Vi var omringet av et 80-talls vinbu- tikker i Villa Nova de Gaia-kvarteret, hvor nektar fraktet fra Dourodalen nedover elven av samme navn, forvandles til portvin og modnes videre på svære fat i gamle, mørke kjellere. På den andre siden av Douroelven strakte portvinenes hjemby seg nedover skråningen mot elvebredden. Badet i eventyrlig rød glans fra ettermiddagssolen glitret det i vindusruter og "azulejos", kunstnerisk dekorerte hvite og blå kakkelfliser som pryder så mange byg ninger i Portugal.

NOR SIGLAR lå trygt i den nyere havnen, Leixos, like nord for Oporto. Det var deilig å slappe av etter den våte turen over Biscaya, og spennende å gå på oppdagelsesferd I et nytt og ukjent land. Norsk klippfisk var det rene blikkfang der den lå stablet på fortau og gulv eller hang i tak og vinduer i de mest utenkelige butikker, ja til og med på vinutsalget! Portugiserne påstår at de kan tilberede baccalao på 100 forskjellige måter. Vi måtte selvfølgelig prøve noen og ble positivt overrasket over fantasifulle varianter. Og den unge, litt muserende Vinho Verdevinen, passet utmerket attåt -spesielt til fem kroner liter 'n.

Etter en ukes tid var alt tørt og i orden ombord. I bedagelig tempo fortsatte vi sørover langs den historiske kysten hvor modige eventyrere for omtrent 500 år siden ga seg ut på åpent hav og vågale oppdagelsestokter. Det var nemlig Portugal som fostret pionerene Vasco da Gama og Magellan som åpnet verden via dristige seilaser. Og på Europas ytterste spiss, Sagres, ligger Henrik Sjøfarerens navigasjonsskole, hvor selveste Columbus gikk i lære på slutten av 1400-tallet.

Gamle tradisjoner

I denne sjøfartsnasjonen, som en gang var Europas port mot verden, møter vi dramatiske kontraster mellom gammelt og i nytt. Den pittoreske fiskerlandsbyen, Nazare er et levende eksempel på dette. Oppkalt etter Nasaret av en monk på 400-tallet, klamrer lokalbefolkningen seg til gamle tradisjoner mens turiststrømmen fra Nord-Europa inntar strendene. Lettkledde soltilbedere og stygge strandtelt har overtatt plassen til bysantinskinspirerte og fargerike fiskebåter. For ikke så lenge siden rullet fiskerne båtene over tømmerstokker og sjøsatte dem i store brenninger. Når de returnerte med dagens fangst ble båtene dratt iland med traktor og kabel. Men nå er det slutt på denne manøveren for fiskerne har flyttet til en ny og moderne havn litt lenger sør. Noen få båter er blitt liggende igjen på stranden til minne om forgangen tid. Klestradisjonen derimot henger fremdeles igjen. I svarte strikkeluer, rutete skjorter og slitte dressbukser sitter fiskere i grupper og bøter garn med både hender og føtter. Kvinner danner interessante fotomotiv der de i sorte skaut og rynkeskjørt, 7 lag fargerike underskjørt og hvite forklær, henger fisk til tørk på stativ midt blandt halvnakne og solbrente turister.

Nazare er et fint utgangspunkt for sightseeing. Dessuten kan vi trygt forlate NOR SIGLAR i den nye, godt beskyttede havnen, Med velutviklede bussforbindelser, er det lettvint å finne frem til områdets severdigheter. For en billig penge farter vi gjennom frodige landsbygder og fruktbare daler, svale pinjelunder og områder med knudret korkeik og duftende eukalyptus. Portugals historie blir levende for oss der vi vandrer gjennom munkeklostre i Alcobaca og Batalha hvor gedigne katedraler er reist til minne om frigjøringskamper mot Spania og inneholder sarkofager til Portugals konger og dronninger. Den sjarmerende middelalderbyen Obidos er den første festningsbyen vi stifter bekjentskap med der den ligger stolt på en høyde i slettelandskapet omringet av en ugjennomtrengelig høy og takkete mur. Det var her de seige portugiserne lyktes i å drive tilbake maurerne idet ellevte århundre; en avgjørende seier som sørget for at Muhammedanismen ikke spredte seg lenger nord i Europa.

