Vi ligger i Porto Cervo og venter på godvær til overfarten fra Sardinia til Lipariøyene like nord for Messinastredet. Det er dårlig med kart ombord. Denne utgiftsposten er betydelig, så vi byttehandler mest mulig. Foreløpig har vi klart oss med 3 oversiktskart over Middelhavet. Mulighetene til å treffe båter på vei ut mot Atlanteren er gode. Vi kommer i snakk med den amerikanske båten, "Candide" på amatørradioen. Ekteparet ombord er over 70, har seilt i Middelhavet i 10 år og skal gi seg. Jovisst har de kart! Hvor mange trenger vi?

Noen dager senere møter vi "Candide" som forærer oss bortimot 100 kart, losbøker, gjesteflagg og turistguider over hele det østlige Middelhav. Det er ikke snakk om byttehandel. "Vi skal selge båten og fly til Statene, så vi vil ikke ha noe å dra på. Lov oss bare å gi sakene videre når dere er fer- dig med dem". Vi er målløse, for det er første, og sikkert siste gang vi ser disse menneskene.

Aga Khans havn

Porto Cervo er Smaragdkystens internasjonale seiler- og turistsenter. For ca. 25 år siden startet en liten eksklusiv gruppe entreprenører å bygge ferieparadiset. Med milliardæren, Karim Aga Khan i spissen, lyktes de i å bevare øyas ville skjønnhet ved å kopiere den gamle, lokale arkitekturen og benytte stedets særegne okerfargede sten, rød mursten og uberørte natur. Langs Costa Smeraldas 55 km. lange strandlinje ligger mange små, intime hoteller og villaer diskret kamuflert i landskapet. Fasjonable Porto Cervo er kronen på verket med sin moderne og velutstyrte båthavn med plass til over 80 lystfartøyer. Dette Sardinias St. Tropez lokker til seg Mid- delhavets megayachter og er dagens "in- sted" for "jetsettere". Vi føler oss ikke helt vel i slike omgivelser og foretrekker å ligge på svai i bukten hvor vi kan slappe av uten å bli beglodd av "sossen" på havne promenaden.

13. juni setter vi avgårde på den ca. 300 nm lange turen over det Tyrrenske Hav. Vi starter så flott i frisk bris fra nordvest og surfer avgårde i 7 knops fart. Men det varer ikke lenge før vinden både løyer og snur, så vi må kjøre for motor resten av veien. Det blir en lite spennende overfart. Det eneste som holder oss våkne er all båttrafikken. Vi er kommet midt oppi sesongen for sverdfiskfangsten. Fasinert, observerer vi underlige farkoster med kjempelange baugspryd. Ytterst på enden sitter fiskere og skuer etter fangst i dypet. Om natten må vi være på vakt etter lange tunfiskgarn som strekker seg over områder på 3-4 km.

Vulkan-fyrtårn

I grålysningen den fjerde dagen skimter vi den vestligste øya i kjeden, Alicudi, en utslokt, spiss vulkankjegle. På neste øy, Isola Saline, klamrer små landsbyer. seg oppetter vulkanskråningene. Det fruktbare jordsmonnet egner seg utmerket til druedyrking og vinmarkene ligger i terasser oppover fjellsiden. Vi kaster anker ved øya, Stromboli, verdens eldste fyr. Den 920 meter høye vulkanen har nemlig tjent som fyrtårn for sjøfarende helt siden oldtiden. Ifølge Homer skal selveste Odysevs ha benyttet dette glødende sjømerket for å finne veien hjem til Ithaki for over 3000 år siden. Havnen er dyp og ubeskyttet, så vi våger ikke noen lang avstikker. Men vi er Ingrid Bergmannfans og vil gjerne se stedet hvor hun og Roberto Rosselini forelsket seg under filmingen av "Stromboli" i 50-årerie. Vi blir ikke skuffet. Atmosfæren på den lille, fredlige øya er som skapt for en spirende romanse.

