeligere å se. Det er visst fare for at de kommer til å synke i havet innen år 2020!
   Tidlig på morgenkvisten, etter 14 dager til sjøs, får vi landkjenning med lille Uligan lengst nord i kjeden. For første gang kan jeg konstatere at jeg ikke ble sjøsyk på en lengre overfart. Det har faktisk tatt meg syv år å komme over sjøsyken. Kystvakten kommer ombord og sjekker oss inn. Vi er den fjerde seilbåten til å anløpe Uligan i år. I fjor kom det 146. I år ventes enda flere på grunn av alle millenniumbåtene. Karene gjør oss oppmerksomme på en del restriksjoner: Det er ulovlig å be maldivere ombord, gaver må godkjennes før de bringes iland, alkohol kan nytes på båten, men ikke på land og naboøyene må ikke anløpes uten tillatelse. Det isolerte øysamfunnet prøver tydeligvis å bevare sin kultur ved å forhindre innflytelse utenfra.

Der tiden står stille
De praktfulle Maldivene består av et tusentall bittesmå atoller og koralløyer som ligger strødd over en 750 km lang kjede like nord for ekvator. Det er bare 140.000 innbyggere i republikken som er en av de minste statene i verden. Utvandrere fra India og det tidligere Ceylon nådde frem til øyene i primitive farkoster og var de første som bosatte seg der. I det 12. århundre brakte arabiske handelsfolk islam. I dag er 95 prosent muslimer. Fra 1518 til det 17. århundre benyttet portugiserne øyene som handelssentrum. Deretter ble de styrt fra Ceylon, som var i nederlandsk besittelse. Storbritannia overtok i 1796 frem til nasjonen ble uavhengig i 1965.
   På land møter vi befolkningen som bærer preg av sin indisk/arabisk/europeiske herkomst. Klesdrakten er anstendig: Kvinner i langbukser og tunika, menn i sarong. Barna er søte og ser veslevoksne ut med malte øyenbryn. Maleriske terninghus av blekrosa koraller ligger snorrett langs nyfeide, gyldne sandgater kantet med skjell og skyggefulle brødfrukttrær. Det virker som om tiden har stått stille i den lille landsbyen. På stranden skrubber jenter kjørrel med sand, menn sitter i skyggen og spiller kort og terningspill, kvinnene renser ris og tvinner hyssing av kokosfiber med fabelaktig fingerferdighet. Utpå ettermiddagen spiller ungdommen fotball og volleyball og i skumringen kommer fiskerne inn fra sjøen i vikinginspirerte langskip fullastet med tunfisk. Man får inntrykk av at folk er fornøyde med tilværelsen og lever et enkelt liv i fred og fordragelighet.
   Men forandringer er på gang: Mens vi var der ble en generator som skal brukes til gatelys og TV levert til øya. En slik modernisering vil unektelig influere livsstilen, og det er nok bare spørsmål om tid før det unike samfunnet blir påvirket utenfra til tross for fornuftige regler og restriksjoner.

"Direkte" søsken?
Vi får samlet en gruppe øyboere som trenger briller og tilbringer noen underholdende timer med å lære dem å kjenne. Etter den interessante sesjonen kan vi ikke ferdes noe sted i Fahivå uten å få en lang hale med unger etter oss. Vi blir overøst med "cowrie"-skjell og kvitterer med våre godkjente gaver: ballonger, kulepenner og pins, hårpynt, neglelakk og solbriller, T-skjorter og caps. Kystvaktens sønn ber oss hjem til faren sin. Moren bor på den andre siden av gaten. "Faren min har flere koner", forklarer han. "De bor hver for seg. Han går på rundgang til dem!" Nyaz presenterer oss for sin "direkte bror". Det betyr vel at de har samme foreldre. Eller er alle muslimer brødre og søstre? Kanskje bare de som har felles foreldre er "direkte" søsken?
   Siden de nordlige Maldivene ligger så langt fra allfarvei, er de fullstendig uberørt av "vanlige turister". Derfor er de en sann fryd for oss privilegerte "yachties" og fortoner seg som det rene paradis. I Uligan er det ingen som skriker "Hey Mister", tigger eller pruter. Her finnes hverken kundehaier, krokodiller, mygg eller malaria. Men vi finner heller ikke undervannsparadiset brosjyrene lokker med.

Vannet er riktignok varmt og klart, men korallene fargeløse. Det skyldes El Nino, året da temperaturen i sjøen steg til 30° og korallene døde. Dette til tross, opplevde vi fantastisk snorkling. Spesielt spennende var det å observere grasiøse mantareyer sanke plankton på nært hold. Med enorme gap og et "vingespenn" på flere meter, var det ikke lite skremmende når de kom rett mot oss for å ta oss nærmere i betraktning. De skal ikke være farlige, men....