Til Vilamoura

Den 200 n. mil lange seilasen fra Nazare til Vilamoura på Algarvekysten går unna i nordvestpassaten. Riktignok starter vi med laber bris og kan spise lunsj på sivilisert vis med cockpitbordet oppe. Portugisisk spekeskinke og eggerøre går ned på høykant mens diskusjonen dreier seg om den spanske armada. Vi er begge opptatt av denne epoken nå som vi befinner oss i samme farvann.

Utpå natten friskner det til mens vi forserer travel fraktbåttrafikk ved innseilingen til Lisboa. Om morgenen er vi omringet av et hav med hvite skumtopper. Vindmåleren ligger jevnt mellom 30-35 knop og vi lenser avgårde i berusende fart med vinden inn akter. "Styrmannen" nikker og kneiser, nøler og justerer. Deter spennende om vindroret, som hittil har mest erfaring med motvind, kan klare å holde kursen i den svære sjøgangen. Bare storseilet er oppe for hverken genoa eller stagseil var effektive der de blafret og slo i riggen. Med et par stikk i skjøtet er skuta velbalansert. Av og til vrir den seg opp mot vinden. Men gang på gang kommer den tilbake av seg selv uten at vi behøver å røre roret.

"Nå blir jeg skylt overbord", tenker jeg engstelig der jeg sitter lavt og utsatt i den store og grunne cockpiten. Som en flaskepost hiver NOR SIGLAR seg opp på bølgetoppene og rutsjer fremover i vill fart. Vi registerer 10-11 knop for bølgene synker unna og vi blir liggende i et hav av skum og bobler. Men cockpiten er like tørr. En fraktbåtskipper kaller oss opp med misunnelse i stemmen. "Vil dere bytte plass? Det ser så herlig ut!" Vi holder følge med ham lenge.

Ved midnatt får jeg avløsning og kryper utmattet til køys. Jeg har matet fiskene mange ganger så Martin klistret "plaster" bak øret mitt. I horisontalen føles slederittet som den reneste berg og dalbane og jeg faller i urolig søvn. Tankene svirrer. Jeg ser for meg et julekort vi fikk før vi la ut på ferden. "Er dere fortsatt like oppsatt på denne lenge omtalte jordomseilingen deres?" Nå, over 20,000 n. mil senere og fremdeles plaget av sjøsyke melder spørsmålet seg rett som det er. "Hvorfor gjør jeg egentlig dette"?

Selvstendig og uavhengig

"Det er nok kjærligheten, det!", konstaterte en gammel nabo enkelt og greit da vi var hjemme i vinter. Hun har rett, selvfølgelig, men bare delvis. Hadde jeg ikke truffet Martin, seileren, hadde det ikke blitt noe av. På den annen side kunne han ikke tvinge meg til å forlate en god jobb og trygg tilværelse. Så det ligger nok noe dypere bak motiveringen som frivillig får en til å kutte over tvert og gi seg ut på totalt nye og ofte ekstreme utfordringer. Kan det være følelsen av ikke å være god nok som på denne måten gir en anledning til å bevise for seg selv og andre at en duger? Eller er det rett og slett utfordringene, både fysiske og psykiske som frister, og tilfredsstillelsen ved å mestre dem? Kanskje det er kampen mot elementene? Mot det konvensjonelle? Mot klokken? Det å finne friheten? En ny og meningsfyllt livsstil? Lære seg selv å kjenne, spesielt i en ukjent situasjon?

Det føles godt å leve annerledes og erfare at det ikke er nødvendig, som folk flest gjør, å akseptere den livsstil som forventes - et liv basert på ens bakgrunn og oppvekst. Det virker frigjørende å kunne kaste "hammen", gjøre noe annet og være selvstendig og uavhengig av omgivelsene og samfunnet forøvrig ihvertfall for en stund∑

I det fjerne høres leven på dekk. "Hjelp, Anne! Skynd deg!" Genoaskjøtet hadde løsnet og seilet slo vilt i vinden. Nå blåste det sterk kuling. Martin hadde forsøkt å falle av for å få inn genoaen men båten ville ikke lystre. Selv med to rev i storseilet og traveren helt nede vred NOR SIGLAR seg stadig opp mot vinden. Vi var ikke blitt vant til hvor mye kraftigere det nye storseilet var enn det gamle ennå. Omsider fikk vi rullet inn seilet. Utpå formiddagen rundet vi så Cabo Sao Vicente, Europas sørvestligste spiss.

