Den første etappen tok oss non stop fra Vancouver til San Francisco, en strekning på ca. 950 nautiske mil. Den fremherskende vindretningen i den nordlige delen av Stillehavet kommer fra nordvest. Om høsten tiltar vindstyrken og kuling og storm er hyppig langs denne åpne kyststripen som er svært utsatt i mangel av skjærgård. Bølgene braker mot land med voldsom kraft, og det er få steder langs kysten man kan søke tilflukt. Columbia River på grensen mellom statene Washington og Oregon er en mulighet, men strømmen gjennom den smale elvemunningen kan være så voldsom at det er livsfarlig å ta seg inn uten hjelp. Derfor er kystvakten svært aktiv i disse farvann og har kommet mangen båt til unsetning. Det er ikke bare været som kan være skummelt her. Skipstrafikken og de mange fiskebåtene langs kysten er skremmende, spesielt siden det ofte er tåke her også.

Vi var nok litt spente og engstlige for den første turen vår, på åpent hav, så vi hadde med oss mannskap. Flere båter fra havseilerforeningen vår reiste fra Vancouver samtidig. Et par av dem stoppet i Victoria på Vancouver Island i noen dager. Den beslutningen skulle vise seg å bli forskjellen mellom en flott seilas, som vi hadde, og storm og uvær som de ble utsatt for. Flere av dem måtte assisteres i havn underveis med flerrete seil, ødelagte vindror og vettskremte seilere. Vi hadde kjempeflaks og nådde San Francisco på litt over 6 dager med god bør og 15-25 knops medvind mesteparten av tiden. Det var bare da vi rundet Cape Mendocino at vi kom utfor noen timers vindkuler over 35 knop med urolig, krapp sjø.

Hittil er det den raskeste seilasen vi har hatt med en gjennomsnittsfart på 6.2 knop. Det var en utrolig følelse å skimte Golden Gate Bridge på horisonten etter så mange dager i sjøen, og en lettelse at både båt og mannskap var i god behold. Fullførelsen av den første etappen ble derfor behørig feiret med champagne under fulle seil da vi krysset under broa med kurs for San Francisco Yacht Club. Her ble vi ønsket velkommen av nevøene mine, Atle og Bjørn Brevig. Bjørn er medlem av Halden Seilforening og seiler regatta med venner som har båt i Strømstad. Han seilte sammen med oss i to uker til Los Angeles via Channel Islands.

Så fulgte et par uker med bekymringsløse, late dagsturer med solskinn og lite vind. Vi opplevde Californias "carefree life". Milelange strender med macho "bodybuilding" surfere, lekre, bronsefargede Barbiedollaktige bikinikropper paraderte på stranden - unge negre imponerte med siste nytt i rap og reggie. Her fantes alt fra de feiteste madammer til de spenstigste ungdommer. Typisk Amerika med "the best of the best and worst of the worst"... Så vi fikk med oss det som hører til - Hollywood, Beverly Hills, Avenue of the Stars, Queen Mary, Spruce Goose, Malibu Beach osv. osv. Vi overnattet i noen av verdens største yacht-havner. Newport Beach har plass til 9,000 båter og har 7 yacht klubber! Høres forferdelig ut, men amerikanerne skal ha ros for sin fabelaktige organisasjønsevne, gjestfrihet og service. Alt var praktisk, delikat og vel tilrettelagt, og sist, men ikke minst, rimelig.

Som medlemmer av Royal Vancouver Yacht Club hadde vi gjensidighetsavtaler med seilforeninger i utlandet, noe vi ofte benyttet oss av. Det besto som oftest i 3 dagers gratis kaiplass pluss adgang til medlemshus med restaurant og alle mulige faciliteter. Så vi levde noen dager i herlig luksus og nøt livet i fulle drag, for vi var klar over at så snart vi kom til Mexico og Central Amerika ville det bli slutt på komforten....

