Bedøvende rompunsj
Om kvelden var det livatt på barene langs stranden hvor vi havnet hos FOXY, en legendarisk syvende generasjons øyboer og entreprenør. Med sprudlende humor og smektende kalypsorytmer vandret trubaduren blant bordene med gitaren og diktet opp låter om stedene gjestene kom fra. Vi ble selvfølgelig henrykt da han spontant komponerte et kalypsorim om Nor Siglar, Norge - og vikinger! Det hørtes ut som om han tok det på sparket, men etter 30 års trening har han vel noen standardstrofer på lager.
   Det var ikke tvil om at FOXY sjarmerte gjestene med den personlige underholdningen sin. Dessuten smakte den "bedøvende rompunsjen" hans fortreffelig, så vi ble sittende til langt på natt, spiste middag og koste oss. Da regningen kom var det godt å ha snille venner som ville spandere. I Karibien innså vi fort at vi ikke kunne bli lenge på et budsjett som var lagt opp til å vare i flere år og mange tusen nautiske mil.
   Om dagen var det stille i den søvnige lille landsbyen. En spasertur i varmen over åsen til White Bay avslørte en perfekt liten halvmåneformet sandstrand hvor cruiseskipet Sea Goddess II holdt på med å skysse passasjerer iland til beachparty og lunsj under fargerike solparasoller. Det bugnet med frukt og salater på langbordene. Med rompunsj i hånd ble amerikanerne hjulpet iland av solbrune, lysluggede sjarmører i hvite sommeruniformer med smigrende kommentarer på skandinavisk aksent.
   Vi kom isnakk med to fine, gamle damer som hadde våget seg et sykke bortover stranden. Hvordan likte de seg på skipet? Vi hadde merket det norske flagget og var nysgjærrige. Åh joda, de kunne ikke få rost det nok. Mannskapet var enestående, maten førsteklasses og legen sååååå pen! Damene, som var fra Kansas, hadde fløyet til Puerto Rico og lagt ut på et to ukers cruise i Karibien. "Hvilke øyer har dere sett hittil?", ville vi vite. Det ble stille. Omsider, ganske flaue, måtte de innrømme at det visste de faktisk ikke. "Hvor er vi forresten nå?", spurte de forlegent.

Sjørøverøya
Noen deilige, sorgløse dager fulgte med bading og avslapping, korte, friske seilaser og snorkling blant fargerik korallfisk, blekksprut, skillpadder og parasitthai. På Norman Island, bedre kjent som Sjørøverøya i Robert L. Stevenson's bok, "Treasure Island", var det spennende å snorkle i hulen hvor sjørøvere gjemte skatter som folk leter etter den dag i dag....
   I Tortola Sun leste vi at prins Philip var på offisielt statsbesøk på Jomfruøyene. Tilfeldigvis skulle vi avlevere feriefolket vårt i Spanish Town den dagen han hadde meldt sin ankomst der. Så vi hadde ventet febrilsk virksomhet og forberedelser i den lille byen, Men nei, her tok ingen besøket høytidlig. Folk trakk på skuldrene på spørsmål om hvor og når prinsen skulle komme. Klokken halv tre ble en flokk geiter drevet ut av veien og gule bånd strukket opp fra kaien til parken. Ti minutter senere sto mottagelseskomiteen, Røde Kors og Politiet på plass. På slaget tre steg hertugen iland. Nonchalant slentret han langs den oppmerkede ruten, smilte, nikket og lettet på stråhatten. Så forsvant han på en åpen buss for å besøke skolen, gamlehjemmet og the Baths. Lynbesøket gjorde ikke store inntrykket. Bare skolebarna var begeistert for prinsen hadde gitt dem fri dagen etter. Jomfruøyene hører fremdeles til det Britiske Samveldet. Men øyboerne er tydeligvis bare interessert i de økonomiske fordelene de nyter gjennom forbindelsen.
   "Prøv ikke å gå iland med jollen", står det i båtguiden om the Baths, et av de mest poulære cruisemålene i Jomfruøyene. "Som regel bryter dønningene over de svære kampesteinene og fosser innover stranden så det er ikke lett å holde jollen under kontroll", leste jeg etter at vi kom tilbake, både gule og blå, fra en strabasiøs kullseiling inn og en enda tøffere tilbaketur. "Vi må bli flinkere til å lese disse guidene på forhånd", klaget jeg. Men en typisk skipper skal ikke fortelles noe som helst. Han kan alt. "Du er ikke rask nok", terpet Martin for tjuende gang. "Hadde du hørt etter og gjort som jeg sa, hadde det gått fint". Jeg var sur. "Tror du jeg er superwoman, eller?", sukket jeg oppgitt. Med hjertet i halsen og en kraftanstrengelse, hadde jeg bykset uti vannet med jolletauet mellom svære, glatte steiner mens Martin løftet opp motoren og kom etter. Men det gjorde en bølge også. Dermed veltet jollen over oss så vi ble liggende hjelpeløse og plaske til underholdning for badegjestene på stranden. "Det står at det er bedre å ta drosje fra marinaen", leste jeg videre. "Det er siste gang du får meg med på en sånn tur. Neste gang kan du klare deg selv".

