Antigua Race Week
Tilbake i Antigua og English Harbour var Race Week over for denne gang og regattamaskinene på vei hjem til nye arenaer. Atmosfæren hadde vært svært spent under den prestisjefylte regattauken hvor deltakere fra mange land kommer langveis fra for å kappseile. Starten var litt av et syn med et par hundre spinnakere til værs i 25 knops vind og mannskap i matchende shorts og T-skjorter hengende over losiden. Dessverre mistet noen hodet under den beinharde konkurransen som resulterte i kollisjoner og betydelige skader både på mannskap og båter, ja til og med en dødsulykke. Så etter to uker i slike stressende omgivelser lengtet vi etter å komme på sjøen igjen.
   Nor Siglar hadde gjennomgått en grundig overhaling. Selv var vi forberedt både fysisk og psykisk og klar til første etappe, vår hittil lengste uten mannskap. Utpå ettermiddagen 2. mai, skled så Nor Siglar ut av Falmouth Harbour. Ved mørkets frembrudd rundet vi sørøstspissen av Antigua, endret kursen nordover, fanget opp passaten og den nordvestgående strømmen, og begynte å telle mil. Med to rev i storseilet og Nr. 2 genua bykset Nor Siglar fremover på et brusende bølgehav under stjerneklar himmel og fullmåne. Foran oss lå Karlsvogna kjent og kjær og viste veien. Den skulle guide oss helt hjem til "gamlelandet", hvor den i min barneerindring har fast plass over hønsehuset....

Alene med himmel og hav
Nattevakt på åpent hav er en fasinerende opplevelese. Først var jeg nok litt engstelig og følte meg usigelig liten og ensom i det endeløse universet. Men etterhvert som jeg ble fortrolig med mørket, omgivelsene og båtens bevegelser, begynte tankene å vandre. Med en følelse av å være alene i verdensrommet, faller det naturlig å filosofere uforstyrret om livets mening og mysterier på denne kloden vår. Skjuler det seg kanskje en annen sivilisasjon der oppe i stjernevrimmelen?
   "Du må aldri stirre ned i kjølvannet, Anne!" advarte en gammel erfaren skipskaptein meg før vi la ut på havet. Men fristelsen var for stor og nysgjerrigheten tok overhånd. Fullstendig trollbundet av morilden som knitret og sprakte bak kjølen, føltes en sterk dragning mot det fresende fyrverkeriet. Plutselig forsto jeg hva han hadde ment. Jeg ble skremt og fantasien løp løpsk midt i Bermudatriangelets skumle farvann...
   Vi fant fort ut hvilke økter som passet oss best og innrettet oss deretter. Martin tok hundevakten fra 01:00 - 04:00 mens jeg gikk på mellom 22:00 - 01:00 og 04:00 - 07:00. Jeg liker morgenskiftet best. Det er en deilig følelse å se dagen gry på åpent hav; en lansom prosess som kuliminerer når den glødende solskiven omsider gløtter over en naken horisont. Det føles godt og varmt i kropp og sjel.
   Jeg visste på forhånd at det kom til å bli dårlig med byssetjenesten min de første dagene, så jeg hadde laget ferdig en del middagsporsjoner som Martin kunne varme opp. Så lenge jeg var på dekk eller i horisontalen gikk det bra. Jeg klarte vaktene mine så Martin fikk hvilt. Men ellers falt det meste på ham til formen etterhvert kom og vi falt inn i en behagelig rytme med jevnt fordelte gjøremål. Livet ble komfortabelt ombord. Den jevne østpassaten sørget for at det ble lite justering av seil der vi bar avsted dag etter dag på styrbord halser i 20-25 knops vind. Derimot krevde korte, voldsomme uværsbyger at vi holdt oss våkne, for når de hev seg over oss måtte det handles raskt. Med rullefokk gikk det unna på fordekket mens storseilet fikk røffere behandling i de såkalte "squalls", som forsvant like fort som de kom. Uten lazy-jacks blafret og slo det slitte seilet mens vi i full fart prøvde å berge det. Så vi var mer ergelige enn overrasket da det en dag revnet helt fra akterliket til bommen i et "squall" med over 40 knop i kastene. Tankene gikk til Fort Lauderdale og endeløse diskusjoner om det ikke burde byttes ut før kryssingen. Diplomatisk ble det ikke sagt noe mer om den saken. For nå var det bare å gjøre det beste ut av situasjonen og vi oppdaget snart at vi faktisk hadde hell i uhellet. Seilet hadde nemlig spjeret like under det andre revepunktet, så med et rev til kunne vi fortsette uten problemer. Men vi klarte ikke å opprettholde de 150 n. mils lange døgnseilasene lenger.