Det siste oppholdet i Statene var i San Diego, hvor vi ble i 6 uker mens vi ventet på at orkansesongen skulle gi seg lenger sør. Her benyttet vi anledningen til å fullfoøre en del av de påbegynte jobbene fra Vancouver. Selvfølgelig ble vi ikke "ferdig", så det ble nok igjen til neste lengre opphold, nemlig La Paz, Mexico! Med båten 5 cm dypere i vannet, fullstappet med proviant og reservedeler for et år i Central Amerika, satte vi kursen mot sol og varme og MANANA-LAND. Nå skulle det virkelige eventyret endelig begynne!

Den 900 mil lange strekningen fra San Diego til Cabo San Lucas på sydspissen av Baja California er kjent for relativt gunstige vindforhold. Den største faren er at orkaner kan forville seg nordover fra Mexico, men sjansen for det er minimal etter slutten av oktober. Så den 8 november la vi avsted. Etter 3 deilige dager med nordvestlig frisk bris ble det meldt at orkanen "NORA" var på vei mot oss i en fart av 6 knop med en vindstyrke på 90-100 mil. Stormsenteret lå på det tidspunktet 900 nautiske mil sydvest for oss, men hvis den fortsatte i samme fart, styrke og retning, ville den nå oss før vi rakk frem til Cabo San Lucas. Vi hadde satt kursen mot Guadelupe Islands, men bestemte oss for å snu innover mot kysten og søke ly i Bahia Santa Maria. Den natten ble urolig med kraftige kastevinder, og vi lurte på om "NORA" allerede begynte å gjore seg gjeldende. Men morgenen opprant med frisk bris igjen og vi fortsatte ufortrødent mot kysten. Ved middagstider ble vi overrumplet av en "squall", og et planlagt herremåltid ble forandret til lapskaus i en kopp! Til vår lettelse ble det senere meldt at "NORA" hadde blåst seg ut og ikke lenger representerte noen fare for oss. Men da var vi allerede tent på noen dager i Bahia Santa Maria, og fortsatte dit.

Etter 7 dager i sjøen var det herlig å få landkjenning, selv om landskapet var fargeløst og kjedelig. Vi ble eskortert inn i bukten av delfiner som boltret seg rundt båten. Mexicanske fiskere vinket fra sine små uthulte "pangas". "Buenas tardes, Nor Siglar" - tengo langoustinas"! Vi kunne ikke tro våre egne øyne! Fattigslige fiskere i fillete, skittent regntøy (Helly Hansen!) kom roende mot oss. I båten hadde de en hummerfangst vi aldri har sett maken til hverken før eller siden. Her var det om å gjøre og huske spansken vi hadde lest så ivrig på veien. "Si, si", prøvde jeg meg. "Quantos questa"? De stirret på oss med store, søkende øyne. "Cigarillos senora"? Dette var jo helt utrolig. De ville bare ha sigaretter! Jeg for ned og kom tilbake med en pakke til hver. I Statene hadde vi hamstret sigaretter - bare 7 kroner pakka. Hummeren var vår. Men vi ville jo ha flere! "Siete por favor"! Fiskeren pekte på T-skjorta til Martin. Aha! Dette går jo som smurt! Vi hadde nemlig også hamstret billige T-skjorter i San Diego. Der hadde vi fått greie på hva som var populært i Manana-land. Så med hver sin T-skjorte takket de fornøyd for handelen og vinket. "Muchas gracias amigos! Adios"! førsteinntrykket av Mexico var upåklagelig! Det lille gjesteflagget i rødt, hvitt og grønt for til topps før vi satte oss ned til det første herremåltidet vårt i Mexicansk farvann. Quel buena vida!

Den 17 november ankom vi endelig Cabo San Lucas ved "Verdens Ende", en vakker ferieby på ca. 40,000 innbyggere, flankert av milelange, hvite sandstrender, bratte fjellknauser og et utrolig azurblått, krystallklart hav. Dette var vårt første møte med sivilisasjonen i Mexico, og selv om denne byen er svært amerikanisert, syntes vi at vi var kommet til paradis. Spesielt etter en dukkert i sjøen hvor vi oppdaget at temperaturen var omtrent det samme som i lufta.

