Lurte portvakten
Guillermo hadde ikke hørt fra tanten sin på lenge og moren var engstelig for søsteren sin. Vi tilbød oss å ta med brev og kontakte henne når vi kom til Miami. Jeg kom på at vi kunne ringe henne fra båten på amatørradioen ved hjelp av phonepatch. Så kunne Guillermo hvertfall høre stemmen hennes. Men det var risikabelt for ham å komme ned til båten for bare ansatte og utlendiger hadde adgang til Marina Hemingway. Vi planla nøye hvordan vi skulle gjøre det.
    Dagen etter slentret to moderne ungdommer i shorts, fargerike T-skjorter og joggesko nonchalant gjennom porten til Marina Hemingway, hvor vi ventet dem. De kunne like gjerne ha vært turister som oss. Med hjertet i halsen løp jeg mot dem og gav dem en hjertlig klem. Portvakten trodde sikkert at vi kjente hverandre, og vinket oss videre. Det tok lang tid før jeg fikk roet meg ned. Hadde vi blitt gjennomskuet kunne vennene våre ha havnet i kasjotten. Vi hadde sikkert blitt utvist.
    Butikkene på veien ned til båten, hvor bare turister med dollar kunne handle, vakte stor interesse. Så det endte med at vi kjøpte både det ene og det andre til Guillermo og Marco. For her var det ting de ikke hadde sett på mange år. Blant annet kjøpte vi en flaske rom til dem som de siklet etter lenge. "Made in Cuba", var den bare produsert til eksport og ikke å få i landet. Det skuffet oss at de ikke viste særlig takknemlighet.
    Telefonsamtalen med tante Tia ble en stor fiasko. Siden vi ikke hadde fått radiolisens i Cuba, hadde vi egentlig ikke lov til å bruke radioen i havn. Så da vi sjekket inn på amatørnettet og ba om phonepatch til Miami, rapporterte vi at vi var underveis til Florida. Umiddelbart meldte en kontakt seg og like etter hørte vi Tia Tina over eteren. Den amerikanske radioamatøren overbragte hilsenen fra søsteren og nevøen gjennom oss. Guillermo hadde skrevet ned det jeg skulle si på spansk og jeg satt med arket foran meg klar til å gå på lufta. Men tante Tia forsto ingenting og ville ikke akseptere noteringsoverføring fra Anna. Hun snakket dårlig engelsk selv etter mange år i Statene og hørtes redd ut. "No comprendo - no comprendo! Guillermo in Cuba. You no call no more!!" Jeg tror nok at radioamatøren i Florida gjennomskuet oss. Han hadde tydeligvis formidlet lignenede samtaler før.
    Vi hadde forberedt en pakke med ris, melkepulver, bønner, sukker og mel til både dem og Lazaro, marinaens tannløse og radmagre havnebetjent som kom og slo av en prat. Samtalen gikk altfor fort for oss. Men vi forsto på korppsspråket at de var på vakt overfor hverandre. Plutselig satte de i å le og slo hverandre på ryggen. De hadde trodd at Lazaro var agent for DPR. Det kryr av representanter for la Defencia por la Revolucion i landet. Med øyne i nakken går de ikke glipp av noe og er fryktet blant befolkningen. Etterhvert forsto de at han var like fattig og sulten som dem. Nå lurte Lazaro på om de, med vår hjelp, kunne smugle maten vi hadde gitt ham ut av marinaen, for han turde ikke ta sjansen selv. Slik ble vi mer og mer involvert i hverdagen deres.

Cubansk natteliv
Vi hadde merket at det var et aktivt natteliv i marinaen og ba Guilermo og Marco bli utover kvelden. Det var flere restauranter der, men nattklubbene fristet mest. Her kunne man nyte Cubansk musikk og dans, en kombinasjon av afrikanske rytmer og spansk gemytt. Rumbaen, som etter avskaffelsen av slaveriet flyttet fra plantasjene til slummen, ble danset til afrikanske trommer og spansk gitar. Nye versjoner, som Cha-cha og salsa, har utviklet seg senere. Det var en stor fornøyelse å oppleve cubanernes pulserende danseglede på nært hold. Med medfødt rytme er de vibrerende bevegelsene helt naturlig for dem. Men slett ikke lett å få til for en stivbeint nordboer. Guillermo ga meg et lynkurs, men jeg tror nok han syntes det gikk tregt. Martin prøvde seg med en Cubansk skjønnhet, men syntes visst også at det var artigere å se på. Etter midnatt kom det en gjeng flotte, unge damer inn på området og begynte å underholde de mannlige turistene. Vi fikk høre at busser med prostituerte ble sendt ut til turistsentrene om kvelden. Prostitusjon er lovlig, men jentene må belale en viss prosent av inntekten til staten.
    Jeg gruet meg til retretten. Med fullstappede ryggsekker og skjelvende knær fulgte vi Guillermo og Marco ut gjennom den bevoktede porten til bussholdeplassen. Da bussen kom, ga vi dem sekkene. Det gikk bra. Vi avtalte å hente ryggsekkene noen dager senere. For vennene våre ville vise oss gamle Havana før vi dro.
    Havana bar tydelig preg av å ha vært en usedvanlig praktfull og velstående by med brede boulevarder omgitt av høye, slanke kongepalmer, storslåtte herskapshus med korintiske søyler, verandaer og balkonger, snirklete jernstakitt og gedigne porter. I sentrum ligger La Capitolia, kopiert etter Kapitolbygget i Wahington, vakre Teatro Nacional, barokk-katedraler, hotell og parkanlegg, smale, sjarmerende gater og smug med bortgjemte, intime restauranter og barer som i en forgangen tid ble frekventert av berømte stjerner og personligheter. En kunne nesten fornemme atmosfæren med fullpakkete restauranter, festkledde mennesker og Havana sigarrøk, storbandmuskikk og latter hvor tidens jetsettere utspilte intriger og arrangerte korrupte "deals".