Kjøligere farvann
Etter å ha krysset den nordlige vendekrets var vi omtrent halvveis. Temperaturen dalte sakte, men sikkert og vi måtte ned i dypet under køyene for å finne frem varmere tøy. Da vi fikk øye på den grasiøse, hvite Bermudafulgen, "Longtail", med den karakteristiske, lange stjerten, forsto vi at det ikke var langt igjen. Men øyene er lave der de ligger isolert ute i havet over 1000 km. fra Nordamerikas østkyst, og kan ikke skimtes før en er ganske nær.
   Vi hadde fremdeles ikke fått landkjenning da vi på morgenkvisten den syvende dagen, med bare 20 n. mil igjen, mistet østpassaten. Vinden bakket mot nord og slo til med kuling midt imot. I losguiden siteres Mark Twain: "Bermuda er det rene paradis, men man må gjennom skjærsilden for å komme dit!" Stygge rev omringer øyene som ofte er utsatt for uvær og dårlig sikt, så det er ikke rart at det ligger hundrevis av skip forlist på denne beryktede havets kirkegård. Selv skulle vi oppleve skjærsilden i form av 35 - 40 knops motvind. Det tok oss over 12 frustrende timer å tilbakelegge de siste 20 n. milene, før vi endelig snek inn gjennom det smale "Town Cut" til St. Georges Harbour like før mørkets frembrudd.
   Våte, trette, slitne og lykkelige kunne vi feire fullførelsen av vår første lengre hav- seilas på egenhånd. Og det fikk vi hjelp til. Gjennom forbindelser hadde vi bekjente på Bermuda. Vi hadde knapt rukket å sjekke inn før de sto på kaia og ønsket velkommen med hibiskus og bananer, rom og ingefærøl. Begivenheten måtte selvfølgelig markeres med Bermudas nasjonaldrink, "Dark & Stormy"! Med en slik velkomst gikk det ikke lang tid før trettheten tok overhånd og stillheten seg innover Nor Siglar i fredelige og vakre St Georges Havn.

Frodig hageøy i havet
Vi nøt oppholdet på den 30 x 1,5 km store frodige hageøya hvor det var fint å sykle på smale, svingete veier med fargesprakende og duftende blomterhekker, en fartsgrense på 35 km og trafikk begrenset til 1 bil pr. husstand. folketettheten og levestandarden er høy blant de 60.000 innbyggerne som stammer fra skibbrudne engelskmenn på vei til Virginia tidlig på 1600-tallet. Øya er fremdeles en kronkoloni og bærer sterkt preg av det. Men hele 60% av befolkningen har afrikanske røtter, et tegn på at slavehandelen foregikk så langt nord også.
   Karakteristisk for Bermuda er de sjarmerende pastellfargede kalksteinshusene med hvitvaskede tak hvor regnvann blir ledet i renner ned i sisterner. Hver husholdning er ansvarlig for sin egen vannforsyning, for det finnes hverken elver eller innsjøer på den lille øya. Turismen florerer med travel cruisetrafikk og vakkert beliggende golfbaner og toppstjerners hoteller som tiltrekker ferierende med tykke lommebøker. Uten inntekts og formueskatt er Bermuda et ledende forretningssenter hvor utenlandske frimaer er registrert, spesielt innen shipping og forsikring, og offshorekontorene ligger tett i tett i Hamiltons gater.
   17. mai ble behøvrig markert med trekkspillkonsert og leikaringoppvisning av en norskamerikansk gruppe fra cruiseskipet, "Dreamward". Sammen med fire norske seilbåter dannet vi en patriotisk liten tropp med norske flagg og godt humør. Det ble til og med et par reinlendere i heten. Vi måtte beundre sørlendingen, Odd Tom Risdal, som stilte opp i full Setesdalsbunad og sang så svetten rant. I bakgrunnen sto en Bermudianer som hadde pyntet seg for anledningen - i mørkeblå Bermudashorts, hvit skjorte og rød dressjakke. Litt av en kontrast!