Flyvefisk? Nei, takk!
Etter to deilige uker er vi klare til neste dyst og provianterer øyas delikatesser: papaya, bananer og kokosnøtter og en stabel med "chuppaties", en slags lefse som fylles med potetsalat, tunfisk, curry o.l. Vi kommer på at vi har lovt Tvedestrand Seilforening å henge opp vimpelen deres et eller annet eksotisk sted i verden. Uligan passer bra, og agenten lover å finne en romantisk plass til den. Så setter vi kursen for Oman, vårt siste "lengre" havkryss. De første døgnene har vi nordavind, styrke 6 og må ligge hardt på vinden. Bidevind i Det indiske hav? Nei, nå gir vi opp!
   Men noen dager senere dreier vinden mot øst og løyer nok til at vi kan ta ut revene og holde en behageligere kurs. Det skorter ikke på avveksling.
   Hver eneste morgen ligger det flyvefisk på dekk. Men de er så små og lukter så vondt at vi faktisk aldri har stekt dem til frokost som ekte sjøulker gjorde i fordums tid. En dag blir vi traktert til et sjeldent skue med tusenvis av tunfisk som spretter i vannskorpen. Om nettene geleides vi av Karlsvogna i nord, Sydkorset i sør og Orion rett over oss. Og aldri før har vi sett så mye morild som på dette havet hvor det blinker og glitrer og skinner i plankton som om hele sjøen skulle være et eneste fyrverkeri.

Fiskere eller sjørøvere?
Vi befinner oss i et skummelt farvann med Somalia i vest, Yemen, Oman, Iran og Pakistan i nord og India mot øst. Jo lenger nordover vi kommer, jo mer utrygge føler vi oss. Og bedre blir det ikke når vi hører om piratangrep på seilbåter i Adenbukta. Flotiljen blir urolig og oppretter et radionett hvor man kan rapportere posisjoner og holde forbindelsen med hverandre i tilfelle man skulle trenge hjelp. En morgen melder en engelskmann at han var blitt forfulgt av noen fartøy som kom mot ham fra forskjellige retninger. Seileren skiftet kurs og satte opp farten til 8.5 knop. Lokalbåtene fulgte etter i et par mil før de ga opp. Mannskapet sto samlet på baugen klar til å jumpe ombord. De var ikke bevæpnet. Så det er umulig å vite om de hadde skumle hensikter eller ei. Men det var nok til å sette en støkk i både ham og oss som kommer etter. Deretter kom det stadig inn lignende rapporter fra samme farvann. Men ingen ble overfalt. Det virket som om det var en gruppe fiskere som holdt til i et område på 13°N og 60° O. De var sannsynligvis bare nysgjerrige fiskere som prøvde å få sigaretter og øl fra rike "yachties". Men en vet aldri...
   Når vi nærmer oss fiskefeltet går vi uten lys om natten for å unngå å bli sett. Vi er også om lag 400 nm øst for Socotra, en øy som er beryktet for sjørøvere. Vi blir skremt av et opprop på kanal 16: "Tourist boat!"
   "Tourist boat?". Er det oss de vil ha tak i? Vi ser ingen skip i nærheten. Skal vi svare, mon tro? Jeg syns ikke det. "Hvorfor ikke?", sier Martin. Jeg er redd det kan være en felle. Det er best å unngå spørsmål som kan føre til konfrontasjon. Blir vi bedt om hjelp må vi stille opp, det er loven til sjøs. Men hvorfor i all verden kaller de på en "turistbåt"? "De kan jo ha en advarsel om et eller annet", mener Martin. Vi blir ikke enige. Proffe sjøfolk ville da bruke en generell "securite"-melding til det?Mens vi diskuterer frem og tilbake svarer "Cormoran", en engelsk ketsj som ligger 20 nm sør for oss. Da kommer spørsmålene haglende: "Where you from?" "Cormoran": "Irland." Lokalbåt: England?" "Cormoran": "No, Irland. Where are you from?" Lokalbåt: "Iran. How many people onboard"? "Cormoran" nøler. Masse uforståelig mumling i bakgrunnen. "You speak Arab"? "Cormoran": "No, never been to Arabia. Which languages do you speak"? "Arab, Iranian and Somali. Me English no good". "Cormoran": "Better than my Arab. Are you a fishing boat? Mer mumling. "What your position"? "Cormoran" svarer ikke. Lang pause. Så kommer det sakte fra iraneren: "My position: 13° 46.5,N!" End of conversation.
   Posisjonen som ble oppgitt var i området hvor flere båter ble forfulgt tidligere. Det var bare 12 nm unna. Vi likte ikke at iranerne ville ha greie på hvor mange som var ombord, så vi tok ned drifteren, heiste genoaen og la oss hardere på vinden for å komme oss vekk så fort som mulig. Det ble ikke noe mer av intermessoet. De var vel bare uskyldige fiskere som ville prøve engelsken sin. Har ryktene gjort oss så overnervøse at vi gjør et stort nummer av ingenting?

