Tidlig på morgenkvisten 29. november våknet vi brått av dunk mot båten. Vi krøp frem fra mors varmeste dundyner og u1ltepper, steg ned på den iskalde dørken og tittet ut gjennom duggete ruter. Sneen lå langt nedover Festningen. En isbryter for frem og tilbake og brøt opp råk rundt oss. Det var på tide å evakuere.
Rask handling fra Havnevesenet bragte oss i trygghet rundt Sauøya til munningen av Tista hvor det er sterk strøm og ingen fare for å bli sittende fast i isen. Her ble vi liggende resten av vinteren, lunt fortøyd i ly av en stor cabincruiser, hvis snille og omtenksomme eier lot oss bruke salong og TV når vi ønsket det.

Vi blåste liv i dieselbrenneren og installerte en panelovn i salongen. En tredje varmeovn ble flyttet omkring etter behov. Forpiggen hvor vi sover var iskald, så vi danderte soveposer langs begge sidene og dyttet noen puter i baugen ved føttene. Med flere lag dyner og varm pysj kunne vi ha luken over oss åpen. Slik klarte vi å redusere kondensering og forhindre problemer med fuktighet og jordslag. Dørken ble teppebelagt og rommene under isolert med isoporplater. Godt påkledd holdt vi varmen og hadde det riktig lunt og koselig i vintermørket.

Vår største bekymring var ikke vår egen komfort men at motoren ville fryse og sjøventilene sprekke i kulden. I maskinrommet blåste vinden iskald rett inn gjennom lufterørene. Så disse ble tettet, en varmelampe installert og med ekstra isolasjonsplater omkring, antifreeze i kjølesystemet og oppstarting et par ganger i måneden gikk det bra. Vi grublet lenge på hvorvidt vi skulle stenge sjøventilene eller ei. Omsider kom vi til at hvis det ble gjort ville vannet bli sittende stille i rørene, fryse og ventilene sprekke. Hvis vannet hadde fritt løp med den sterke strømmen, ville det ikke fryse. Så vi lot ventilene være åpne. Men dette var nervepirrende, spesielt når vi var borte fra båten i lengre perioder. Og det skjedde ofte, for selvom vi ikke tok imot botilbud, slo vi aldri fra oss hyttelån til fjells. Det ble mange flotte skiturer -og sjøventilene holdt, selv helt ned i 20 rninusgrader!

Jul ombord

Til jul ble det pyntet ombord med fuglenek og juletre fra gården og friskt granbar i cockpiten. Martin fikk frem trekkspillet og stemningen kom etterhvert som han ble flinkere med julesangene. De som tok kveldsturen forbi Nor Siglar i vintermørket, ble nok forbauset over å høre liv ombord midt i julestria. Forbauset ble russekullet mitt også. For fem år siden var 25 års jubileet så vellykket at vi anmodet hverandre om å møtes igjen til 30-års-feiring. Jeg lovet å komme, men denne gang med seilbåt. Blikkene jeg møtte tydet på at ingen tok meg alvorlig. Så den 14. mai, med forbløffede russekamerater samlet foran Nor Siglar, er det vel ikke så rart at jeg opplevde et av mitt livs største øyeblikk?

Minnene er mange og kjære fra Norges-oppholdet, det første målet på jordomseilingen vår. Men året gikk så altfor fort. Det var tungt å si adjø til familien og rørende å bli geleidet ut fjorden av nye venner på seilforeningen. Med stor klump i halsen så vi dem hilse med flagget og vende tilbake til Halden mens vi fortsatte ferden videre ut til det ukjente. Neste mål var Middelhavet, men først hadde vi tenkt oss opp Østersjøen til Finland, St. Petersburg og de Baltiske Stater. Vi hadde søkt om og mottatt nødvendig innbydelse til St. Petersburg Yacht Club, og til og med arrangert besøk hos tidligere kollega i Moskva. Men etter nøye overveielser, og på grunn av utallige advarsler fra forskjellige hold, ombestemte vi oss og la kursen mot Vestlandet istedet.