Stormnatt i havn
Med første etappe bak oss var jeg ikke på langt nær så spent foran den neste, selv om den var dobbelt så lang. Men jeg kunne ikke la være å tenke på båtene som for kort tid siden hadde forlist i samme farvann som vi nå sto for tur til å krysse. Så værmeldingen ble fulgt med stort alvor og det var ikke lite uroligende da vi hørte at årets første tropestorm var på vei mot Bermuda. Vi flyttet sporenstreks til et lite "orkanhull" i Dolly Bay og fulgte barometeret falle fra 1020-1006 på 12 timer. Regnet pisket og vinden ulte, mens den bakket fra sør til øst med gradvis økning til måleren registrerte 45 knop. Verre ble det ikke, så utpå morgenkvisten, etter å ha holdt ankervakter, kunne vi krype lettet til køys. Bermuda hadde sluppet unna denne gangen.
   Dagen derpå, 3. juni, med stigende barometer og skyfri himmel, gikk det ikke lang tid før jolle og anker var stuet bort, så et utålmodig mannskap endelig kunne ta fatt på andre etappe.
   Vi regnet med at det ville ta to - tre uker til Azorene som ligger ca 1800 n. mil i direkte luftlinje øst for Bermuda. I motsetning til sterk vind som seilerne før oss hadde hatt, var det mer sannsynlig at vi ville få for lite vind på grunn av høytrykksbeltet rundt øygruppen. Så en litt forsiktig start med rev i seilet viste seg snart å være unødvendig. Den ene dagen etter den andre opprant med godvær og perfekte forhold. I over en uke blåste det jevnt fra sydvest, og vi kunne notere 150 n. mil/døgnet med vinden sjelden over 25 knop. Vindroret, vår pålitelige "styrmann" med 24 timers vakter, holdt stødig kurs og klagde aldri. Rutinen besto stort sett i å lage mat, spise, hvile, holde utkikk og lese. Båtens kontinuerlige bevegelser bidro til at vi var konstant trette, uten overskudd til aktiviteter utover det aller nødvendigste.

Daglig radiokontakt
Følelsen av å være til nytte er like viktig på sjøen som på land. Det er godt å ha ansvar og kjenne at en betyr noe og kan bidra til skipets drift og trivsel. Kommunikasjon er blitt mitt virkefelt ombord. Med interesse for enmet og radioamatørsertifikat, er det jeg som holder kontakt med omverdenen, passer på værmeldinger, Utenlandssendingen og nyheter på BBC. På åpent hav er det fint å ha forbindelse med andre båter i nærheten. Men det gildeste er nok "shed'en" med ivrige radioamatører rundt i verden. Under overfarten noterte både Knut Andresen (PA3 EVA) i Holland og Bjørn Mathisen (LA 3 UL) i Halden posisjonen vår hver eneste morgen og kveld. Til fastsatte tider stilte de trofast opp for å følge fremgangen og holde familiene underrettet. Etterhvert kom flere med, spesielt fra Haldenringen. Radioforbindelsene ble dagens høydepunkt og vaktene arrangert deretter. Det kjentes godt at de hjemme visste hvor vi var hele tiden, noe som ga meg den trygghetsfølelsen og moralske støtte som jeg sikkert hadde behov for.
   Den beste værmeldingen fikk vi fra amatørmeteorologen, Herb, på "Southbound II" i Bermuda. Hver eneste kveld stilte han opp på SSB, tok innsjekking fra langferdsseilerne, og noterte posisjon, skydekke, vind, bølgehøyde og barometer som ble sammenlignet med satellittbilder og værfaxer fra offisielle instanser. Med detaljerte opplysninger fra båten på sjøen, kunne han analysere de enkelte områder med større nøyaktighet. Det var helt utrolig hvor godt værvarselene hans stemte, så etterhvert rettet vi oss fullstendig etter ham og kom oss dermed stort sett unna lavtrykk eller fant vind når det så håpløst ut.

Bryllupsdag og så fredag 13.
10. juni var det bryllupsdag ombord. Fullstendig vindstille lå vi og duppet i fred og ro hele dagen. Havet var innbydende der det lå og glitret speilblankt under skyfri himmel og strålende sol. Etter et forfriskende bad fant vi frem finpussen og feiret stort med champagne og røkelaks, vol au vent og napoleonskake. Utrolig hva man kan diske opp med, selv med bruk av boksemat og halvfabrikata!
   Fredag den 13. forløp som forventet av oss overtroiske. Først kom værforandringen med mørke skyer, regn, lyn og torden. En skummel vannpumpe lekte på horisonten. Det så faretruende ut, så jeg ble ikke overrasket da jeg på morgenkvisten våknet av et smell akkompagnert av Martins saftigste gloser fra glade dager i Kanadas store skoger. Det var storseilet igjen. Denne gangen hadde det revnet tvers over de øverste revepunktene, så det var ikke annet å gjøre enn å surre det rundt bommen og fortsette med gennua nr. 2. Stemningen var laber til vi oppdaget at vi hadde passert 1000 nautiske mil uten stopp og dermed kunne føye oss til rekken med ekte "Blue Water Sailors". Dessuten var vi kommet halvveis.
   Jo nærmere Azorene vi kom jo mer bygete ble det så vi klarte oss utmerket uten storseilet som ingen av oss hadde overskudd til å reparere. Med bare det lille genoaflaket revet inn 50% rakk vi frem til grønne og frodige Faial fem dager senere. Den 18. juni, etter 15 dager, sto vi så inn i Hortas travle havn, hvor vi ble møtt av seilere vi hadde hatt kontakt med på radioen. På bryggen hadde en liten norsk koloni foreviget besøket med patriotiske tegninger. Det betyr uhell å forlate Azorene uten å legge igjen visittkort i form av graffiti på muren. Så det er ikke rart at kunstverkene ligger tett i tett. Det var lett å se hvilket land som er gladest i flagget sitt.

