Man reiser ikke til Costa Rica for å oppleve kultur. Det store trekkplasteret er naturparkene med en usedvanlig variert flora og fauna. Det er frodig i dette landet som ligger mellom den 11. og 9. nordlige breddegrad og hvor den karibiske kysten får bortimot to meter nedbør i året.

Søvnløse netter

Vi seilte i Costa Rica i en måned. Inntrykkene vi sitter igjen med er søvnløse netter på ubeskyttede ankerplasser med det evindelige, åpne Stillehavet rullende mot oss, uutholdelig hete, lite vind og grumsete vann. Det ble lite snorkling, bare dukkerter for å skylle vekk svetten som rant dagen lang! Det var usigelig lummert i mars, den varmeste måneden i året og den nest siste før den "våte sesongen " begynner. Vi skjønte det ville ta lang tid for oss å bli vant til tropeklimaet.

Myndighetene var mye mere effektive enn i Mexico, et tegn på at vi var kommet til et velorganisert land. Likevel måtte det sjekkes inn og ut i hver eneste havn, men bestikkelser var det endelig slutt på. Som regel kom representanter fra tollvesen og "Guardia Civil" ombord og ordnet papirene. De var vennlige og høflige, men ikke beskjedne! I Playa del Coco, etter en grundig undersøkelse, kom tollsjefen smilende ut av akterlugaren med den siste baseball-lua vår på hodet. "Para mi", gliste han frekt, pekte på lua og klasket seg ivrig på brystet. Lua var hans. Med gjester ombord fra Canada tok vi korte dagsturer, ankret opp tidlig, gikk iland på sightseeing og besøkte noen av de berømte nasjonalparkene.
I Manuel Antonio Park ble vi vettskremt av hjerteskjærende barneskrik, til forbipasserende gjorde oss oppmerksomme på brølerapene i tretoppene over oss! Jeg vet ikke om vi var spesielt heldige med utflukten eller om det alItid er så livlig, men vi fikk hvertfall se tucan, papegøyer, kolibri, aper, dovendyr, leguaner og mye annet ukjent. Etterpå var det godt å leske tørsten med en iskald øl, for tre kroner boksen! Maten var billig, men kjedelig og vi lengtet tilbake til Mexicos eksotiske cuisine!
Noen ganger hadde vi uventede festmåltid på NorSiglar. I en idyllisk bukt på Isla Tortuga, Skildpaddeøya, fikk vi fem flotte hummer for 50 kroner. Vennene våre hadde ikke opplevd byttehandel med fiskere før. I den uthulte trestammen sin så fiskerne fattigslige ut. Det gjorde sterkt inntrykk på våre gjester, som fikk dårlig samvittighet for at vi hadde betalt dem så lite. Men fiskerne var fornøyde, så vi insisterte på at det var i orden. Vi er nok blitt herdet etterhvert og medlidenheten tar ikke overhånd lenger. Det ville jo skape inflasjon!
I Bahia Heradura lå det tre merkelige farkoster. Silhuetten av en gammel borg avtegnet seg mot landskapet i bakgrunnen. Da vi kom nærmere så vi at båtene var spanske galeaser! Vi gikk iland og undersøkte borgen. Det var bare juks -falske fasader! Galeasene var "Pinto", "Nina" og "Santa Maria" og et britisk filmselskap var i ferd med å filme "Columbus". Morgenen etter ble vi bedt om å flytte for de kunne ikke ha en moderne seilbåt i bukten under filmingen. Så vi fortsatte til Bahia Drake, oppkalt etter en helt annen personlighet, kjent for sine beryktede kapringer for Spanias erkefiende, Elizabeth I, et halvt århundre senere.

Uhyggelig radiomelding

På veien fra Mexico til Costa Rica kom vi innen rekkevidde av "Central America Breakfast Club", et radioamatørnett for havseilere i Mellomamerika. Nettet var godt organisert, assistert av to amatører på land, 80-år gamle Moury i Costa Rica og ex-hippien, Mike i Panama. Begge hadde bodd der nede lenge og kunne gi nyttige opplysninger om lokale forhold. De var verdifulle kontakter for oss. Nettet gikk på luften hver morgen kl. 8. Jobben med å lede trafikken gikk på omgang mellom seilerne. Jeg påtok meg tirsdager, og på debuten min ble jeg kastet hodestups uti nødtrafikk. På spørsmålet om noen hadde "medical, emergency or priority traffic", kom en dyp, gravalvorlig stemme: "Dette er Gary på ....... Klokken 4 inatt kom det to meksikanere med machetter ombord. De holdt oss som gisler i to timer mens de ransaket båten. De prøvde å voldta Pat, men jeg klarte å få fatt i geværet og skjøt dem. Begge to er døde. Hva skal jeg gjøre nå"?