Mens Østlandet lå badet i sol og varme, trakk vi i vintertøy og oljehyre, hutret og frøs og seilte nordover i regn og sønnavind. Havregrøt til frokost, suppe til lunsj og toddy om kvelden hjalp oss å holde varmen. Men selvom kulden gikk gjennom marg og bein ombord, møtte vi hjertevarme og omsorg hvorenn vi stoppet langs kysten. Og da det virkelig telte, viste værgudene seg fra sin beste side. Dagen I Lysefjorden med fjelltur til Prekestolen ble en praktopplevelse. Likedan Rosendal i Hardanger og hyttebesøk i Brekke, ytterst i Sognefjorden.

Kuling rundt Lindesnes

Rundingen av Lindesnes ble slitsom, som forventet. Med stiv kuling fra vest og uendelige kryss, tok det fem lange timer før vi omsider kom oss rundt fyret. Da vi rundet det fryktede Stadt noen uker senere, opplevde vi det stikk motsatte. På speilblank sjø måtte vi gå for motor og benyttet oss av de gunstige forholdene til å overnatte på Stadtandet. Dette var nok kanskje å utfordre skjebnen, men vi hadde lyst til å bestige «Kjerringa», Norges vestligste punkt. Selvfølgelig ble det værforandring i løpet av natten med sur vind og dårlig sikt så det ble ingen fjelltur på oss. Istedet fikk vi et svare strev med i komme unna bryggen i sterk østavind som senere dreide sørvest og slo til med stiv kuling rundt Staalrevet og opp gjennom Vannylvgapet.

Gammelt og nytt konkurrerer om oppmerksomheten langs den værbitte kyststripen og sørger for at ingen dager er like. Fortidsminner fra Steinalder og Vikingetid fenger, spesielt Vingenfeltet med over 1500 helleristninger, Sankta Sunnivahulen, Kinn og Utstein Kloster. Utviklingen følges med moderne skipsverft på Stord, oljeplattformer på Gansfjorden, strømlinjede hydrofoilferger, hurtigruter og cruiseskip, oljeterminalen på Alvø, «Norges pengebinge under jorden». Vi får med oss øredøvende fuglekonserter på Runde, besøk ombord på oljeriggen «Treasure Saga» - med hjertet i halsen klatrer vi til topps - husketur over Boknfjorden, hvor jeg som barn ble sjøsyk for første gang, vandring i Lyngheiene i Nord Hordaland og uforglemmelige solnedganger i havet. Inntrykkene sitter som klistret i hukommelsen.

Over Nordsjøen
Det lakker mot slutten av oppholdstillatelsen. Reisefeberen melder seg med rastløse netter. Det blir hektisk ombord. Motoren overhales, riggen sjekkes, redningsflåte og nødpeiler gjøres lett tilgjengelige fra cockpiten. For nå står Nordsjøen for tur. Igjen stiller familien opp på bryggen, denne gang i Brattvåg, på 63°N. Lenger nord kom vi ikke. Det får bli Hurtigruta når vi blir gamle ...

Den 22. juli, klarert med utreisepapirene i orden og Nor Siglar i sjøen, stappfull med gjetost og knekkebrød, firskeboller og andre favoritter, kaster vi loss med kurs mot Shetland. Under krigen klarte Shetlandsgjengen turen på ett døgn i godvær. Men Nor Siglar er ikke så rask. Vi regner med dobbelt så lang tid hvis vi slipper å krysse. Men selvfølgelig får vi vinden midt i fleisen og i 2 1/2 døgn slites det med 20-30 knops motvind fra sydvest. Det er godt å slippe og lage mat, for en omtenksom mor har kokt en stor kjele lapskaus. Selv om apetitten ikke er på topp, er det deilig med noe varmt i skrotten. Med «plaster» bak øret og frisk luft går det så vidt. Skipper'n blir aldri sjøsyk, selvfølgelig.

