James Bonds hule
På Staniel Cay ankret vi opp i nærheten av Thunderball Cave for å snorkle i hulen hvor undervannsscener i to James Bond-filmer ble tatt opp. Strømmen var stri så jeg turde ikke dykke ned gjennom den smale og steinete inngangen til grotten. Martin var modigere, men måtte betale med et stygt kutt i hodet. I mellomtiden hadde jeg pådratt meg en kjedelig øyebetennelse. Så i Georgetown, neste stopp, snudde folk seg etter to sjørøvertyper i sørgelig forfatning på vei til den lokale klinikken - en med lapp over øyet- den andre med provisorisk bandasje på hodet.
    Georgetown, som ligger like sør for den nordlige vendekrets, er en sjarmerende liten by med 800 innbyggere, populær blant båtfolk. I Elisabeth Harbour er det god ankerplass og trygt å ligge. På land ligger Peace & Plenty og Turtle Inn, populære møtesteder for yachtfolket.
    De fullpakkede havnene i Bahamas var dog et skår i gleden for oss som var blitt vant til å ligge for oss selv i vakre og fredelige bukter i det vestlige Karibien. Atmosfæren er ganske annerledes når folk er mer opptatt av å kjøre motoren for å produsere strøm nok til is i kveldens cocktail, middag i microbølgeovn og TV-underholdning enn å nyte naturens omgivelser. Kanskje ikke annet å vente så nær USA.
    Med pasientene på bedringens vei satte vi kursen mot Caicos, lengst sør i Bahamaskjeden, hvor vi ventet venner som skulle seile med oss til Jomfruøyene. Ivrige, hadde de lest masse og orientert seg godt om de forskjellige øyene. Problemet var bare at vi klarte ikke å komme så langt på de to ukene de hadde til disposisjon. På den ca. 500 n.mil lange seilasen til St Thomas trengte vi god bør, så da vinden uteble, søkte vi inn til den Dominikanske Republikk, et par hundre mil nærmere. Det er ikke første gang vi har hatt besøk ombord som har havnet helt andre steder enn planlagt. De opplever at det er vær og vind som bestemmer på sjøen og hvor Nor Siglar havner, ikke lokkende turistbrosjyrer og plakater. Så det gjelder å være fleksibel! I grålysningen den andre dagen, på nordkysten av Haiti, ble vi oppkalt av den amerikanske kystvakten, som hadde fulgt oss hele natten. Kunne de få komme ombord og foreta en rutineundersøkelse? I internasjonalt farvann og under kanadiske flagg hadde vi full anledning til å nekte. Men hvorfor ikke? Vår erfaring med Kystvakten hittil har vært bare positiv. Alltid beredt til å hjelpe, spesielt med hyppig og pålitelig værmelding, er vi glad når de er i nærheten og særlig i urolige områder. Så siden vi gikk for motor likevel var det ikke noe bryderi for oss. Dessuten kunne det være litt spennende med boarding av Kystvakten til sjøs! "Selvfølgelig", svarte vi. Dermed ble en diger Zodiac med åtte mann ombord sjøsatt fra skipet og var ved siden av oss på et blunk.

Flyktninger fra Haiti
Undersøkelsen tok ikke mer enn et par minutter. De lette etter narkotika og flyktninger. "Er det alt?" spurte jeg forbauset. "Ja, det er ikke vanskelig å se at dere ikke har noe å skjule", sa den unge offiseren med et smil. "Hvordan kan du være så sikker på det?" spøkte jeg. "Åh, vi har jo gjort dette noen ganger før. Vi kunne se med en gang vi kom ombord at dere ikke har noe på samvittigheten. Et ektepar på langtur med hjemmet sitt med seg. Fredelig og koslig med bilder, bøker og pynt. Atmosfæren er ganske annerledes på en smuglerbåt. Spenningen merkes med en gang - det ligger i luften. Men det er klart - en vet jo aldri. Derfor er det åtte av oss, som dere ser". Alle var bevæpnet. Fire ble igjen i Zodiacen mens to foretok undersøkelser nede og to satt i cockpiten. "Vi er trenet opp og forberedt på det meste!". De var kjekke og profesjonelle disse unge karene som kommer ut for litt av hvert. Nå lå de og patruljerte like utenfor Haitis 12 milsgrense hvor de hadde til oppgave å stoppe flyktninger på vei til Florida i overbelastede og utrygge farkoster. Like før jul sank det en 50 fots båt med 350 mennesker ombord i området. Kystvakten prøver å forhindre flere slike tragedier.
    Tre døgn og 320 n. mil senere ble vi vinket inn til bryggen i den lille byen Samaná innerst i den vakre bukten med samme navn. Også her hadde Columbus gått i land, men ble ikke på langt nær så godt mottatt av de krigerske Ciguayo-indianerne som de fredeligsinnede Lucayanerne i Bahamas. Likevel etablerte spanjolene seg raskt i dette fruktbare landet hvor Santo Domingo ble den første hovedstaden i det Spanske Amerika. Herfra ble oppdagelsesreiser og erobringer lansert i alle retninger. Ikke rart at de har satt dype spor etter seg blant den spansk-talende befolkningen. På kaien krydde det av flotte og slanke, mørkhudede og høyreiste ungdommer med fint kombinerte rasetrekk. Mennene i den Dominikanske Republikk er de flotteste jeg har sett - men også de hissigste!