Etter mørkets frembrudd er Stromboli på sitt beste. Vi legger oss til på nordsiden hvor et bredt lavabelte renner helt ned i sjøen. Utbruddene kommer med 10-15 minutters mellomrom. Da gløder det rundt vulkantoppen og himmelen lyser opp. Stromboli er fremdeles et godt sjø- merke.

"Isolas Aeolis", som øyene kalles på originalspråket, er oppkalt etter vindguden, Aeolius. Etter sagnet skal han ha gjemt uværsvindene i en sekk som han ga til Odysevs med streng beskjed om at den ikke måtte åpnes før han kom hjem. Gjorde han det, ville uværet bryte løs. Men sjøfolkene hans kunne ikke dy seg, for de trodde at sekken inneholdt en stor skatt. Så i nærheten av Ithaki, Odysevs' kongerike, åpnet de sekken. Dermed ble Odysseen nok en gang på den lange hjemferden fra Troja blåst til havs og langt vekk fra sitt hjemland.

Helsebringende gjørme

På Isola Volcano klatrer vi til topps i otta før det blir for hett. Vi må skreve over skumle, glinsende svovelsprekker før vi når kanten av krateret. Bulder og brak langt nedi dypet tyder på at vulkanen i aller høyeste grad lever. Så vi somler ikke med å komme oss ned igjen. Da er det tryggere å sitte i terapeutiske kilder ved strandkanten og pleie stive og støle lemmer. Det er fullt av folk i den illeluktende gjørmen, håpefulle mennesker som har kommet langveisfra for å søke helbredelse for diverse skavanker. Martin syns at det gjør godt for ryggen.

Helt siden vi lærte om Italia på folkeskolen har jeg vært fasinert av dette støvleformede landet. At jeg en dag skulle seile med egen båt rundt støvelens tåspiss hadde jeg aldri trodd. Men det er lettere sagt enn gjort. Turen begynner riktignok fint i nordavind og medstrøm så vi kommer oss greit gjennom nåløyet. Men sør for det smale stredet møter vi sterk motstrøm og kommer ingen vei. Så vi ankrer opp midt på skotuppen, i Reggio Cala bria. Bukten er godt skjermet bortsett fra sørvesten. Selvfølgelig blåser det opp fra nettopp den retningen, så utpå morgenkvis- ten må vi lette anker i hui og hast for å unngå og drive på land.

Innen vi kommer oss ut av Messinastredet blir kartet seende ut som en sik- saksøm der vi krysser sørover i sønnavind og stiv kuling. En tur som burde ta høyden 4 timer blir til 12. Vi er lettet når vi endelig kan kaste anker i den romslige Naxosbukten hvor Etna ruver over 3000 meter i bakgrunnen. Grekerne, som grunnla kolonier på Sicilia allerede I 735 f. Kr., trodde at Etna var ildguden, Vulcanus' smie. Vi må selvfølgelig se litt nærmere på Europas største vulkan og tar buss, taubane og jeep så langt vi kan. Den siste etappen går til fots. Et par hundre meter fra toppen blir vi stoppet for her er det spesielt utrygt. Etna har nemlig vært svært aktiv i vårt århundre med over 10 utbrudd. Lavastrømmen fra det siste, i 1993, dekker et område på hele 7 x 2 km, hvor taubaner og hus ligger begravd. Det er dramatisk å kjøre nedover fjellsiden på flotte, nye veier gjennom den svarte, størknete lavamassen.

Snuskete, men hyggelig

"Dere må stoppe i Catania", sa Diego, Mafiavennen vår i Sevilla. "Hjembyen min er riktignok både skitten og snuskete, men Catanierne er meget gjestfrie, så dere vil få det hyggelig der". Og ganske riktig - førsteinntrykket er negativt. Vi må gjennom et lugubert havneområde med skumle bordellstrøk før vi kommer inn i selve bykjernen hvor bygninger i shabby forfatning minner oss om Havana. Men bak den sotete fasaden skjuler det seg en vakker by i stilren barokk. Hovedgaten, Via Etna, er imponerende der den strekker seg snorett mot den snøklette vulkanen idet fjerne. Det går plutselig opp for oss at med Etna som nærmeste nabo, er det ikke rart at Catanierne prioriterer andre ting fremfor oppussing og renslighet!