Det er vemodig å se norskekysten forsvinne bak oss, men samtidig imøteses nye opplevelser. Spenningsfylte saumfarer vi horisonten i vest etter de små øyene som våre modige forfedre fartet til i sine åpne og smidige vikingeskip for over 1000 år siden. For noen tøffinger!

Ublidt møte

Den andre natten passerer vi Statfjordfeltet og teller bortimot 15 platformer omkring oss. Martin gir beskjed om å holde kursen mellom to oljerigger i det fjerne før han legger seg. Med fullmåne er den nordiske julinatten lys og kort. Ved soloppgang merker jeg et fartøy på styrbord side. Det ser ut til å ligge stille. Etterhvert oppdager jeg at det beveger seg sakte mot oss. Jeg forstår ikke hvorfor det store skipet ikke går fortere, for nå ligger vi på kollisjonskurs, og det er vi som har vikeplikt. Urolig, begynner jeg å tenke på å slå, men heiser flagget først. Jeg slapper lettet av når jeg ser mannskapet på broen vinke. De vil vel bare se hvor vi kommer fra, tenker jeg, og vinker blidt tilbake. Men så oppdager jeg at faktene slett ikke er hyggelige. "Turn on your VHF"! skriker de der oppe på dekket. Martin hadde visst slått ned lyden for å hvile i ro. "Hva i ... foregår nå"? brummer han søvnig. "You are heading right for our platform cables and mooring lines! Get the ... out of here"! Det er Statfjordfeltets vaktbåt som kaller. Vi får bryske instrukser om å holde en avstand på minst 500 meter. Dette reglementet er ukjent for oss, som bare året før hadde fotografert oljerigger på Ekofiskfeltet på kloss hold, uten problemer.

Jeg blir både flau og skamfull og tør ikke innrømme at jeg snakker norsk. Det er bedre at de tror vi er dumme utlendinger som ikke har greie på reglene i disse farvannene. Vi skifter kurs. Mannskapet på broen rister på hodet og forsvinner.

Blant venner på Shetland

Shetland innfrir alle forventninger. Båten er knapt fortøyd før vi hører fra kaien i Lerwick: "Hei, Nor Siglar! Kjenner dere Helen og Knut Erik på «Eventyr»? Om vi gjør! Vi hadde bodd i samme marina i Vancouver i seks år. «Eventyr» hadde overvintret i Shetland og fått mange venner der, så vi fikk spesialforpleining fra første stund. I tre dager fartet vi på kryss og tvers av det lille øyriket og sugde inntrykk. Forhistoriske boplasser og oldtidsfunn, svarte torvmyrer, grå steingarder, grønne sletter med tusenvis av sauer og hissige shetlandsponnier, skotskinspirerte crofters og slott, livlig felespill og fabelaktige strikkeferdigheter. Men det er gjestfriheten som gjør sterkest inntrykk, samt gleden som vises over å ha norske røtter.

Vi tenker stadig på Biskaya som må krysses før høststormene setter inn i september. Et lengre opphold blant øyene i nord er fristende, men vi tar fornuften fangen og legger ivei sørover. Nok en gang får vi vinden i mot oss og etter et døgns slit sniker vi inn til Stronsay på Orknøyene for å vente på bedre bør. Igjen får vi oppleve gjestfrihet uten like. På en snartripp til butikken ser vi et oppslag hvor Pearl and Walter inviterer alle og enhver til å feire sølvbryllup. Vi stiller opp på «lokalet» og får oppleve en tradisjonsrik fest med sang og musikk, lek og dans tillangt på natt. Vi drar kjensel på norskinspirerte innslag. En dame forteller at faren som var norsk overlevde 53 turer med Shedandsgjengen. Hun underholder oss gjerne og lenge med hårreisende historier fra krigen. Lokalet er stappfullt av festpyntede gjester i alle aldre. Det er rørende å se at fire generasjoner fremdeles kan hygge seg så godt sammen. De har ikke glemt kunsten på grå og triste Stronsay, hvor hjemmene virker fattigslige, men er tydeligvis breddfulle av hjerterom, omsorg og god gammeldags glede.

