Vårt flytende krypinn venter oss uten flagget på hekken. Det har skjedd ting i vårt fravær. En hissig fiskerikonflikt har brutt ut mellom Spania og Canada og en engstelig "marinero" har tatt ned det kanadiske flagget. "Man vet aldri hva som kan skje når gemyttene kommer i kok her i landet", forklarer han. "Vi vil ikke at noe skal hende dere". Selveste havnesjefen i Sevilla beordret Marinaen til å kaste oss ut. Vår gode venn bedyrer at båten er riktignok kanadisk, men folket ombord er "bare" norske. Vi er frekke og heiser det norske flagget på hekken.

Under sterke protester fra nye venner, forlater vi Sevilla 2. April og går glipp av både påskeukens berømte prosesjoner og "La Feria", den fargerike aprilfestivalen som byen er så kjent for. Men vi har ikke noe valg, for vi har lovet å møte familie fra Asker i Malaga 6. April, og kan ikke vente.

Nelsons blod

Det blir en nervepirrende kamp mot klokke og elementer. Med spindelvev i riggen sklir vi ut fra bryggen og nedover Rio Guadalquivir med strøm og vind i vår favør. Vi når frem til Bonanza like på innsiden av Cadizbukten ved solnedgang og ankrer opp for natten. Dagen etter fosser vi avgårde i en hissig "vendavalter", sydvesten som blåser friskt fra det Nord-Afrikanske kontinent til Spanskekysten. Alt går etter planen og ved midnatt er vi 8 n. mil vest for Trafalgar. Tankene går til Admiral Nelson. Kanskje er vi der hvor han mistet livet i det berømte sjøslaget han vant mot Napoleon? Til historien hører også at Nelsons trofaste mannskap bevarte liket i en tønne med rom, for siden å frakte det hjem til England. Da flåten kom inn til Gibraltar skålte de sin falne helt med rom fra tønnen. Slik oppsto den populære drinken, "Nelsons blod" som serveres på alle pubene i Gibraltar!

Tankene på Nelson blir plutselig avbrutt av et kjempesterkt søkelys akterut. I den beksvarte natten blir jeg fullstendig blendet. Uten å sakne farten sneier fartøyet hekken og baugen. Det er Aduana Espana, den spanske tollen. Martin forlanger morskt på VHF'n å få vite skutas hensikter idet vi befinner oss i internasjonalt farvann og innen både hørsels- og rekkevidde av det britiske Gibraltar. Det kommer ikke noe svar. Patruljebåten forsvinner like fort som den dukket opp. Vi er overbevist om at den bare ville plage oss p.g.a. fiskerikrisen.

Utpå morgenkvisten øker vinden og bakker mot sør. Til vår ærgrelse fortsetter den å bakke videre mot øst. En levanter er det siste vi trenger gjennom Gibraltarstredet. Kombinert med strid tidevannsstrøm og grunnt vann kan denne østavinden, som ofte blåser i dagevis i kuling styrke, skape forhold som gjør det omtrent umulig for en liten seilbåt å komme seg gjennom nåløyet. Oppsatt på å rekke frem tidsnok til å møte feriefolket vårt presser vi på. Men når radarreflektoren crasher i dekket og drar med seg en bit av genoaliket på veien, innser vi at dette visselig er begynnelsen på en levanter og må kapitulere. Det er ikke annet å gjøre enn å søke ly i Barbate og håpe på et kortvarig opphold. Men dagen etter er det sterk kuling i Stredet. Vi lytter på værmeldingen fra Tarifa annenhver time. Det ser ikke lyst ut. Vi kommer ingen vei. Familien reiser til Malaga i morgen tidlig. De får beskjed om å ta buss til Gibraltar og vente på oss der isteden.

Ser Afrika

På rendez-vous-dagen minker styrken til frisk bris, men vinden kommer fremdeles fra øst. Vi fatter nytt håp. Kanskje vi kan klare det likevel? Vi har strømmen med oss og kjører for full motor tett langsmed kysten. Det er klar sikt og vi kan skimte Afrika på styrbord side i det 15 km brede stredet. Utpå ettermiddagen snur tidevannet, vinden løyer og foran oss, innen rekkevidde ruver Gibraltarklippen. Det holder akkurat. I Sheppard Marina kommer fetter og kone springende og tar imot trossene. Plutselig er rollene byttet for det er vi som blir ønsket velkommen til Middelhavet og påskeferie!