Tredve års forfall
Idag er atmosfæreren ganske annerledes. Her er ingen tegn på luksus lenger. Etter revolusjonen flyttet husokkupanter inn i de vakre bygningene som ble forlatt av eliten. For de rike flyktet til Miami. Tredve år senere er bygningene fullstendig falleferdige, et sørgelig syn. De vakre freskomaleriene i katedralen er skitne og støvete. Grener vokser inn gjennom vidunderlig vakre rosevinduer. Butikker, hotell og retauranter er mørklagt. Skilt og reklame er blitt hengende igjen - til minne om en helt annen epoke.
    Bare noen få av Havanas gamle stamplasser er bevart, deriblant Hemingways favorittbar, La Bodeguita del Medio. Det var her forfatteren, som tilbrakte mye at sitt liv i Cuba, druknet sine problemer i "Mojitos", en populær romdrink med sitron og mint. Over baren hang det et skilt med innskriften hans. Ellers var veggene fullstendig tildekket med berømte signaturer fra den gang da. En sjekk på $120 til Fidel Castro, donasjon til revolusjonen i 1959, hang innrammet på veggen.
    Bare turister med dollar hadde adgang til La Bodeguita. Men Guillermo og Marco kunne komme inn som våre gjester. På vei til bordet, passerte vi kjøkkenet hvor det ble laget mat ved stearinlys og propanbluss. Det var utrolig at de klarte å arbeide i mørket. "Det er strømrasjonering om dagen også nå", forklarte Guillermo. Vi fikk svinekjøtt med ris og bønner, ikke spesielt godt, men rikelig. Servitøren ble forskrekket da vi ville gi henne driks. "Det er ikke lov", sa Guillermo. "Men gjem noen pesos i servietten, så skal jeg hviske det til henne når vi går".
    Utenfor sto det en lang kø som strakte seg rundt flere kvartal. Vi fikk høre at det nettopp hadde kommet inn et parti med transistorradioer. De manglet FM og kortbølgebrytere så det var bare mulig å få inn AM og lokalstajoner. "Castro vil ikke at vi skal høre Florida og bli påvirket fra den kanten", sa Marco. "Helt idiotisk. Jeg får inn både BBC og VOA på min radio. Det er ikke vanskelig å koble til frekvensene selv".
    Vi var blitt vant til å se køer overalt. De beveget seg som regel sakte, men sikkert. Folk var apatiske og hadde innfunnet seg med systemet. Så da vi hørte rop, skrik og slossing, gikk vi nærmere for å se hva som foregikk. Midt i folkestimmelen sto det en lastebil med en plastbeholder på lasteplanet. Folk viftet med tomflasker, bøtter og kar, trengte seg frem og gikk fullstendig amok. Snart så vi hva de sloss om. Det var øl! Nå skjønte vi hvorfor betjeningen på marinaen alltid ville ha tomflaskene våre!