Som i Mexico

På land var det fullt kaos. Folk vinket og hoiet med tilbud om diesel og vann, øl og sigaretter. De trengte seg på, men først skulle myndighetene ombord. Det var som å være i Mexico igjen med seks uniformerte offiserer som var mer interessert i "mordida" og caps enn å fylle ut de mangfoldige skjemaene sine. Tolken tok kommandoen. Han lovte å ta godt vare på oss. Det hørtes nesten betryggende ut for i mellomtiden hadde det brutt ut slosskamp på bryggen hvor folk gikk løs på hverandre med kjepper og tomflasker så glassskårene føk. "De krangler om hvem som skal få handelen på Nor Siglar" foklarte tolken. "Bry dere ikke om dem. Jeg skal sørge for at dere får en god deal". Vi hadde slett ikke lyst til å bli innblandet i bråket, så med $10 i lommen og noen pakker sigaretter, gikk han fornøyd iland for å ordne provianteringen for oss. "Flytt ut til ankerplassen nå," fortsatte han. "Dere ligger tryggere der. Heis jollen ombord og pass på at dere ikke har noe løst på dekk." "Er det tyveri her da?", spurte jeg enstelig. Han var allerede på vei iland, uten å svare. Vi lurte på hva slags sted vi egentlig var kommet til.
    Men natten forløp uten problemer, og dagen etter fikk vi en helt annerledes velkomst på land. "Capitan aqui! Capitan aqui!" En gjeng gutter i 12-13 års-alderen trengte seg frem for å få passe på jollen. "Kom hit, kaptein!" ropte en flott tenåring som skilte seg ut. "Bare en dollar!" Vi ga ham tauet. Som den rene gentleman hjalp han meg opp på bryggen, hvor det ble ristet peanøtter i sotete, gamle blikkpøser. Det duftet herlig. Små, sjokoladebrune hjerteknusere hadde ingen problemer med å få solgt de deilige nøttene, møysommelig innpakket i avispapir.
    I landsbyen merket vi fort at det var noe spesielt på gang. Nedover en festpyntet gate strømmet folk utkledd i fantasifulle kostymer. "Indianere" i full krigsmaling danset vilt i ring akkompagnert av trommer og primitive instrumenter. Vi hadde havnet midt oppi nasjonaldagsfeiring og karnevalstid! Stemningen var på topp. Det negative intrykket fra gårsdagen forsvant ettersom vi observerte folket på nært hold. Dagen forløp som en slags 17. mai med leker og godter for barna, konkurranser, underholdning og dans til langt på natt. Det var ikke mange turister på stedet, så vi skilte oss ut og fikk ekstraforpleining. Vi fikk følelsen av at det var viktig for dem at vi fikk et godt inntrykk av landet deres. Arrangementet var etter våre normer amatørmessig. Men folk var tålmodige, og så fornøyd ut. Og vi så ikke tegn til fyll noe sted.
    Således ble det korte oppholdet i den Dominikanske Republikk en positiv opplevelse. Vi skulle gjerne ha blitt der lenger, men med venner ombord som hadde flybilletter hjem fra Puerto Rico måtte vi koste på.

Nærgående hval
Med to rev i seilet og kurs mot syd-øst gikk det unna i 20-25 knops vind fra nord-øst. I vannskorpen holdt en hval følge med oss lenge. Den ble ganske nærgående så med sammenstøtet i Papagayogulfen i friskt minne fulgte vi spent med i bevegelsene. Omsider mistet den interessen og forsvant ned i Puerto Rico "trenchens" 6000 meters dyp!
    Halvannet døgn og 230 n. mil senere peilet vi inn fyret utenfor San Juan i bekmørket. Vi hadde ikke regnet med å komme frem før på morgenkvisten, så uten navigasjonslys, som plutselig ikke virket, ble det en nervepirrende innseiling. Mens Nor Siglar sneglet seg inn gjennom den smale passasjen med stygge rev på to kanter, fulgte jeg med på radaren og repeterte posisjonen vår med jevne mellomrom på VHF´en. Vi følte oss usigelig små og utsatt mellom svære cruiseskip og fraktbåter som passerte i natten, og var lettet da vi klappet trygt til kai i San Juan Bay Marina.
    Det er ikke ofte vi tillater oss luksusen med å ligge i en marina. Men med utskiftning av mannskap (les venner) fra den ene dagen til den neste, var det deilig å ha vaskemaskin til disposisjon. Og etter to uker ombord var vennene våre ekstatiske over å få is til drinken igjen og dusje så lenge de ville. Livsstilen ombord passer ikke alle, og de fleste lengter fort hjem til badekaret og kjøleskapet! Vi har bare kapastitet til 400 liter vann, så når det er flere ombord må det selvfølgelig rasjoneres. Likedan har vi ikke fryser, så det går mye på vegetarisk kost, en praktisk og rimelig løsning. I det lille kjøleskapet vårt blir ølet såvidt kaldt. Isbiter lever vi foruten. Etterhvert har vi innsett at det er enklere å jenke på kravene og innrette seg etter forholdene. Vi har funnet oss til rette med bekvemmeligheter som er langt fra idéelle, men opplever samtidig at det er så mange andre ting som kompenserer for relativt få forsakelser. Så vi håper at Oslobesøket som står for tur har samme oppfatning. For medlemmer av aggregatrusgjengen blir vi aldri!

Helt opp  |   Neste Reisebrev