"Hos GeldinizTurkiye!", "Velkommen til Tyrkia!", er det første vi lærer på dette vriene målet som tilhører den finsk-ungarske språkgruppen. Vi byr på kaffe, te, cola - eller en øl, kanskje? Så vidt vi vet har ikke muslimer lov til å røre alkohol, men Hassan og Hakan bryr seg visst ikke noe om det, for øl vil de gjeme ha. De viser interesse for båten så vi demonstrerer radar, GPS og radioutstyr. Riktig gløgge, nikker, peker og prater de ivrig seg imellom. Så ser de globusen hvor ruten vår er markert. De kan sin geografi og er tydelig imponert over hvor langt vi har seilt. Når de hører at vi har vært underveis i flere år, ser de forundret på oss og hverandre og utveksler en strøm av uforståelige ord.

Hassan klapper seg på magen. Vi finner frem en pose med kjeks. Han rister på hodet, ler hjertelig og vinker oss etter seg ned i robåten. Vi skjønner at han vil ha oss med iland for å spise. Litt usikre forlater vi Nor Siglar. En vet jo aldri. Men vi kan vel holde øye med båten fra land.

Det er fiskeoppdrett de driver med, disse ungdommene som holder til i en skarve rorbu ved strandkanten. Så det varer ikke lenge før fisken ligger og krøller seg i stekepannen. Inne møter vi en kar til, Bulendt, som holder på å legge kabal. Forlegent samler han sammen kortene. Jeg merker at det er nakenbilder på dem. Et muslimsk tabu til tas visst ikke så høytidelig. Den røkfylte kåken er sparsommelig innredet med flere køyer, campingstoler, et hjemmesnekret bord, noen hyller med lommelykt, stearinlys og diverse redskap på, vedovn, en gammel, støvete radio og et lite svart/hvitt TV. På veggene henger det flere årganger med pinupkallendere, klær, et sprukket speil, bilde av Ataturk, Republikkens far og et skriftsted fra Koranen i sirlig kalligrafi.

Middag uten bestikk

Det dunster hvitløk. Hakan legger avispapir utover bordet. Så kommer fisken, helstekt, delikat dandert med sitron og løk. Vi far hverken tallerker eller bestikk. Det er uvant å spise med fingrene. Selv skal de ikke ha noe, så vi har følelsen av å sitte på utstilling. Hver eneste bevegelse blir nøye gransket. "Nam, nam", sier jeg. Ingen reaksjon. Uttrykket er visst ikke internasjonalt. Vi prøver et "Mmmmmm" og slikker oss rundt munnen. Store smil. "Very Good", sier Martin. Igjen ingen reaksjon. "Wunderbar, tres bien, muy bien! Hva er det på tyrkisk"? "Cok guzel", kommer det forventningsfullt. "Cok Guzel!", etterligner jeg og Hassan, Hakan og Bulendt klapper henrykt i hendene. "Tusen takk, Thank You, Danke Schon, Merci!". "Tessekur ederim!", kvitterer de. Vi kan mer tyrkisk på en time enn gresk på tre måneder.

Oppvasken er grei. Avisen brettes sammen og kastes i ovnen. Vi beordres ut og tror besøket er over. Men Hakan peker på en balje og gir oss et såpestykke så vi kan vaske hendene. "O.K."? sier 16-åringen med omsorg i blikket. Jeg liker disse menneskene og føler meg allerede velkommen i dette landet, hvor gjestfrihet er en av hverdagens hjørnestener.

Bak hytten durer generatoren. Fjærnsynet står på fullt. Det diskuteres politikk. Den kvinnelige statsministeren, Tansu Ciller, er i søkelyset. Parafinlampen kaster et blekt skjær over det ukoslige rommet som er så fullt av hjertevarme. I kroken står det et gevær. Bulendt merker det engstelige blikket mitt og skratter så det runger utover hele bukten. Han griper børsa og sikter opp i løse lufta. Hassan flakser med armene. Brukes det til å skremme vekk fugler fra fisketankene, mon tro? Vi er jo litt utrygge på disse menneskene i landet som grenser til det forhenværende Sovjet- unionen, Bulgaria, Iran, Irak og Syria. Med en stor, undertrykt kurdisk befolkning og Saddam Hussein som nærmeste nabo, kan det nok tenkes at folk er forberedt på det verste.