Gibraltar, Middelhavets innfallsport, med sin strategiske beliggenhet har vært gjenstand for mange slag gjennom tidene. Det var hit maurerne kom strømmende fra den muslimske verden på det afrikanske kontinentet tidlig på 700-tallet. Vi reagerer på at så mange går kledd i djellaba, en fotsid kjortel og tradisjonelle hodeplagg, noen kvinner har til og med slør foran ansiktet. Men det er den spanske innflytelsen som er mest iøyenfallende. Ikke så rart for Spania regjerte Gibraltar fra 1462 til begynnelsen av det 18. århundre. Spansk er faktisk det språket som blir mest brukt, selv om engelsk er det offisielle. Den lille pletten i sørspissen av Spania har vært i engelsk besittelse siden 1704.

I den karakteristiske klippen skjuler det seg nesten 50 km. med tunneller hvor bortimot 30.000 britiske soldater var stasjonert under krigen. På de stupbratte skråningene utenfor romsterer Europas eneste gjenlevende ville aper. Den naturlige dryppesteinsgrotten, St. Michaels Cave, er innredet til konsertsal. Her har utøvere fra Beatles til Pavarotti opptrått. Vi får med oss en feiende flott konsert av Royal Marines.

Smuglere

Martin syns det eneste interessante ved Gibraltar er sigarettsmuglingen som vi kan observere på nært hold i marinaen. Utpå natten setter unge karer avgårde mot Spanias strender i lynhastige svartmalte "sigar"-båter. Med utført oppdrag returnerer de i grålysningen med tykke lommebøker og forsvinner hjem i luksuriøse sportsbiler for å hvile ut til neste nattekspedisjon...

Etter noen kjølige dagsseilaser langs Costa del Sol i påsken, med dens stemningsfulle, men for oss fremmedartede prosesjoner, setter vi kursen mot Balearene. Vi konstaterer fort at Middelhavet er et av verdens mest forurensede hav der vi stadig kommer borti både plastposer og flasker, ølbokser og skrot. Når et kjøleskap kommer flytende mot oss idet vi passerer nullmeridianen, gir vi oss ende over.

På den lille øya, Formentera, har vi bekjente fra oppholdet i Sevilla. "Vi tar klesvasken først og sightseeing etterpå!", forslår de forståelsesfullt. Langturseilere vet å prioritere! Så, etter fem maskiner som tørker på et blunk, farter vi rundt på Balearenes fjerde største øy. Det tar ikke mange timene på den 115 kvadratmeter store flekken hvor det bare bor 4000 innbyggere. Det er få turister å se på de nydelige hvite sandstrendene, som skal være de deiligste i Balearene og hvor man kan ha små, bortgjemte badeplasser helt for seg selv. Det er nok også grunnen til at Formentera er et yndet mål blant nudister og hippier. Vi blir fullstendig betatt av den behagelige og rolige atmosfæren og er lei for å måtte forlate den skjønne ankerplassen ved Isla Espalmador så altfor fort. Men feriefolket vårt har returbilletter hjem fra Mallorca og vi må virkelig stresse for å komme frem i tide. Det går for tregt og etter noen tøffe turer i motvind og grov sjø, må de settes iland på Ibiza for å ta ferge resten av veien. Så slik opplever gjester at det er værgudene som bestemmer både reisemål og timeplan ombord på Nor Siglar.

Møte med nordboere

Men vi må trosse Poseidon, for nytt besøk er allerede på vei til oss i Palma. Så vi fortsetter videre med en gang og seiler på for harde livet i grov sjø hele natten. I grålysningen fortøyer vi i hui og hast, praier en taxi og rekker akkurat frem til flyplassen idet charterflyet fra Gardermoen lander med 50-årsjubilanten fra Koppang. Målløse opplever vi turist-Spania på sitt værste med horder av vinterbleke og slitne nordboere som blir møtt av skandinaviske vertinner, dyttet ombord på busser og skysset avgårde til megahoteller, etterlengtede strender, sol og varme. På motsatt side vrimler det av solbrune og uthvilte ferierende som skal hjem til strieskjorta og havrelefsa. Så heldige vi er som med huset på egen kjøl kan gjemme oss bort i små, fredelige bukter langt fra allfarvei og turister. På denne måten er det faktisk mulig å få kontakt med lokalbefolkningen også, det mest verdifulle ved denne odysseen vår.