Venner igjen
Vi hadde ikke kranglet på lenge. "Hvordan holder dere ut med hverandre hele tiden i så trange omgivelser?" blir vi ofte spurt. Nå lurte jeg plutselig på det også. Som regel går det jo bra, vi er på bølgelengde og gode venner. Selvfølgelig skjer det ting av og til som setter oss tilbake en stund. Men ikke lenge, for det nytter ikke å feie problemene under teppet i denne livsstilen. Så vi legger oss aldri til å sove om kvelden før vi er blitt venner igjen. Etter den saftige krangelen forløp dagene harmonisk igjen. I Gorda Sound, et veritabelt båtparadis med trygge ankerforhold og et hav av tilbud, ligger populære Bitter End Yacht Club. Herfra hadde vi gratis underholdning av et fabelaktig steelband som kunne høres helt ute på Nor Siglar til langt uti de små timer. Den herlige kalypsomusikken skapte en eventyrlig stemning i den mørke og svale tropenatten.
   Dessto lenger sør vi kom, dess jevnere og sterkere blåste østpassaten. Som ventet ble det mye kryssing østover til St. Martin. I grov sjø og 25-30 knops motvind ble den 120 n.mils lange overfarten til Leewardøyene en av de våteste vi har opplevd. Det var himmelsk å krype til køys i fredelige Simpson Bay Lagoon etter den slitsomme døgnseilasen.
   St. Martin/Sint Maarten er delt på midten. Den nordlige delen er fransk, den sørlige hollandsk. Ifølge en sjarmerende historie var franskmennene og hollenderne så siviliserte at istendenfor å sloss om øya, lot de en franskmann med en flaske vin gå fra den ene siden og en hollender med en flaske genever gå fra den andre siden av øya. Der de møttes skulle grensen gå. Enden på visa er at den franske delen er litt større, for vin er svakere enn genever.

Taxfree turisme
Fra spøk til alvor: Hollenderne konsentrerte seg om saltslettene i sør mens franskmennene dyrket tobakk og sukker i nord. Ettersom tidene forandret seg satser hele øya nå på turisme, kasinoer og taxfree shopping og er Karibiens fremste forlystelsesarena. Alt dette fristet ikke oss, så vi holdt oss i lagunen hvor vi fikk hjelp til forskjellig vedlikehold for en billig penge av blakke, fastboende seilere. Etter en tur til det fargerike markedet i Marigot Bay, diverse ærend og proviantering hadde vi fått nok av turistøya og støyen fra Prinsesse Juliana flyplass.
   Igjen skulle vi møte venner til avtalt tid og sted. Og igjen lå vi etter timeplanen. Det er ikke lett å bestemme lenge i forveien nøyaktig hvor vi vil befinne oss på en bestemt dato. Det er fort gjort å undervurdere avstander. Man har en tendens til å måle dem i rette linjer og glemme vær og vindforhold. Med motvind og kryssing fordobles distansen fort, og tiden likedan. Men venner må planlegge ferie og flyreise, så vil vi ha besøk, må vi samarbeide.
   Vi måtte passere resten av Leewardøyene for å rekke fram til Martinique, lengst nord i Windwardkjeden, tidsnok til å ta imot neste besøk. Med kompassnålen på 160 grader og vinden fra øst sørøst i 20-30 knop bykset vi ut i bølgehavet. Nøyaktig to døgn senere var vi fremme etter å ha tilbakelagt 270 n. mil på bare et kryss. Skipper'n var i sitt ess. "En super seilas!" strålte han. "Javisst, det er lett for deg å si", jamret jeg, fremdeles grønn i fjeset. Det er slett ikke uvanlig at vi sitter igjen med totalt forskjellig oppfatning av felles opplevelser. Man skulle nesten ikke tro at vi er på samme turen noen ganger!
   I Fort de France var det trangt om plassen med over 50 båter på svai i Baie des Flamandes. Her satte vi frem klokken en time før vi dro for å møte besøket fra Montreal, som hadde glemt hele sommertiden og kom for sent til flyet. Plutselig hadde vi en ekstra dag som vi nøt for oss selv i den livlige byen hvor Napoleons kjære Josephine vokste opp. Med karakteristiske dufter fra sterke gauloisesigaretter, nybrent espresso og leskende pastis fra små, intime kaféer og barer, kunne man lukke øynene og innbille seg å være midt i tjukkeste Frankrike. Ikke så rart, for Martinique har vært fransk siden Vestindia ble kolonisert, bortsett fra noen korte Britiske intermessoer.
   Middagen ombord ble enkel med ferske baguetter, skjønne oster og billig, god vin til livlinjen plutselig este ut flerfoldig centimeter. Det var kanskje like godt at vi hadde dårlig tid og måtte forlate øya med den fristende cuisine.