I Catania slipper vi opp for propan. Det er ikke så enkelt å få etterfylt amerikanske beholdere i Europa. Hjemme fikk vi spesialtillatelse på Sjursøya. I Sevilla og Korsika måtte vi til hoved-depotet. Så vi rasjonerer, bruker sjelden stekovnen, vasker opp og dusjer i kaldt vann. På denne måten varer to 10 kilos flasker bortimot fire måneder. I Catania Yacht Club rister de på hodet når vi kommer med de tomme beholderene. Men så dukker Nino Minnetti opp, Dr. Minnetti, Sicilias beste regattaseiler for en del år siden. Og vips, så er propanflaskene fylt. "Vino Rossi"? ymter vi forsiktig frempå. Noen timer senere tropper Dr. Nino opp med sin gode venn, vinbaronen. Så bærer det avsted til familiens bodega hvor "Vino Nuevo" fra siste innhøstning tappes fra digre eikefat på medbragte flasker. Til en pris på 8 kroner litern er det vanskelig å begrense seg. Vi blir tilbudt olivenolje også. Men den koster 25 kroner litern!

Skumle mafiatyper

På vei tilbake til båten skrangler en fryktinngytende panservogn forbi oss. To bevepnede soldater står på aket med geværene siktet mot hvert sitt fortau. "Dere har da vel hørt om Mafiaen?", sier Nino. "Hele Sicilia er gjennomsyret av denne forbryterorganisasjonen. Opprinnelig var formålet å beskytte befolkningen. Men etterhvert har den utviklet seg til en makt og terrororganisasjon med egne lover og straffer. Nylig ble en gullsmed ranet i denne gaten. Så brant forretningen hans ned. Kjøpmannen skal ha avslått et tilbud fra Cosa Nostra om vakthold av butikken hans - til en skyhøy penge. Nå er han redd de skal ta livet av ham. Det nytter ikke å gå til poli- tiet som er infiltrert av gangsterne. Så det er ikke annet å gjøre enn å samarbeide og innrette seg etter systemet så godt en kan." Temaet utdypes videre på en hyggelig "trattoria" hvor vi blir traktert til pasta med blekksprutsaus. Jeg har følelsen av å være omringet av skumle mafiatyper og har vondt for å slappe av.

Før vi forlater Sicilia legger vi veien om Siracusa, Santa Lucias fødested, som i antikken var en av Middelhavets mektigste byer. Det er lett å forestille seg ettersom området er fullt av ruiner fra de gamle greske og romerske sivilisasjonene. Vi legger oss til ved bykaien hvor det er gratis, men plagsomt i varmen. Midt på dagen er det folketomt rundt oss så vi tar like godt siesta vi også. Om kvelden, derimot, trekker familiene ut på strøket. Den faste spaserturen, som på folkemunne kalles "brudebasaren", går rett forbi oss langs havnepromenaden. Mannen i familien går foran. Bak ham kommer "det svake kjønn". Likestilling er et fremmedord her i sør hvor døtre flest ikke får lov til å gå på by'n alene. Vi opplever tradisjonen som det rene fesjå hvor gifteferdige ungmøer, fiffet opp til tusen, får anledning til å søke og bli sett.

Den 250 nm lange turen fra Siracusa til øya Paxoi i Hellas tar 3 døgn. Det er flatt som en innsjø på Det joniske hav, som er oppkalt etter gudinnen Io, en av Zevs' mange elskerinner. For å skjule forholdet for sin kone, Hera, forvandlet Gudenes Gud Io til ei hvit ku. Men Hera gjennomskuet ham og sendte en kleggsverm etter Io som hoppet på sjøen for å bli kvitt plagen. Den dag i dag er det faktisk både veps og klegg på de joniske øyer, så en må velge sin ankerplass med omhu.