Med spekeskinke i riggen og akevitt på is, forlater vi travle Palma på utkikk etter en perle til vår nybakte 50-åring. Det er ikke mallorcaperler vi leter etter, men det perfekte drømmestedet hvor vi kan fortsette feiringen og skjemme bort jubilanten vår. Den ene smale badeviken etter den andre skjærer seg langt innover i det frodige kystlandskapet. Det er vanskelig å bestemme seg, så vi blir henrykt når vi finner den idylliske lille bukten, Cala d'Or, "Gullviken", som jo er midt i blinken for anledningen! Den sjarmerende havnebyen, Porto Petro, ligger dessuten like rundt neset og frister med alle slags tilbud. Prisene ligger en god del under Koppang og appellerer til romantiske helaftener under åpen himmel.

Havneidyller

Vi blir skikkelig overrasket over øyas varierte landskap. Et villt fjellterreng med utilgjengelige klipper beskytter ferieparadiset mot kalde vinder og skjuler små, idylliske viker langs en praktfull kyststripe. Her er smale daler og bratte fjellskråninger, bortgjemte klostere, isolerte fjell-landsbyer med gamle steinhus og skyggefulle hager ñ og et veld av sitron, appelsin, oliven og mandeltrær, duftende urter og en usedvanlig, fargesprakende flora.

Det er slutt på besøkene for denne gang og vi fortsetter videre til Menorca som vi kan nyte i fred og ro. Her er det merkelig nok lite turisme. Vakre bukter og strender ligger øde og stille, bare noen få er under utbygning. Vi nikoser oss mo spik alene i Cala Covas, "Grottebukten". Vannet er så rent og klart at vi kan se ankeret på sandbunnen ñ en deilig følelse. I de bratte klippeveggene rundt oss teller vi hele 147 forhistoriske huler. Under en inspeksjonsrunde over skarpe steiner i ulendt terreng, oppdager vi at noen grotter fremdeles er i bruk. Vi skvetter høyt når vi titter inn i en av dem og ser en enslig huleboer i full gang med morgentoalettet. Og vi som trodde vi var helt alene! Utpå kvelden padler en ung kvinne "au naturel" stille forbi. Fra grotten oppe i skråningen tryller eremitten frem fløyelstoner på blokkfløyten sin mens en solnedgang så illrød som vi aldri har sett maken bader bukten i vidunderlig glans. Det er godt å være til.

En langturseilers skjebne er at man stadig må forflytte seg videre mot nye mål. Noen steder er tyngre å forlate enn andre. Cala Covas er et slikt sted. Vi haster videre til Mahon, en av Middelhavets tryggeste havner, der den ligger suverent beskyttet i enden av en lang fjordarm. Mange dypvannsseilere overvintrer i denne havnebyen hvor majonesen har sin opprinnelse. Herfra utforskes Menorcas helt spesielle minnesmerker fra bronsealderen. Såkalte talayots, runde utkikkstårn i stein, navetas, gravkammere som ligner på skip som ligger opp ned med kjølen i været og raulas, alter konstruert av to digre, flate steiner. Vi syns ruinene minner om de vi så på Shetland. Kan dette ha noen sammenheng, mon tro?

Mistral

Vi er engstelige for å komme ut for den beryktede mistralvinden på den 250 sjømils lange strekningen mellom Menorca og Korsika. Nordavinden som begynner i Rhonedalen øker i hastighet ettersom den nærmer seg Middelhavskysten. Innen den rekker frem til Golf de Leon, kan den blåse bortimot storm styrke. Et stort lavtrykk strekker seg over området, så vi blir liggende å vente. Etterhvert blir vi utålmodige, men må si oss enige med engelskmannen som så filosofisk utbryter: "It is better to be here wishing you were there, than there wishing you were here!" Når værforandringen endelig kommer, stikker vi avgårde, men blir nødt til å bruke motoren nesten hele veien. Dette fenomenet, "Feast or Famine", d.v.s. enten for mye eller for lite vind, er svært karakteristisk for Middelhavet.

Innseilingen til Calvi, en genuesisk festningsby fra 1500-tallet som ligger trygt skjult bak en strategisk odde, ligner på naturen langs både den norske og kanadiske vestkysten. Vi føler oss hjemme blant høye, snøklette fjell, dype fjorder og store skoger. Men språket er vanskelig å forstå. For selv om Korsika har vært fransk i over 200 år, har den særegne italienske dialekten fra genuesernes 600-årige glanstid bestått.

Havneafgiften er skyhøy så vi legger oss på svai i den godt beskyttede bukten. Men her slipper vi ikke unna mistralen. I 14 dager blir vi bombardert med kuling og regn, lyn og torden. Vinden skifter stadig vekk, både retning og styrke. Nor Siglar sliter og drar i kjettingen, det ene øyeblikket med baugen mot nordvest, det neste mot sørøst. Det uler og hviner i riggen så det blir dårlig med nattesøvn i runddansen.