På sykkel og til fjells
Dagene gikk unna med reparasjoner og vedlikehold, hvile og sightseeing. Etter to uker i sjøen følte vi behov for mosjon så syklene ble flittig brukt på Faials bratte, men lite traffikerte landeveier. Forsømte muskler fikk gjennomgå på fjelltur til topps på Pico, Portugal's høyeste fjell. Det er nesten like høyt som Galdhøpiggen, men helt annerledes med store krater i et fasinerende vulkanlandskap. 2. juli kom nevø Kjetil og kona, Anne for å hjelpe oss med den siste og lengste etappen hjem. De hadde bare tre uker til rådighet, så vi regnet med å seile den 2300 n. mil lange distansen til Halden uten å stoppe på veien. En livlig aften blant sangglade franske kadetter på Peter's legendariske Café-Sport, sørget for en vellykket avslutning på oppholdet. Skal tro hvor lang tid det vil gå før vimpelen vi hengte igjen på veggen blir bortgjemt i "havet" av andre? Og hvor lenge Nor Siglar-skiltet vil pryde muren før det falmer, blir borte og erstattet av nye eventyrere?
   Et kjempe høytrykk over øygruppen overbeviste oss om at vi måtte legge kursen nordover for å plukke opp vestavinden rundt 45° N istedet for å gå direkte mot Kanalen. Med Barometeret på 1030 og bange anelser klarte vi faktisk å unngå stillebeltet i motsetning til andre som valgte den direkte ruten. De første dagene fyltes såvidt drifteren med lett bris fra østsørøst. På 47° N og halvveis til Lizzard Head fanget vi omsider nordvesten som ga oss fin bør resten av veien til England. Med fire ombord fikk vi nok hvile til å nyte overfarten. Det gikk konkurranse i å trylle frem gourmetmåltider. En dag, idet jeg åpnet en boks tunfisk til fiskegrateng, fikk vi plutselig det store nappet vi hadde ventet på lenge. Den viltre ruggen måtte vinsjes inn og cockpiten så ut som en slagmark før vi fikk tatt knekken på den 20 kilos store tunfisken. Hermetikken gikk på sjøen pluss litt til fra min skjøre mage som hverken tålte synet eller lukten av den vellykkede fangsten. Apetitten kom riktignok fort tilbake, men til tross for mange herremåltider, klarte vi ikke å spise opp mer enn halvparten. Resten måtte kastes. Dermed var det også slutt på fiskelykken.
   Sydvesten innhentet oss ved innløpet til Kanalen som innfridde alle forventninger med tåke, yr, kulde, dårlig sikt, sterk strøm og enorm trafikk. Vi forsøkte oss uten radar den første natten for den tar så mye strøm. Men etter noen hårreisende nærkontakter med kryssende trafikk, fikk den stå på hele tiden med én på vakt foran skjermen og én ved roret. Etter tre dager åpnet Nordsjøen seg foran oss, og vi hadde tilbakelagt Kanalen uten å ha sett land på noen kant.