Fanget i garn
Den kvelden blåste det opp igjen. Vi stakk to rev i storseilet og rullet inn halvparten av genoaen. Ved midnattsskiftet merket jeg en underlig, vibrerende lyd. Det hørtes ut som en flyvefisk hadde havnet ombord og lå og sprellet i styrebrønnen. Men da båten plutselig dreide 180 grader og farten dalte fra 6 til 1.5 knop, forsto jeg ingen ting. Martin var i cockpiten på et blunk. Da fikk vi øye på det samtidig: En gigantisk morildstripe i form av en "V" som lå og glitret etter båten i måneskinnet. Vi hadde kjørt oss fast i en enorm, ubelyst fiskenot!
   Martin reagerte spontant og trev vindroret for å redde det unna garnet. Han holdt på å miste brillene i forskrekkelsen og slo hull i hodet så blodet rant. "Nor Siglar" bukket og stanget som en gal der hun ble stående på stedet hvil i de krappe bølgene som skylte innover hekken. Vi ble søkk våte. Det kraftige garnet rev og slet så voldsomt i båten at det føltes som om både ror og propell kunne ryke tvert av. Hva som da ville skje i bekmørket midt ute på Det indiske hav var ikke vanskelig å forestille seg.
   Situasjonen var prekær - den desidert farligste vi har vært ute for. For første gang var vi ordentlig redde. Vi trengte hjelp, koste hva det koste ville, ignorerte piratfaren og sendte ut en melding på 16. Men ingen svarte. Det var umulig å rekke garnet fra cockpiten, og det kom ikke på tale å hoppe uti og kutte det løs under disse forholdene. Vi måtte få det inntil båten på en eller annen måte. Først prøvde vi å vinsje det inn med noen digre fiskekroker i enden av et skjøte. Men krokene var ikke sterke nok og bare løsnet. Vi kom ikke på det lille dreggankeret. Det ville ha fungert fint. Men vi tenkte ikke klart i panikken. Til slutt surret vi brødkniven til et langt kosteskaft. Med en kraftanstrengelse fikk Martin tak i garnet med båtshaken og klarte å holde det lenge nok til at jeg rakk det med kniven. Det røk med en gang. For en lettelse! Da det gav etter føltes det som om hele "Nor Siglar" slappet av. Det første problemet var løst. Vi var blitt kvitt garnet. Men hva med skadene på propell og ror? Det var neste bekymring.

En ond sirkel
Det tok to timer før vi endelig kom oss løs. I mellomtiden var det kommet flere fiskebåter til. Vi var omringet av lys på alle kanter. Hvordan skulle vi komme oss velberget ut av denne labyrinten? Vi var livredde for å bli sittende fast i et ubelyst garn til og seilte frem og tilbake langs samme kurs til det ble lyst. En gang kom vi borti noe men mistet det etter noen kuvendinger. Nervene sto tydeligvis på høykant, for da vi ble var en merkelig skranglelyd, trodde vi propellen holdt på å falle av. Men det viste seg å være noen tomflasker som hadde falt overende og lå og skramlet i lasarettet. I grålysningen kom vi oss unna så fort vi kunne, for vi var redd fiskerne ville oppdage at vi hadde kuttet noten deres og komme etter oss. Senere oppdaget vi en spjære i storseilet. Hvor i all verden skal dette ende? Vi er visst kommet inn i en ond sirkel. Etter 11 dager og 1140 krevende nautiske mil er det utrolig godt å nå frem til Mina Raysut, en hypermoderne, ny containerhavn i Oman like vest for Salala. Ankeret er knapt til bunns for Martin dykker ned og inspiserer skadene. Det sitter igjen noen garnstumper rundt akslingen, men bortsett fra noen hakk på roret, er hverken det eller propellen skadd. Det indiske hav ble slett ikke som ventet. Men nå ligger det havstykket bak oss også.
   På land skimtes skikkelser i sort fra topp til tå, menn i fotside kjortler og kameler, sand og ørken så langt øyet rekker. Snart er strabasene glemt. Vi er klar for enda et nytt og spennende land.