Helt alene

Klokken er bare halv syv på kvelden, men det er allerede rnørkt på37 N og 27 Ø når vi blir skysset tilbake til Nor Siglar. Natten er så velsignet stille i den avsidesliggende bukten. Vi er helt alene; ingen charterbåter, ingen meltemi å bekymre seg for. Bare lysskjæret fra hytten tyder på at det er liv i nærheten.

Morgenfriske rop vekker oss. ”Vil dere være med oss og fore?" Vi hjelper til med morgenstellet. Jeg syns fisken ligner på oppdrettsørret. Martin er ikke enig, men har ikke noe bedre forslag. Etter en kopp kaffe ombord, som er altfor svak for våre tyrkiske venner, lar de fortøyningene gå. Rørt, forlater vi disse gjestfrie tyrkerne som har gitt oss slik en varm velkomst.

Vi fortsettervidere over den lange fjorden, Korfezi, til byen Gulluk for å sjekke inn. En forekommende havnebetjent følger oss rundt til de respektive myndighetene og passer på at vi kommer dit vi skal i riktig rekkefølge. Det er fornuftig, for vi må tilbake til de samme kontorene flere ganger, men til forskjellige funksjonærer, som alle skal stemple, underskrive og ha flerfoldige kopier av dokumentene våre og sine. Tollbetjenter kommer ombord og foretar en grundig undersøkelse. De forlanger en liste over alt utstyr ombord. Helsevesenet konstaterer at vi ikke har med oss smittsomme sykdommer eller kontaminert mat. De skulle bare vite at det er vi som er engstelige for å bli smittet hos dem! Etter et par timer er vi nesten ferdig. Bare transittloggen gjenstår, så vi blir ikke lite oppgitt når vi hører at vedkommende som er ansvarlig for den er i Istanbul. Ingen vet når han kommer tilbake. Vi gir uttrykk for at vi gjerne vil videre samme dag. Dermed kommer konen hans og ordner opp. Byrå- kratiet fungerer visst ikke så verst likevel ….

Oppholdstillatelsen på tre måneder koster 150 kroner. Når vi prøver å betale med greske drakmer, møter vi sure miner. Gresk er ikke populært i dette landet, hvor det tidlig på 1920-tallet ble tvangsforflyttet halvannen million grekere fra Tyrkia til Hellas, mot en halv million tyrkere den andre veien. Samtidig måtte Tyrkia gi fra seg øyene langs Egeerhavskysten for å beholde Øst-Trakia nord for Istanbul. Gnisningene mellom de to folkeslagene er merkbare den dag I dag.

99% muslimer

Overalt henger det svære bilder av Kemal Ataturk, landets første president. Med buskede bryn og gjennomtrengende blikk ser rikets frigjører både grusom og fryktinngytende ut der han skuler ned på oss. Men Ataturk betraktes som en stor nasjonalhelt og det er straffbart å snakke nedsettende om ham. Det var nemlig Ataturk som ledet Tyrkia inn I det 20. århundre, avskaffet religionsmakten og innførte verdslig styre. Takket være ham nyter Tyrkia bedre økonomi og velstand i dag enn de fleste andre landene i området.

Langt inne i Asin Korfezi-fjorden slumper vi på Iassus, en søvnig, liten landsby hvor turister er et ukjent fenomen. Her gryr dagen med hanegal og muzzinens bønnekall. Ved femtiden brytes stillheten fra moskeens blyantspisse minaret. Da er det lyst nok til å skjelne mellom en svart og en hvit tråd, som ifølge Koranen, er tidspunktet for dagens første bønn. Det er 99% muslimer blant Tyrkias 60 millioner store befolkning. Vi lurer på hvor mange av dem som virkelig står opp så tidlig for å be. Ialt fem ganger om dagen kneler muslimene på sine bønnetepper med blikket vendt mot Mekka - d.v.s. mot syd på disse lengdegrader.