Vakker som et prospektkort strekker Algarvekysten seg foran oss. Små intime bukter, lange strender og rødbrune klipper med hvit bebyggelse ser innbydende ut. Ytterst på stupbratte skrenter skimtes figurer med kjempelange stenger som prøver fiskelykken langt nedi dypet. Det ser livs- farlig ut.

Passer ikke oss

Vi passerer det ene turiststedet etter det andre. Målet er Vilamoura, anbefalt av kanadiske seilervenner. Men overvintre her? Nei takk! Marinaen er det riktignok ikke noe å si på. Den har alle slags bekvem meligheter, god service og kyndige fagfolk. Det er omgivelsene og atmosfæren som ikke passer oss. Megahoteller og kasinoer, barer og restauranter med avslørende navn som "Aquavit" og "Viking". Høstbleke nord- europeere, britiske pensjonister og aggressive time share selgere. Nei, vi må da kunne finne et ektere sted å tilbringe vinteren?

Til tross for negativt førsteinntrykk blir vi lenger i Vilamoura enn ventet og oppholdet blir både positivt og minnerikt. Vi får gjort en hel del på båten. Dessuten blir vi overrumplet av en stor overraskelse. "Er det noen hjemme?" Vi står på hodet i kjøleskapet og isolerer. "NOR SIGLAR"! Hvor er dere?" Det banker utålmodig. Med isolasjonsmateriale i fjeset titter jeg ut. Der står søsteren min og mannen og smiler fra øre til øre. "Vi kjente igjen båten på klesvasken i riggen!", gliser Kari. "Den hang jo til tørk hos oss i Brattvåg for noen måneder siden!" Vi slapp det vi holdt på med og satte oss ende ned og bare glodde på hverandre. Besøket var fullstendig uventet. De hadde slengt seg på en billigtur til Portimao et par mil unna og håpet vi ikke hadde reist for de rakk å finne oss. Vi var stumme. "Det er vel slutt på gjetosten og knekkebrødet nå," humret Njål og deiset en stor Remapose på bordet.

Vi lekte turister i noen dager, slappet av og bare koste oss. Njål briljerte på trekkspillet til stor glede for seilerkolonien. De friske låtene virket nesten unaturlige i "Fadoens" hjemland hvor den sentimentale og monotone skjebnessangen fremføres med brennende lidenskap av en sortkledd sang- erinne til gitarakkompagnement. Den dramatiske tolkningen fasinerte selvfølgelig, men vi nordboere har nok lettere for å bli revet med av en feiende sjømannsvals!

Egentlig hadde vi trodd at vi kunne seile i Middelhavet hele vinteren og hadde bare regnet med en sesong der. Men vi oppdaget fort at de fleste båtene lå i ro fra desember til april. Så vi tok fornuften fangen og begynte å se oss om etter et interessant sted. Det måtte være trygt for "NOR SIGLAR" og samtidig attraktivt og stimulerende for oss.

På turen videre sørover stopper vi i den lille spanske byen Mazagon og besøker La Rapida hvor Las Carabellas, "Nina", "Pinta " og "Santa Maria" ligger rekonstruert i et nyåpnet havnebasseng. På klosteret i nærheten lærer vi om hvordan Columbus, gjennom en innflytelsesrik munk, omsider fikk tillatelse og finansiell støtte til oppdagelsesreisen fra Dronning Isabella. Ved Rio Tinto, hvorfra den første reisen, som skulle forvandle verden ble lansert, ruver et kjempemonument over Spanias store helt, Cristobal Colon.

Vi stikker også innom Cadiz, en av vestens eldste byer, grunnlagt av fønikerne for nesten 3000 år siden. I den gamle bydelen med dens trange brostensbelagte smug og intime tapasbarer frister kjempebillige menyer. Hva med en ekte spansk Paella? Tennene løper i vann. Forventningen er høy. Vi venter og venter og venter. Omsider serveres en diger porsjon med lunken, gulfarget ris og et par små reker på toppen. Som plaster på såret kompenseres historiens verste måltid med et glass sherry fra nabobyen, Jerez de la Frontera, opphavsstedet til den verdensberømte hetvinen.

Jul i Sevilla

Den 21. desember legger vi Cadizbukten og Atlanterhavet bak oss og vender nesen oppover Rio Guadalquivir. For vi vil feire julen I Sevilla før vi slår oss til ro for vinteren et sted på Costa del Sol.

