Vi priste oss lykkelige over å kunne gå i dekning i Marina Paraiso på Isla Mujeres, "Kvinneøya". Der var det roligere, mindre forhold, færre hoteller og turister. Den 7 x 1 km lange øya har fått navnet sitt fra spanske eventyrere som kom i land etter å ha forlist på et rev i nærheten på 15-hundretallet. En av de som overlevde lærte en Maya indianerkvinne å snakke spansk. Hun ble senere tolk for Hernando Cortes, sjøfareren som kom til å spille en avgjørende rolle i Spanias erobring av Mexico. På Yucatanhalvøya er det svære områder med utgravde boplasser og Mayabyer. Men mettet på Centralamerikas pyramider og ruiner, droppet vi flere utflukter og begynte isteden forberedelsene til neste mål på reisen, Cuba.

Det hersket stor usikkerhet omkring formalitetene som var nødvendige for å anløpe den kommunistiske øya som bare ligger 70 nautiske mil sør for Florida. Så det var vanskelig å få konkrete opplysninger og ryktene svirret. Vi hørte blant annet at båter som har vært i Cuba ikke kan anløpe amerikanske havner på seks måneder. Stemte det, ville det bli problematisk for oss som skulle til Florida etterpå. Utenriksdepartementet i Ottawa og det kanadiske konsulatet i Cancun opplyste derimot at det ikke var noen restriksjoner for kanadiske statsborgere å besøke Cuba. Vi bestemte oss for å dra. Våre amerikanske seilervenner var misunnelige. De hadde ikke lov til å reise til Cuba på grunn av USA's handelsboikott. Likevel tok noen sjansen, for de kubanske myndighetene lar være å stemple passet hvis man ber om det.

Til Cuba uten kart

Jeg tok frem symaskinen, stoff og flaggplansje, laget mønster og begynte å sy det kubanske flagget mens Martin sto på hodet i akterkabinen og lette etter kart. Til slutt annonserte han at det ikke var noen i den svære bunken vi hadde fått av en venn i Vancouver før vi dro. I flere dager travet vi gatelangs for å oppdrive sjøkart. Vi ble sendt fra det ene kontoret til det andre, hver gang med nytt håp, hver gang uten resultat. "Vi drar likevel!", sa Martin. "Oversiktskartet greier seg til vi kommer innenfor 12-milsgrensen. Da kan vi kalle opp kystvakten og få hjelp til den siste biten mot land".

Nå var det bare været som holdt oss tilbake. I den Mexicanske Gulfen hadde det blåst sterk kuling fra nord i over en uke. Stemningen var rastløs blant seilerne som ventet på en luke i været for å fortsette nordover. Den ene fronten etter den andre bombarderte oss fra Gulfen. Avreisen ble utsatt gang på gang i håp om at morgendagen måtte bringe idealbør. Ute i bukten lå det en båt som het "Maybe Tuesday" og ventet. Jollen het "Maybe Not"! Under disse omstendighetene var det lett å forstå hvor ideen til disse navnene kom fra.

Fredag den trettende løyet vinden og dreide sørøst. Men da var det ingen av de overtroiske seilerne som ville dra! Den natten var myggen plagsom. Egentlig var det et godt tegn, for det betø at ute hadde det stilnet. Utålmodige ble vi liggende våkne, for nå øynet vi muligheten til å kaste loss dagen etter.

Den 90 sjømils lange seilasen fra Isla Mujeres over Yucatanstredet til Cabo San Antonio på nordvestspissen av Cuba startet i frisk bris fra øst nordøst. Med en kurs på 40 grader, måtte vi nok en gang finne oss i å seile bidevindsseilas. Så vi belaget oss på å krysse, men var glad til, for det var en lettelse å være underveis igjen. Strømmen var sterk og bølgene krappe i det smale stredet, så jeg var ikke mye tess det første døgnet. Det gikk utrolig tregt. Dessuten bidro hyppige regnværsbyger til en særdeles guffen tur.

Fulgt av marinehelikopter

Etter to døgn med ustabile forhold våknet vi til en praktfull soloppgang over nordkysten av Cuba. Delfiner boltret seg rundt baugen i det krystallklare vannet. Det var helt stille og ikke antydning til krusning på sjøen. Plutselig ble stemningen brutt. I demringen bak oss kom den amerikanske kystvakten til syne. De ville vite hvor vi skulle og hva slags last vi hadde om bord. Så fulgte de etter oss til et marinehelikopter avløste dem. Vi hadde følelsen av å være under konstant overvåkning. Men så befant vi oss også i Floridastredet, hvor det ikke går en dag uten at kystvakten må plukke opp flyktninger fra Cuba. Desperate setter de livet på spill over det 150 km brede stredet mot Florida og Miami hvor slektninger venter. Farkostene er usle; alt fra hjemmespikrede prammer til gummijoller, bilfelger og plankebord, så det er ikke rart at mange forliser og drukner på veien. Det var skummelt å befinne seg i et farvann hvor tragedier utspilles hver eneste dag som havnet i nyhetsoverskriftene verden rundt.