Det ble dødsens stille. Jeg skalv som et aspeløv. Hvordan skulle dette håndteres? På et øyeblikk overtok Sam, en forhenværende FBI-agent fra San Francisco. I forskrekkelsen kom mer eller mindre fornuftige forslag strømmende. Det var alt fra å seile på harde livet ut i internasjonalt farvann, til å melde fra til politiet. Båten lå til ankers i Bahia Escondido i sør-Mexico, så den var ikke langt fra land. Det siste forslaget var ikke populært. Alle hadde hørt rykter om at turister som havner i fengsel i Mexico kan risikere å sulte ihjel, for det er familien som kommer med mat til fangene der nede. Tortur er også brukt. Dessuten ville det bli vanskelig å tilkalle hjelp bak lås og slå. Han måtte ikke risikere å bli arrestert. Konklusjonen ble at Gary kontaktet den meksikanske marinen. Til alles lettelse ble han behandlet som voldsoffer og beskyttet til en representant fra den amerikanske ambassaden i Mexico kom og assisterte ham med myndighetene. Prosessen tok bare noen dager. Det viste seg at bandittene var ettersøkt av politiet. Gary fortsatte seilasen, men kona hans var blitt nervevrak og reiste hjem.

Det vil helst gå godt

Episoden satte en støkk i hele seilerkolonien. Jeg tør vedde på at hver eneste båt revurderte sikkerhetsforanstaltningene ombord. Vi var intet unntak. Nor Siglar har ikke skytevåpen ombord. Vi er kanskje for naive. Men vi håper og tror at de fleste situasjoner bør kunne avverges med uskyldigere hjelpemidler. Har man skytevåpen må man være forberedt på å bruke det. Vi tok noen praktiske forholdsregler. Baseballkøllene ligger nå på hyllen over køya hvor vi sover. En sprayflaske med "maze" står på veggen i samme lugaren og vi har en ved leideren. Maze er en slags tåregass som blir brukt mot bjørneangrep i de kanadiske skogene. Dykkerharpun, nødblusspistol og et sterkt flomlys kan rekkes fra cockpiten. Vi har også et alarmsystem som kan rigges opp foran inngangen. Selvfølgelig håper vi at vi aldri kommer til å trenge noe av dette. Vi må nok innrømme at vi er tilhengere av teorien "det vil helst gå godt", og håper på det beste.

I plagsom hete ble vi liggende i Golfito for å forberede avreisen til Panama. Etter en ukes jobbing på båten og proviantering var vi klare til avgang. Men først trengte vi diesel og vann. Bryggen i Golfito er skrøpelig. Dessuten er det lang-grunt der så man kan bare gå inn på høyeste høyvann. Den 25. mars skulle det være høyvann klokken 7 om morgenen. Vi lettet anker, flyttet inn og begynte å fylle tankene. Mens jeg lette etter penger kjente jeg at båten føltes så underlig stiv. Jeg i nevnte det for Martin som var på land. Han ble blek. Vi satt fast i gjørma! Full panikk! Folk kom springende fra alle kanter for å hjelpe oss, men det fantes nesten , ingen fortøyningsfester på den falleferdige kaien! Rustne spikere og jernstenger stakk ut overalt. Med drivtømmer fra stranden fikk vi fendret av hele båtsiden. Det gikk unna i vill fart. Hvis vi ikke fikk fortøyd ordentlig, kunne båten velte og rive med seg hele brygga som knirket og svaiet faretruende i vinden.

Selvfølgelig skulle det blåse opp kraftig nettopp den dagen. Og i 35-40 knops vind lå NOR SIGLAR i en prekær situasjon i ti nervepirrende timer mens tidevannet gikk sin naturlige gang. For å avlede tankene og gjøre det beste ut av situasjonen skrapte vi bunnen og malte vannlinjen. Jeg benyttet meg av vaskemaskinen i marinaen, en luksus for langturseilere, og vasken tørket på rekordtid i den friske vinden. Utpå kvelden var vannet høyt nok til at vi kunne kaste loss og vende nesen mot Panamakanalen, ca. 450 nautiske mil lenger sør. Men først skulle Panamas vakre bukter og Øygrupper utforskes...