Gjennom Caledoniakanalen

For fjerde gang spjærer vi storseilet. Vi er på vei over det fryktede Pentland Firth mot nordspissen av Skottland i tjukk tåke og sterk strøm. Bare et lite blaff er nok denne gangen. Seilet er utslitt, det vet vi fra før. Men vi hadde håpet at det skulle holde til Glasgow hvor et nytt venter oss fra Lyngør. Det berges i hui og hast. Heldigvis er det ikke langt igjen til Inverness, for det er ubehagelig uten storseilets stabiliserende effekt.

Det tar 3 dager gjennom den 100 km lange Caledoniakanalen som snor seg gjennom Skottlands vakre Highlands på kjente "glens" og "lochs". De 29 slusene er bemannet av fargerike, men ofte både gamle og grinete originaler. Etterhvert får vi teken og møter færre sure miner. Det er midt i sommerferien og vi blir beglodd fra slusekanten av masser av turister. Vi gleder oss selv og andre med å ta med barn ombord gjennom noen av slusene. En kjempeopplevelse for dem samtidig som det er en fin måte for oss å få kontakt med folket på. Med uskyldige blikk advarer barna oss mot det grusomme Lochness-sjøuhyret.

I Oban, på den andre siden av Kanalen, møter vi kjente fra seilforeningen i Vancouver. Tiden flyr mens vi utveksler opplysninger, opplevelser og erfaringer. De har overvintret i Vilamoura på Algarvekysten i Portugal, og har bare positive kommentarer. Kanskje vi burde slå oss ned der til vinteren? Lengselen etter sol og varme er nesten uutholdelig. Så etter et kort opphold i Troon, hvor vi kvitter oss med den gamle, fillete jollen og erstatter den med en lenge etterlengtet sammenleggbar Avon og en lettere 5 HK påhengsmotor, heiser vi det nye storseilet fra Brodersen og setter avgårde over Irskesjøen til Cork.

Over Biskaya

Selvfølgelig skulle vi gjerne blitt lenger Skottland og Irland og besøkt Wales og England også. Men valgets kvaler henger over oss og når vi øyner en luke i været, må Biskaya prioriteres. Så den 18. august, etter et kort opphold med turer til Cork, Blarney og noen legendariske puber, kaster vi loss fra verdens eldste seilforening, «Royal Munster Yacht Club» i Crosshaven. Bortsett fra en strevsom begynnelse med sterk kuling fra vest sydvest og stri vestlig strøm som skyver oss lenger og lenger inn i bukten, kommer vi oss over denne beryktede strekningen uten nevneverdige problemer.

På 49°29 'N og 008°20'V krysser vi fjorårets kurs fra Azorene til Halden. Vi våger en bitteliten akevitt! Etterhvert kan vi plukke av oss plagg etter plagg, og når vi den fjerde dagen våkner til delfinoppvisning rundt baugen er stemningen høy. Sjøen er azurblå, sola varmer- endelig! Men vi er kommet altfor langt inn i bukten og lengter etter nordvesten. Den femte dagen feires fødselsdag og værgudene er gavmilde. I grevens tid får vi den etterlengtede vindforandringen og styrer rett mot Kapp Finisterre. Joikakaker, surkål og hjemmelaget tyttebærsyltetøy går ned på høykant.

Den natten sliter vi oss gjennom fiskefelter med stor trafikk, og ved soloppgang har vi land i sikte! Det er et lykkelig mannskap som utpå ettermiddagen kan rapportere til radioamatørene hjemme at Nor Siglar er kommet vel i havn i Oporto etter syv døgn i sjøen. Det vi ikke forteller er at brødet er muggent, melken sur, kjøleskapet funker i ikke, doen lekker og det er kommet saltvann innunder babord akterkøye ..«Such is the joy of cruising»!

Helt opp  |   Neste Reisebrev