På kanal 16 fikk vi kontakt med Mariel kontrollstasjon som forvisset oss om at vi trygt kunne anløpe Havana uten kart. Vi fikk beskjed om å fortsette til 23 05' N og 82 30' W hvor vi ville bli møtt og eskortert inn til Hemingway Marina like øst for Havana. De snakket ikke et ord engelsk, men var høflige og tålmodige mens vi knotet i vei på vår meget begrensede spansk. Et par timer senere var vi fremme, og som avtalt, ble vi møtt og geleidet inn til tollbryggen. Her var vi tydeligvis ventet, for det sto en hel gjeng på kaia klar til å ta imot trossene.

Tolv kakiuniformerte offiserer kom om bord. De holdt sammen to og to; fra landbruksdepartementet, helsemyndighetene, grensepolitiet, toll og immigrasjon, en veterinær og en tolk. Høflige tok de av seg skoene, håndhilste blidt og gikk ned i salongen. Alle fylte de ut sine respektive skjemaer i flerfoldige eksemplarer og stemplet dem med et utall stempler. Båten ble grundig undersøkt for våpen. Men mest interesse vakte hermetikklageret. Boksene ble nøye gjennomgått og snudd og vendt på med lengsel i blikket. Til slutt tok de passene våre, ga oss et 3-ukers visum, forlangte 20 dollar og ønsket oss et hyggelig opphold i Cuba. Vi tilbød dem sigaretter, øl og cola før de gikk. Usikre på hverandre, utvekslet de mistenksomme blikk, takket omsider nei og gikk i land. Men vi merket at de så langt etter sigarettpakkene.

Hemingway Marina var enormt stor. Bygd etter Californisk mønster under Batista-regimet på 1950-tallet, har den en kapasitet på over 400 båter. Det ble satset stort på hotellkompleks, shoppingsentra, svømmebasseng, restauranter og parkanlegg. Men bygningene var falleferdige og virket forlatt. Kaianlegget var gedigent med solide sementbrygger og skjøtefester myntet på store, moderne cabincruisere. Men i servicebygget manglet det såpe og toalettpapir. Etter å ha hjulpet oss med å fortøye, hvisket Lazaro, marinaens blide og tannløse betjent at han trengte sårt litt såpe og noen tomflasker. Hadde vi noe sånnt til overs, ville han gjerne snakke med oss senere. Det flakkende blikket avslørte at han var redd. Det forekom oss at han og vi kanskje ble observert. Vi hadde bare vært i Cuba i et par timer. Var dette en forsmak på virkeligheten, mon tro?

Cuba Libre-velkomst

Men nedover kaia kom det en velkomstkomite med brett og glass og en elegant, hvitkledd dame i teten. Hun presenterte seg som Cubatur's informasjonssjef. På vegne av Fidel, ønsket hun oss velkommen til Hans Rike med øyas spesialitet, Cuba Libre! Så fulgte en utførlig, innøvd propagandatale, hyppig avbrutt av skåling og latter. Personalet og noen få andre seilere var med på mottagelsen. De hadde også fått hvert sitt glass med rom og cola. Vi var imponert men forvirret. Hvilket førsteinntrykk var det mest realistiske?

Det tok ikke lang tid før vi oppdaget at Hemingway Marina var en oase kun tilgjengelig for turister. Området var avsperret med høye murer og portvakt hvor bare utlendinger og ansatte hadde adgang. Vi våget oss på utsiden for å møte hverdagen. På bussholdeplassen kom vi i snakk med en flott kar som tilbød seg å hjelpe oss. Han hadde lært seg engelsk på egenhånd, var kjemiker og hadde tilbragt hele formiddagen med å få tak i en rull limbånd som han trengte på jobben. "Det er dårlige tider i Cuba", forklarte Guillermo Infante. Nå arbeidet han bare to dager i uken, for uten statsstøtte og hjelpemidler var det umulig å få utført arbeidet skikkelig lenger. Dessuten måtte han stå i kø hver eneste dag for å få tak i mat til seg og sin syke mor.

Vi måtte vente lenge før bussen endelig kom. På grunn av bensinmangel var mange ute av drift. Det fantes heller ikke reservedeler eller penger til vedlikehold. Siden Sovjetunionens fall har Cuba ikke fått støtte fra den kanten i form av billig olje. Det var mange bensinstasjoner langs det velutviklede veinettet, men de fleste var stengt. Gjennomsnittsrasjonen er 40 liter pr. person i måneden. Noen ganger ingen ting. Da må det handles på svartebørsen, og det er en risikabel affære.