Mexico er et vidunderlig, kontrastenes land. Økonomien er i høy grad basert på turisme. Dette opplevde vi på nært hold siden de fleste hotellene og turistattraksjonene befinner seg langs kysten. Men bare et stenkast fra disse amerikaniserte "lekeplassene", bor mexikanerne i sine enkle, luftige palapahytter og primitive murhus med vinduer uten ruter og gardiner. Geiter, hunder, griser og høns vandrer fritt omkring, og søppel og rot ligger strødd overalt. Det var ikke uvanlig å bli vekket om morgenen av hanegaling og grisegrynt akkompagnert av palmesus og bølgeskvulp. Luften var en underlig fornemmelse av kloakk, eksotiske frukter, hønemøkk og griselukt, støv og skitt, hibiskus, bougainvilla, kokosnøtter og tequila....

Vi prøvde som besatt å komme oss rundt Cabo los Frailles til La Paz lenger nord i Californiagulfen. Men her opplevde vi den sinte nordavinden som raser sørover fra prærien i Arizona og New Mexico. Fire forsøk gjorde vi for vi endelig lyktes. De to første gangene hadde vi med mannskap som ble hysteriske så vi måtte snu. Begge gangene startet vi i pent vær med frisk bris, men det tok ikke lang tid før stormen var over oss. Og i motvind og krappe bølger var det ikke lett å få ned seilene og sjøen pisket hensynsløst nedover oss. Den tredje gangen gav vi oss etterat jeg ble slengt fra kartbordet over ovnen i byssa i en voldsom rullesjø med et slikt brak at jeg trodde min siste time var kommet. Heldigvis kom jeg fra det med skrekken men slo meg kraftig og gikk rundt med ett digert blått merke på rompen i flere uker etterpå! Den fjerde gangen greidde vi det endelig, men også denne gangen måtte vi jobbe for det. Men da var vi så oppsatt på å greie det, og klarte så vidt å komme oss i trygghet i en bukt sammen med et ti-tall andre seilere før det ble mørkt. Uthvilt dagen etter oppdaget vi hvorfor seilere utsetter seg for sånn ubehag og fare for å komme lenger opp i Sea of Cortez. For her fant vi dykkernes paradis og bedre fiske skulle man lete lenge etter. Hit kom det sportsfiskere fra hele verden som kunne garanteres fiskelykke, og å få en sverdfisk på 2-300 kg. på kroken var slett ikke uvanlig! Etterat vi hadde miste fiskeutstyret vårt overbord til et slikt beist, gav vi oss med storfiske og tok frem dykkermasker i stedet! Jeg ble så fasinert av det fargerike undervannslivet og glemte faktisk å være redd. Og jeg som alltid hadde vært redd for å få vann over hodet! Etterhvert turte jeg til og med å ta på fiskene og leke med dem!

Lille julaften styrte vi inn i den moderne havnen i Puerta Vallarta etter en behagelig 3 dagers seilas fra Caleta Partida i Sea of Cortez. Hit hadde havseilere kommet fra alle kanter for å feire julen sammen. På julaftens morgenen satt vi og hørte på "Sonrisa" nettet som ble drevet av radioamatorer blant båtene. Plutselig hørte jeg kalalesignalet mitt, "VE0 MCA"! Jeg grep mikrofonen - vi kjente jo ingen på disse kanter? "Victor Ekko 0 Mike Charlie Alfa - dette er November 4 Oscar Uniform Romeo - Over". Jeg svarte spent. "Dette er Terry & Shelley på Whisper. Vi har en ung mann her ombord som leter etter dere"! Det var Jonathan, en venn fra New Zealand som skulle mønstre på som mannskap et halvt år senere i de Karibiske øyer for Atlanterhavsetappen! Han hadde kommet tidligere for å se seg om i Mexico og Central Amerika, og her var han altså - ville vi feire jul sammen med dem? Det tok ikke lang tid før vi var samlet. Jeg hadde forberedt norsk julaften i varmen med risengrynsgrøt og mandel - en skikk ingen av de andre var vant til. Så ble det ribbe, surkål, øl og akevitt. Humøret var på topp selv om julestemningen jo var litt vanskelig å få til i den 30 graders varmen med bølgeskvulp og palmesus i bakgrunnen! Men Jonathan var happy - dette var jo akkurat som i New Zealand! Hvem trengte snø og kulde for å komme i julestemning?