Båten dregger

Under disse omstendighetene forlater vi nødig båten, men er likevel nødt til å gå iland en gang i blant. På en av disse våte snartrippene skjer det alle båtfolk frykter. Vi har knapt fortøyd jollen og er på vei rundt gatehjørnet. Automatisk kaster vi et blikk ut mot båten. Vi kvekker til. Nor Siglar er på vei ut av bukten i full fart med to karer på baugen! Vi farer tilbake og oppdager til vår lettelse at piratene er to hyggelige engelskmenn som har kommet oss til unnsetning. Fra nabobåten merket de at Nor Siglar dregget, gikk ombord og slapp ut mer kjetting.

Oppholdet i Napoleons Korsika blir kortvarig. Det er synd for det kryr av naturskjønne ankerplasser langs den uregelmessige kyststripen under bratte og forrevne fjellformasjoner. Mange ankerplasser er utilgjengelige fra land og ideelle for de som liker å være alene. Men problemet med de skiftende vindforholdene betyr at nesten alle viker og bukter er utrygge. Er de beskyttet mot mistralen fra nord, ligger de utsatt for siroccoen som blåser fra sørvest, og omvendt. Vi har ikke nerver til å ligge på steder som kan forvandles fra idyll til mareritt på bare et øyeblikk.

Etter å ha flyktet fra tilsynelatende rolige ankerplasser i hui og hast opptil flere ganger gir vi opp og forlater Korsika i Bonifacio, en særdeles pittoresk citadelby som klamrer seg til toppen av en kremgul, stupbratt kalksteinsklippe med utsikt over det sormfulle Bonifaciostredet. Nå er det Sardinia som lokker med sitt ubeskrivelig vakre øyrike, Isolas Maddalenas, like nordøst for Costa Esmeralda. Feriesesongen har ikke begynt ennå så vi kan velge og vrake blant eventyrlige ankerplasser langs den berømte Smaragdkysten, en sjelden luksus i dette populære ferieparadiset. Vi faller for utsøkte Cala Coticcio hvor omgivelsene minner om Karibien med krystallklart, turkis vann, små bortgjemte hvite sandstrender, underlige steinformasjoner og lav vegetasjon. Det dufter eksotisk av det tette maquiskrattet, et buskas som består av urtene merijam, oregano, basilikum, timian og rosmarin og som vokser villt over hele Middelhavsområdet.

Skumle naboer

En liten rødmalt byzantrigger med to skumle typer ombord bryter stillheten. Vi blir litt ergelige for det er ikke plass til flere i den bittelille bukten. Etter å ha saumfart både oss og Nor Siglar med mistenksomme blikk, ankrer de opp like på innsiden av oss. Vi er skuffet, men puster lettet ut når de begynner å hale inn ankeret igjen. De vil sikkert flytte et annet sted. Men nei, de kommer rett mot oss og legger seg inntil Nor Siglar. De ser ordentlig røffe ut. Vi skjelver litt i knærne. Men bare et øyeblikk. "Buena Sera, Senora! Buena Sera, Capitano! Har dere lyst til å spise middag sammen med oss?"

På et blunk er fiskerne, Enzo og Mario over rekka med plastposer og kjørrel. Jeg dekker bordet i cockpiten og vil servere en liten aperitif. "Basta non!" En stor plastflaske med vino rossi havner på bordet sammen med mamma mias prima marinerte fisk, potetsalat og friske tomater i olivenolje og italienske urter. Med ferskt foccacio urtebrød går delikatessene ned på høykant. "Piano! Piano!", utbryter karene som ser bare hyggelige ut på nært hold. "Vi har da hele kvelden for oss!" Praten går strykende på en blanding italiensk, fransk og bittelite engelsk. Det er utrolig hvordan man kan holde samtalen gående i flere timer med litt godvilje og fantasi.

At Sardinierne er et tøfft folkeferd hadde vi lest. At de er gjestfrie og gavmilde også, har vi personlig bevis for. Før retretten, forsvinner Mario ned i båten sin og romsterer omkring lenge og vel før han kommer triumferende tilbake med en lue til Martin. Gjennom intens gestikulering oppfatter vi at mamma mia har strikket den. Vi blir rørt, protesterer og prøver å kvittere. Men ikke tale om! Henrykt fekter Mario og Enzo villt med armene og smiler. "Sole ameccios! Sole ameccios! Buena Notte!"

Det hersker ro over Cala Coticcio den natten. Fartøyene som ligger side om side er svært forskjellige. Det er menneskene ombord også, men bare utenpå...

 

Helt opp  |   Neste Reisebrev