Vi må ta hensyn til flo og fjære for tidevannet flør hele veien fra elvemunningen helt opp til Sevilla. Prosessen tar omtrendt 4 timer. For å klare den 85 km. lange turen på en dag må man derfor benytte seg av medstrømmen. Ellers risikerer man å måtte overnatte i elven hvor det er stor skipstrafikk og liten plass til å svinge på ankeret.

Klokken 8 om morgenen, en time etter lavvann i Bonanza, kaster vi loss fra Chipiona innerst i bukten. I tre timer har vi strømmen mot oss så det går tregt frem til tidevannsskiftet klokken 11. Deretter går det unna i 8 knops fart til det begynner å ebbe igjen utpå ettermiddagen. Med lavland på alle kanter er det ikke lett å orientere seg så vi må holde nøye utkikk etter sjømerkene. 66 lys og bøyer viser veien gjennom den grunne og gjørmete elven som snor seg bred og stille gjennom Donana Nasjonalpark, hvor trekkfugler fra blant annet Norden overvintrer. Det er ikke lov å gå iland, men fra "NOR SIGLAR" har vi orkesterplass og kan observere både stork og trane, flamingo og hegre, lom og svære flokker med ender og gjess.

Merkelige farkoster med lange utriggere fasinerer der de sleper store fiskegarn langsetter elvebunnen. Mellom gamle, nedlagte tårn som i sin tid ble brukt til utkikksposter etter sjørøvere, skuler digre kullsvarte premieokser olmt ned på oss. Takk og pris at vi er i trygghet på båten. For disse fiyktinngytende uhyrene minner oss om Spanias berømte tyrefekterarenaer og går sikkert til angrep hvis de får sjansen.

Beregningen klaffer og vi rekker akkurat frem til den siste sluseåpningen før det blir mørkt. I havnebassenget innenfor blir vi assistert til kai av lommelyktsignaler fra bryggen. "Neimen er det ikke Anne og Martin, da?", hører vi i mørket. Vi gir oss ende over. Foran oss ligger "Voyager" fra Helsinki som vi hadde rekeaften sammen med i Hondurasbukten for et par år siden! Den gangen var de tre. Nå satt det en liten lyslugget pjokk til på armen til Anna Maja!

Det blir både jule- og nyttårsfeiring I Carmens skjønne Sevilla - og overvintring med! For det er umulig å rive seg løs fra denne levende og kulturrike byen hvor vi finner så mye av det vi forbinder med ekte spansk. Men tradisjonen er sterk hos oss begge, så vi vil ha norsk julaften med jule-evangeliet på utenlandssendingen, Sølvguttene, Sissel og Prøysen, risengrynsgrøt og rosin, ribbe og surkål, øl og akevitt - og Kjeldsens småkaker. LA9HN, radioamatørvenn, Arne, overbringer hilsen til familien, jeg gråter en skvett og så åpner vi pakker og mimrer og lengter hjem.

I romjulen blir vi kjent med de andre lanturfarerne som også har forvillet seg så langt inn i Andalucias hjerte med seilbåt. Vi treffer "Patton", en amerikansk "general" som har opplevd det meste og forteller så gjerne; unge Diego fra Sicilia - vi tror han har Mafiaforbindelser; Kai fra Danmark - tre koner har forlatt ham, for båten blir visst aldri ferdig til "drømmeseilasen", en 70- åring fra New York som har nye knær og hofter og må ta et avbrekk i jordomseilingen, et lutfattig hippiepar fra California som elsker flamenco og ikke kommer seg videre og et tysk ektepar som har alt møysommelig planlagt og under full kontroll. Nei, vi skal såvisst ikke kjede oss!

Nyttårsaften feires på Plaza Nueva, like under byens landemerke, det berømte mauriske tårnet, Giralda som rager over katedralen, den tredje største i verden. På plassen selges billig champagne og når klokkene ringer inn det nye året står spruten til værs blant tusenvis av feststemte mennesker. Spanjolene river seg med i den kokette Sevillanadansen. Men det er sigøynerne som stjeler showet. Med glød og engasjement kaster de seg inn i flamencoen. Det er der alt sammen: Skjelmske blikk bak forførende vifter, overdreven make-up og klirrende bijouteri, bruseskjørt og klakkende stillettheler, smektende gitarmusikk og kastanjetter, dramatiske miner og fyrrige gemytt. Vi har funnet det vi lette etter. Costa del Sol frister ikke lenger.