Nordsjøen og Skagerrak
Nordsjøen! Nesten hjemme. Det begynner å krible for alvor. Vi blir utålmodige. Ikke langt igjen, men så tregt det går. Den fryktede Nordsjøen slår til, - men med laber bris! Det er firstende å starte motoren. Men Skipperen er sta. Vi er da seilere! Så vi roer oss ned og nyter noen fredelige dager på oljefelt og fiskebanker med kjente navn.
   Skagerrak! 18 dager underveis og bare 200 n. mil igjen. Endelig friskner vinden til - men fra gal retning, selvfølgelig. Vi krysser og krysser og krysser. Kristiansand forut - hurra! Men humøret daler når Danmark kommer til syne på neste kryss. Martin mimrer om den gang da. For han har seilt i disse farvann før. Vi får høre om da han som 14-åring stakk av med 6-meter'n til pappa uten lov, kom ut for sterk kuling, turde ikke å snu og havnet nesten i Danmark.
   Utålmodige radioamatører presser oss for ETA (Antatt ankomsttid.) Nor Siglar skal få en skikkelig mottagelse, må vite! Det går opp for oss at andre er like opptatt av ankomsten vår som vi selv. Motvillig avtaler vi et meget konservativt klokkeslett for å være 100% sikre på å kunne holde det.
   Koster! Vi er for tidlig ute! Hvalerøyene frister forut. Radioamatør Ringmann (LA 9 QJ), som har fulgt med oss fra hytta på Sandøy er på eteren: "Dere er hjertelig velkommen til å ligge ved Båtforeningen i natt. Her kan dere hvile ut før den store mottagelsen i Halden i morgen!" Mens vi blir geleidet på plass heises gjesteflagg og klubbvimpler. Det er et trett, men lykkelig mannskap som spanderte ankerdram på forbløffede medlemmer. For det er ikke hver dag det kommer havseilere til Brattholmen.

Barndomsminner
Fredag 23. juli kl. 05:00: "Vi er lysvåkne", står det i loggen. "Kjetil tar skjegget, Anne og Anne jogger rundt øya. Martin pusser messing". Med båt og mannskap i ship shape legges det ut på siste strekk. Klokken 11 skimtes Svinesundsbroen. Jeg fryser på ryggen. Barndomsminner strømmer på. Sommerjobb på grensekaféen, hytteliv i Sponviken, bading på Isebakke, sjøsyk på Sekken. I min villeste fantasi hadde jeg aldri drømt at jeg en dag skulle komme hjem den lange sjøveien på egen kjøl.
   Radioamatører har stilt opp under broen med video-kamera og norske flagg. Det er rørende. Oppmerksomheten blir avledet når journalist og fotograf fra lokalavisen stiger ombord.
   Vi vil så gjerne komme inn under fulle seil, men klarer det ikke. For lite vind og for mye strøm gjør det helt umulig. Plutselig ruver Fredriksten Festning der på styrbord side, nesten ugjenkjennelig fra denne kanten. På Sørhalden passerer vi "Verven" hvor oldefar ved århundreskiftet hadde skipsbyggeri og seilskuter som gikk i fart mellom Hvalerøyene og Strømstad. Bestefar seilte på de syv hav som kaptein, far ble bonde. Det slår meg for første gang at det faktisk ikke er så rart likevel at jeg som bondejente kan trives med livet på sjøen. Vi runder Sauøya og så ligger Halden der foran oss, omgitt av kjente og kjære åser og landmerker. Så skjer alt på en gang. Storseil berges, trosser festes og fenderne slippes over rekken. På Kongens Brygge er det stor aktivitet så det er vanskelig å konsentrere seg. Godt at det er mange til å ta imot trossene, for jeg har fått den store skjelven og nærmest snubler iland, hvor mor med sine nesten 90 år kommer i spissen for familien med blomster og norske bånd.
   Det føles overveldende å være opphav til så mye oppmerksomhet. Kontrasten fra sjøen med dens ensomhet og isolasjon fra omverdenen er enorm. Nærradioen vil ha intervju. Spørsmålene hagler. Det er vanskelig å gi enkle svar. Opplevelsene er mange, inntrykkene sterke. Språket er preget av mange år i utlendighet. Vi knoter og hører selv at vi dummer oss ut på lufta.
   I vinduet på tollboden står tollerne og følger med. Vi kommer plutselig på at det skal sjekkes inn, skynder oss opp på kontoret og beklager forsinkelsen. "Det skulle bare mangle!", kommer det lunt. "Vi vil da ikke forstyrre velkomstfestivitasen deres. Det er ikke hver dag vi har besøk av en kanadisk båt helt fra Azorene i lille Halden!" "Men vi vil gjerne bli her et helt år", ymter vi forsiktig, engstelig for eventuelle oppholdsrestriksjoner for utenlandske båter. "Vi tror neppe det er noe problem, så bare slapp av. Velkommen skal dere være!"
   Det er godt å være fremme og hjemme. Reisens første mål er nådd. Nå skal det blåses liv i gamle vennskap. Familiebånd, forsømt etter mange års fravær skal styrkes. Diverse jubileer imøteses. Språket skal få en nødvendig overhaling. Og sist, men ikke minst, det skal bli godt å lære Mor Norge å kjenne igjen.

Helt opp  |   Neste Reisebrev