Billige bøker
I bokhandlene, de eneste butikkene med godt utvalg, lå det stabler med propagandalitteratur og hefter med Castros taler som han har holdt gjennom årene. Bøker var billig. Utvalget av russiske forfattere på engelsk var stort. Vi kjøpte fire bind av Tolstoi for fem kroner og Castros lille, røde bok, "La Historia me absolve". Den ble skrevet mens han satt i fengsel som ung mann på papirbiter som ble smuglet ut og publisert.
    Castro benytter seg fremdeles av metoder for å hjernevaske befolkningen. Hver kveld starter TV-programmet med en av hans taler, klipp fra revolusjonen og frihetskamper for enda lenger siden. Så følger amerikanske tegneserier og CNN news - sensurert, selvfølgelig! På skolen begynner dagen med opplesning av kommunistisk ideologi og dikt av forgudede frihetskjempere. Barn og ungdom er tydelig påvirket og omtaler Castro med den dypeste respekt.
    I to uker fartet vi på kryss og tvers av Havana. Vi vakte oppsikt på syklene våre. Sammenleggbare, fargerike og med mange gear er de helt annerledes enn de tunge, svarte syklene som Cuba importerer fra Kina. Folk benyttet enhver anledning til å se og ta på dem. Så vi gikk aldri fra dem ulåst og overlot dem som regel til portvakten på et hotell i sentrum for noen pesos. Seilervenner var blitt frasjålet sine sykler. Det var spesielt bittert, for de mistenkte ansatte i marinaen som de hadde vært rause med.
    Siden vi ikke hadde tid til å seile til andre steder på øya, tok vi en kombinert tog/flytur til Santiago de Cuba i syd. Billetter, som cubanerne må vente på i ukevis, fikk vi på dagen. På et langt gammeldags og fullstappet tog, ble vi skysset inn i vognen for utlendinger som var moderne, hadde air- conditionning, myke seter og god plass. Her satt vi og frøs i 16 timer og ville ha sultet også, om vi ikke hadde blitt anbefalt å ta med matpakke. For det var ingen garanti for servering på den lange turen som var kjent for dårlig service.
    Gjennom skitne vindusruter skimtet vi kuperte landskap med svaiende tobakk- kaffe- og sukkerplantasjer. De første arbeiderne på disse markene var slaver hentet fra Afrika tidlig på femtenhundretallet. Etter århundrer med utnyttelse, grusomheter og undertrykkelse ble slaveriet endelig opphevet i 1886, 40 år senere enn ellers i Karibien. Det er derfor de afrikanske tradisjonene har holdt seg lenger på Cuba enn de andre øyene.

Fattig og primitivt
Landsbyene vi passerte virket fattige og primitive med hus av soltørket leire og stråtak. Hest og kjerre hørte med til bildet blant skranglete lastebiler og gammeldags jordbruksmakineri. Men landskapet var frodig og vakkert på sin måte. Med jevne mellomrom skimtet vi forhøyninger i terrenget tildekket med planker og betong. Bunkers, fikk vi høre. For dette er et land som fremdeles er forberedt på angrep fra nord, og hvor 80% av befolkningen kan mobiliseres på kort tid. I syd var det interessant å se Sierra Maestrafjellene hvor Castro, med sin heroiske geriljakrigføring omsider felte Batistadiktaturet, og ledet Cuba inn i kommunismen.
    Vi sitter tilbake med sterke inntrykk fra Cuba, hvis karismatiske diktator fremdeles klamrer seg til foreldete ideologier. Skal tro hvor lenge folket vil holde ut regimet hans på denne vakre øya som ligger så nærme kapitalismens verden.
    Trygt tilbake i Marina Hemingway, etter en hårreisende tur på et russisk fly fra 50-årene, oppdaget vi at det hadde vært uvedkommende ombord. Flagget var borte! Linen var kuttet. Vi lurte på hvem som ville ha nytte av et utenlandsk flagg. "Flykninger", var svaret.
    Det var på tide å komme seg videre. Turen over Floridastredet ble det rene antiklimaks uten hendelser og spenning. Et døgn senere klappet vi til kai i Key West, hvor vi fort forsto at vi var kommet til en annen verden. "Seksti dollar, takk", skulle A & B Marina ha pr. døgn, en formue sammenlignet med hva vi hadde betalt i Cuba og de få marinaene vi hadde besøkt i Mellomamerika.
    Vi var spente på hvordan immigrasjonsmyndighetene ville ta imot oss i dette landet som fremdeles har så fiendtlige forhold til Cuba. For vi hadde hørt om den nye Torticelliloven som stipulerer at ingen båter, uansett nasjonalitet kan anløpe amerikanske havner på seks måneder etter å ha vært i Cuba. Til vår lettelse fant vi ut at den ikke trådte i kraft før på lille julaften, som var om et par uker. Innsjekkingen gikk derfor raskt og greit. Fremmedpolitiet kom ombord og stemplet pass. Helsevesenet undersøkte matbeholdningen og tok to sitroner. Tollen viste seg ikke en gang. Klareringen fikk vi over telefon. Et års oppholdstillatelse, kotstet bare $35. Etter en times tid var papirene iorden. Ingen var interessert i blindpassasjerer fra Cuba. Men alle likte Havanasigarer.

Sterke kontraster
Med båten så godt som tom for mat, fôr vi avsted for å proviantere. Jeg gledet meg voldsomt til å kunne velge og vrake i bugnende butikker igjen. Reaksjonen var totalt uventet. Blant vulgære og overvektige amerikanske husmødre med breddfulle shoppingvogner, klarte jeg ikke å handle uten å tenke på de sultne vennene våre bare noen mil borte. Det var deprimerende. På hovegaten lå butikker med enormt utvalg vegg i vegg. Aggressive T-sjorteselgere huket oss på vei forbi. Her var det "special deals". "Two for the price of one". Hva ville Guillermo og Marco ha sagt til det - som knapt kunne få to T-skjorter annethvert år?
    Hjelpeløse, og med dårlig samvittighet, postet vi brevene deres til slektniger i Miami - og priste oss lykkelige over at vi lever i et fritt land...

Helt opp  |   Neste Reisebrev