Dominica toppen
Vi kom ikke lenger sør i Leewardøyene enn til Martinique. For nå var det bare tre uker igjen til vi skulle ta fatt på Atlanter'n, og vi trengte tid i Antigua til forberedelser. Dessuten ville vi gjerne ha med oss Race Week. Noen dager tillot vi oss likevel på vakre, engelsktalende Dominica, som regnes for å ha den villeste naturen i hele Karibien. "Vi er ikke den Dominikanske Repblikk", var det første vi hørte da vi kom iland. Innbyggerne var klart lei av å bli forvekslet med det mye større spansktalende landet i de Store Antillene. Det var Columbus som ga den frodige, lille øya dette navnet da han kom iland en søndag (domingo) i november 1493, på sin andre reise til den nye verden.
   På den stupbratte og værbitte Atlanterhavssiden ligger det idag et lite samfunn med 3000 etterkommere fra de opprinnelige kariberne, de eneste gjenlevende i hele Vestindia. Det er ironisk at stammen, som var så dyktige sjøfarere, og som Karibien er oppkalt etter, skulle havne i et område hvor adgang til havet er omtrent umulig. For hit til det ulendte terrenget gjennom tette regnskoger strømmet indianerne fra øyene omkring i flukt fra hensynsløse koloniherrer som metodisk utryddet de innfødte i grusomme massakre. "De er kanibaler", påsto europeerne for å lette samvittigheten. At kanibalisme ble praktisert er et faktum. Men hvor utbredt det var er det ingen som vet. Idag lever de hvertfall en tilsynelatende fredelig og tilbaketrukket tilværelse på et avsidesliggende reservat tilsidesatt spesielt for dem. Bortsett fra en smule mongolske trekk, er det ikke mye som avslører opprinnelsen. Bare tradisjonelle håndarbeider, som kurvfletting og treskjæring har overlevd. Disse blir stillferdig budt frem til de få turistene som forviller seg helt over til denne vindfulle siden av øya.
   Dominica, som fremdeles er relativt uberørt av turisme, ble straks favoritten i Vestindia. Vi skulle gjerne hatt mer tid på den naturskjønne øya med dens høye fjell og dype daler, tette skoger, fosser, vann og varme kilder. Helt annerledes, men sjarmerende på sin måte, var den lille øygruppen, Les Saintes. Opprinnelig befolket av fanger fra Frankrike, som etterhvert ble satt fri og forenet med en sending kvinner fra hjemlandet, blomstret det opp trivlige samfunn. I mange år var miljøet preget av sterke bånd med Bretagne. Nå skal man derimot lete lenge etter tegn fra den gang da. Nye tradisjoner har overtatt. Karakteristiske, klagende konkyliekall annonserer dagens fangst, og trivlige, mørkudede, runde husmødre vagger ned til stranden for å handle, sladre og høre siste nytt. Slik er atmosfæren idag.
   Vi møtte stadig seilere som ikke likte seg i det fransktalende Vestindia. Det forundret oss, men vi kom til at det måtte være på grunn av kommunikasjonsproblemer. For med gamle franskkunnskaper fra glade au pair-dager i Genève, klarte vi oss fint og ble godt mottatt hvorhen vi kom.

Norsk lunsj
I havnen, Point a Pitre på Guadelope, ble vi gjenforenet med Sagafjord etter at vi gikk gjennom Panamakanalen sammen. Hyggelige offiserer inviterte til lunsj og omvisning ombord. Det ble en interessant introduksjon til atmosfæren på cruiseskip hvor gjennomsnittsalderen var 65 år og stamgjester var med på å bestemme farger på tepper og tapet!
   Mens vi brukte opp de siste franc'ene på billig safran på kryddermarkedet, ble vi overrumplet av et forrykende tordenvær. Hjelpeløse søkte vi ly fra striregnet under en Heinecken parasoll blant flyktende kakelakker mens Nor Siglar lå og rev og slet i kjettingen ute i bukten. På et øyeblikk var det kaos blant båtene som begynte å dregge og renne på hverandre i 40 knops vindkuler. Uværet stoppet like fort som det kom. Vi var heldige. Nor Siglar slapp unna uten skade. Men på kryddermarkedet ble vi lurt. Safranen vi hadde hamstret var nemlig bare gurkemeie......
   Den 18. april fortøyde vi på Nelson Dockyard i English Harbour hvor regattaseilere lå tett i tett og forberedte seg til Antigua Race Week. Vi skulle også forberede oss - men til Atlanterhavskryssing.

Helt opp  |   Neste Reisebrev