Sjørøverskute fra Tvedestrand

"Wake up Norway!". Vi ligger og døser i ettermiddagssolen i paradisiske Ormos Lakka. Det var forresten her Markus Antonius og Kleopatra hadde sitt siste gilde før de tapte sjøslaget mot Oktavian, nevøen til Julius Cesar, som senere ble kåret til keiser, Keiser Augustus. Er det noe rart at histo- rien blir levende når en havner slik midt oppi det? "Wake up Norway!" Det er "Bilitis" fra Tvedestrand, en fargerik "sjørøverskute" med et like fargerikt skipperpar ombord som prøver å ruske liv i oss. Martin, som trådte sine barnesko i denne sørlandsbyen, kjenner skipperens familie fra "gamledager". Det blir selvfølgelig naturlig for oss å holde sammen en stund til stor glede for Martins sønner som er kommet til oss på ferie fra Vancouver, og som fatter stor interese for de lettkledde danske ungmøene som er chartergjester ombord på "Bilitis".

Vi opplever noen fine uker blant frodiggrønne, olivenkledte øyer med jevn ettermiddagsbris fra nordvest og ideelle forhold. Det eneste skåret i gleden er alle charterbåtene som etterhvert fyller opp de idylliske buktene. Det er blitt juli måned og sommerferie og ikke annet å vente. Uerfarne skippere ankrer opp dårlig, dregger og krysser hverandres kjettinger. Riktig underholdende så lenge en bare er tilskuer. Men vi opplever flere intermessoer, spesielt med italienere I hovedrollen, som med sine iltre gemytt får den enkleste situasjon til å høres rent katastrofal ut!

"I den hesteskoformede havnen, Porto Gaios er kryssing av ankerkjettinger et uunngåelig onde", står det i Heikel's Cruising Guide. Så det er med bange anelser vi anløper denne innsjekkingshavnen for å ordne med oppholdstillatelse i Hellas. Planen er å svippe innom tidlig på dagen slik at vi kan komme oss avsted før kaoset begynner på ettermiddagen.

Det er tomt ved bryggen når vi legger til med for og akterfortøyninger. Idet vi går iland kommer en diger cabincruiser, lar ankeret sitt gå rett oppå kjettingen vår og legger seg til kloss innpå oss. "Vi skal bare sjekke inn og videre med en gang", sier Martin høflig. "Du har visst sluppet ankeret ditt oppå vårt. Det er god plass her. Kan du være snill å flytte?" "Non, non! That's your problema, senor!" buser den italienske kapteinen ut og snur ryggen til oss. "Angela" har charterpassasjerer ombord. Det er tydelig at skipperen vil vise seg og lirer av seg en strøm italiano, akkompagnert av vill gestikulering. Han skal så visst ikke kommanderes av en liten seilbåt.

En meget velproposjonert mørk skjønnhet i sjokkrosa bikini skuler foraktelig ned på meg der jeg formelig krymper i mine velbrukte, romslige shorts og gamle T-skjorte. "Ta det med ro, Martin", trygler jeg. La oss gå iland og få ordnet med oppholdstillatelsen. Når vi kommer tilbake har sikkert gemyttene roet seg".

Siesta-land

Det tar lang tid før vi finner de respektive kontorene i varmen. Havnesjefens ligger bortgjemt i en bakgate opp en skjør spindeltrapp. Immigrasjonen er på motsatt side av byen. Innen vi kommer dit, er det stengt. Siesta. Tollvesenet holder til i en privatbolig. "Pappa er ute", sier en nydelig pike som kommer rett fra dusjen. "Dere får komme tilbake senere". "Når er senere?", vil vi vite. "Om en time. Kanskje." Vi går tilbake både to og tre ganger. Hver gang gløtter en ny vakker skapning på døren. Også på vei fra dusjen. Hele dagen går før vi har transittloggen i vår hule hånd. Dermed må vi overnatte og regner med at problemet med "Angela" er løst.