For 10 centavos, halvannen øre, skranglet vi endelig av gårde på en fullpakket buss med knekte seter og vindusruter. Høylydt trengte folk seg om bord til det var så fullt at de ble hengende og klamre seg fast til både dører og vinduer. Vågale ungdommer slengte seg på stigbrettet bakpå og kravlet opp på taket.

Guillermo fulgte oss til Samferdselsdepartementet hvor vi skulle søke om radioamatørlisens. Men her var det ingen som kunne hjelpe oss. Sjefen var borte og ingen turde gi tillatelse i hans fravær. Forarget trakk Guillermo på skuldrene og sa at det var helt typisk. "Ingenting fungerer i dette samfunnet lenger", mumlet han.

Foran oss lå Plaza de la Revolucion, en enorm plass dominert av en 137 meter høy monolitt og en kjempestatue av Jose Marti, landets høyt elskede dikter og nasjonalhelt. I slutten av 1890-årene sto han i spissen for frigjøringsbevegelsen som førte til Cubas lenge etterlengtede selvstendighet. Veldisiplinerte skolebarn marsjerte oppover den brede boulevarden mot monomunentet i smarte uniformer; barneskolen i burgunder med blått skjerf og ungdomsskolen i sennepsfarget med rødt skjerf. Barna behøvde ikke å bekymre seg for trafikken som stort sett besto av sykler, en og annen Lada og et dollarglis fra 50-årene.

Kjøtt bare til syke

Vi passerte noen restauranter og foreslo at vi skulle stoppe og spise lunsj. "De er stengt", sukket Guillermo oppgitt. "Men det sitter jo fullt av folk der"?, innvendte vi. "Nei, de drikker bare sukkervann! En sjelden gang er det bønner og ris på menyen. Ellers ingenting! Men dere kan gjerne få bli med hjem til meg", sa Guillermo. "Hvis dere vil ta til takke med bønnestuing, da. For det er alt vi har i huset for tiden".

Den beskjedne treroms leiligheten var en omgjort garasje som hadde tilhørt et stort herskapshus. Der hadde de bodd siden revolusjonen, etter at innehaverne hadde flyktet til Miami. Den var sparsommelig innredet med plast hagemøbler. Vi bemerket farge-TV'n. "Forbindelser!" var svaret. "Familie i Miami". Det hang store bilder av søsteren og tanten på veggen som de ikke hadde sett på mange år. På grunn av dem levde familien Infante mye bedre enn kubanere flest.

Kun barn under syv år får melk i dagens Cuba. Kjøtt er forbeholdt de syke, og da bare en halv kilo i måneden. Kylling, oksekjøtt og bacon fantes ikke, frukt og grønnsaker bare i sesongen. Alle har krav på et stort rundstykke hver pr. dag. Men det må man stå i kø for - flere timer hver eneste morgen.

35 år med handelsboikott

På overflaten er Fidel Castro fremdeles landets helt. Folk har ikke glemt at han i 1959, etter flere års aktiv deltagelse i geriljakrigføring, bragte en slutt på Batistas korrupte diktatur. Overklassen flyktet til Miami mens bøndene, arbeiderklassen og de fattige opplevde en fantastisk oppsving i sine levevilkår. For med støtte fra Sovjetunionen, spesielt i form av en lukrativ sukkereksport/oljeimportavtale, kunne Castro forbedre infrastrukturen, bygge boliger, skoler, universitet og sykehus og utvide kommunikasjonsnettet. Alle hadde arbeid og alminnelige mennesker fikk goder som bare overklassen hadde nytt under Batista-regimet. Kommunismen blomstret og USA kuttet import, eksport og diplomatiske forbindelser med oya. 35 år senere er handelsboikotten fremdeles i effekt.

"Hva mener kubanerne om det"? ville vi vite. "Skulle dere ikke ønske at boikotten ble opphevet nå etter alle disse årene? Forholdene i dag er jo ikke på langt nær de samme som for 35 år siden. Folk lider tydeligvis på grunn av den". "Det vil ikke hjelpe for vi har ikke noe å handle med likevel", svarte en pessimistisk Guillermo. "Sukkeravlingene har vært elendige de siste årene, tobakk og sigarer er ikke lenger så ettertraktet rundt i verden og mange kaffeplantasjer er blitt nedlagt etter hvert. For tiden er turistnæringen en av våre beste inntektskilder og kan sikkert utvikles raskt. Men hvis boikotten oppheves nå vil kubanerne få det bedre og dermed holde ut med Castro mye lenger. Fortsetter boikotten, vil tilstandene bli uutholdelige og vil føre til opprør mot Castro og hans styre innenfra, uten innblanding fra USA. Til vår overraskelse fikk vi høre dette argumentet fra flere hold under oppholdet.

Helt opp  |   Neste Reisebrev