På juledagsmorgenen fikk vi med oss meksikansk julegudstjeneste som var skuffende siden der ikke fantes kjente julesanger. Men det skyltes kanskje at vi var i en katolsk kirke? Ellers virket det ikke som mexikanerne feiret jul noe særlig. Mange butikker var åpne, gateselgerne stilte opp som vanlig og bortsett fra at de hadde pyntet barna i finstasen gikk livet sin vante gang. De feirer heller sin helgen, Jomfruen av Guadelupe og den meksikanske nasjonaldagen. Etterat vi hadde spist middag sammen med 60 andre havseilere i en kjempepalapa, traktert til margueritas, kylling, ribbe, bønner og ris, lettet vi anker. Nyttårshelgen feiret vi til ankers ved Isla Passavera, en vakker oy kjent for yrende fugleliv hvor frigattfuglen, pelikaner og boobys hekker. Vi spaserte rundt hele øya og måtte akte oss for ikke å trå på de tusenvis av redene stolte mammaer lå og ruget eller beskyttet nyklekkede bittesmå dununger. Nyttårsaften ble behørig feiret med champagne da klokka slo midnatt. Selv om det var bare oss tre ombord og ingen andre i bukta, opplevde vi en høytid vi vil huske lenge. Av flere grunner. 1. Nyttårsdag opprant med vidunderlig vær, som vanlig, og vi stupte uti for det tradisjonelle morgenbadet. Det var noe som ikke var som det skulle. Jeg så runt meg. Det var noe som manglet, liksom. Det var jolla! Jolla var borte! Søren også - her var vi mo spik alene, og uten jolle kunne vi jo ikke greie oss lenge. Men her fantes jo ikke mennesker. Heller ingen beboelse langs land, så tyveri kunne det vel ikke være snakk om? Men så fikk vi se en liten flekk på horisonten. Den beveget seg mot oss og jamen var det ikke en mann som kom roende mot oss med jolla på slep! Den var i en sørgelig forfatning. Den ene pontongen var helt flat og den tunge 9.9 HP motoren gjorde den tung akterut. Det var et under at mannen greide å slepe 10 fot lange Zodiaken. Jim fra "Gipsy Wind" som lå ankret rundt pynten på den andre øya hadde funnet jolla på et rev. Der hadde den sansynligvis ligget og gnisset mot de skarpe steinene og korallene hele natta - og det var ikke mangel på både store og små flerrer i pontongene. Vi så engstelig på motoren. Var den ødelagt? "Helt sikkert", sa Jim. Propellen ser ut som den har tatt en støyt. Vi måtte innrømme at jollen var blitt bundet til flaggstangen under nyttårsfeiringen. etter midnatt og masse champagne tok vi inn flaggstangen... Jim var ikke imponert. Men motoren startet som et skudd, og har gått som en klokke siden. Jollen derimot er et trist kapitte. Den ser ut som et lappeteppe. Med slit og strev har vi bare så vidt greid å holde den flytende.

"Det virkelig Mexico"

Jonathan var med oss i nesten fire måneder. Han hadde vært mannskap på Ragnar Kvams "Northern Quest" fra Japan til Alaska og var en erfaren seiler. Med ham ombord kunne vi trygt forlate båten og reise på turer innenlands.