Men det er fest ombord på "ginpalasset" den natten, så når Nor Siglars morgenfugler vil avgårde tidlig dagen etter er det ikke liv å se hos naboen. Martin er utålmodig og vil vekke italieneren. "Slapp nå av, trygler jeg. De skal sikkert videre I dag de også. Men la dem da få seg frokost først". Klokken blir både 11 og 12 før skipperen endelig viser seg. "Nå måååå vi avgårde", freser Martin. "Olalala!", erter italieneren. "Vi har det ikke travelt. Jeg tror faktisk vi blir her en dag til!" Det blir for mye for Martin. Han eksploderer. Jeg flykter nedenunder. Skjønnheten har nemlig tatt oppstilling bak skipperen og ser svært de1ikat ut.

"Dere må da kunne klare å tre kjettingen deres under vår?", provoserer charterkapteinen. Jollen vår ligger på dekk. Det ville bli litt av en jobb. "Jeg kom først!", hveser Martin. "Du må flytte". "Nei så menn! Vi er akkurat på vei til lunsj nå", kvitrer Senoritaen. Da sprekker det for Martin. "Nå får det sandelig være nok! Jeg henter havne- politiet"! Martin hopper I land. "Gå, gå, gå!", skriker" Angela"s skipper sprutrød i fjeset.

Det har samlet seg en hel gruppe med tilskuere på bryggen når havnepolitiet kommer med Martin bakpå scooteren. Til tross for enorm forvirring og store språkproblemer blir dommen raskt felt. "Angela" må flytte så vi kan komme oss ut. "Skynd dere!", brummer italieneren rasende. "Jeg vil ha tilbake plassen min med en gang!". Men før "Angela" får summet seg kommer en liten lokalferge full av greskortodokse prester i lange, svarte gevanter og flosshatter og smetter inn på den ledige plassen! Søndagsfreden senker seg over forsamlingen.

Til historien hører at noen uker senere kommer en båt vi drar kjensel på inn i en liten, idyllisk bukt vi har hatt for oss selv i flere dager. Og ganske riktig, det er "Angela". Vi grøsser med tanke på hva som vil skje nå. "How are you? How are you?" jubler skipperen ellevill! Han er faktisk henrykt over å se oss. Neimen om vi blir kloke på det italienske gemyttet.

Gjennom Korintkanalen

Etter fem deilige uker legger vi kursen østover mot Egeerhavet. Vi bestemmer oss for å ta Korintkanalen som forkorter sjøveien rundt Peleponnes med 160 nm. Dessuten er det mye å se og lære i Kolpos Kor- inthiakos hvor viktige sjøslag er blitt utkjempet gjennom tidene. Fra Galaxidhi tar vi en avstikker til Delfi, verdens midtpunkt i antikken. Tempelområdet er godt bevart med hellige prosesjonsveier, skattkammere, amfiteater, stadion, romerske bad og sist men ikke minst, Apollontempelet, hvor orakelet satt og ga tvetydige svar. Det er sterkt å være på slik historisk grunn.

Selv om det bare tar en snau time å gå gjennom Korintkanalen, er det en opplevelse av de store. Kanalen, som ble påbegynt under Neros styre i 67 e. Kr. av 6000 jødiske fanger fra Judea, skjærer seg snorett mellom det greske fastlandet på Balkan og Peleponneshalvøya. Den er 5.5 km lang, 25 meter bred, 7 meter dyp og den dyreste i hele verden. For Nor Siglars vedkommende er kanalavgiften dobbelt så høy som for den 80 km. lange Panamakanalen, hvor innspart distanse, (rundt Kapp Horn), er nærmere 7000 sjømil. Så her er det noe som ikke stemmer! Dette til tross, nyter vi transitten i fulle drag. Stemningen er trolsk mellom de bratte kalksteinsveggene som ligger badet i gylden glans fra ettermiddagssolen. Det er så fredelig. Men sikkert ikke lenge. For nå må vi skjerpe oss. I Egeerhavet venter nemlig "Meltemi"- nordavinden og nye utfordringer.