Vi går iland og suger inntrykk. Det dufter utviklingsland. Vi kjenner igjen lukt og atmosfære fra Mellom-Amerika: Ovnsrøk, fjøslukt og knusktørt gress, dunstende hvitløk og fersk hjemmebakst, magre katter og hunder, høns i det fri, husdyr blant ruiner fra forgangen tid, geiter i bakkeskråningene. Bare grisen glimrer ved sitt fravær. Den er uren, står i det Koranen. Dermed spiser ikke muslimer svin. Så det blir nok ikke noen juleribbe på oss i år.

Sjenerte kvinner ser langt etter oss. Klærne er fargerike og anstendige; langermete bluser, romslige "salvar"-bukser og kledelige hodetørkler med frynser og broderi. I sin bestrebelse på å modernisere landet, avskaffet Ataturk sløret, så kvinnene her er friere enn sine medsøstre lenger syd. Mennene finner vi på røkfylte kafeer over domino og brettspill. Her drikkes kaffen kruttsterk og søt i bittesmå kopper, te serveres i glass. Raki, en anisetdrink som slekter på den greske ouzo'en, drikkes åpenlyst. Allah er visst ikke så streng på disse kanter.

Billig mat

Det er midt på dagen og glohett. Bøndene kommer hjem fra jordet med traktor og tilhenger til middag og siesta. Freden legger seg over landsbyen. Utpå ettermiddagen, når solen står lavere på himmelen, begynner det å røre på seg igjen. Unge jenter knyter tepper i skyggen, gjerne med en liten baby på ryggen. Andre sitter på huk og vasker tøy i store plastbaljer. Barn springer rundt og henger vasken til tørk på gjerder, i busker og trær. Eldre kvinner er allerede igang med å forberede kveldsmaten. Kraftige karer sjøsetter en caiique til taktfaste rop. Alle skjøtter sine plikter. Atmosfæren virker behagelig harmonisk.

Vi handler med en bonde under et eldgammelt oliventre. Det er kjempebillig. Men vi skjønner fort at vi har betalt altfor mye på smilene han får fra tilskuerne. Så her må det prutes. Vi syns jo vi får riktig mye for pengene i dette landet hvor en dollar er verdt 50,000 lire og inflasjonen merkes fra dag til dag. For 20 kroner kan vi nemlig fylle kurven med frukt og grønnsaker, egg og brød. Så her har vi råd til å bli en stund! Men Adam var ikke lenge i paradis. Dagen etter befinner vi oss i Altinkum hvor det kryr av turister. Strendene er tettpakket med toppløse soltilbedere. Det må være et sjokk for lokalbefolkningen. For første gang på lenge tør vi å forlate Nor Siglar til ankers og dra på utflukter sammen. Vi behøver ikke å bekymre oss for meltemi-nordavind og charterbåter lenger. Sesongen er over for begge deler, så vi kan slappe av på rolige ankerplasser og nyte severdighetene på land i fred og ro.

Vi tar buss til Efesus, Tyrkias, og kanskje hele Middelhavets viktigste og mest fascinerende arkeologiske utgravningsområde. Byen, som ble grunnlagt av grekerne på 1100 tallet f. Kr., er kjent som antikkens best bevarte by. I den frodige Meanderdalen passerer vi bomullsmarker hvor nomader er i full gang med innhøstingen. Det mongolskpregede folket bor i teltleire som de flytter med seg til neste arbeidsplass når plukkingen er over. Vi er sjokkert over å se hvor primitivt det egentlig er i dette landet som har slik en strålende fortid.

Kontrastenes land

Med sin beliggenhet mellom tre verdensdeler, er Tyrkia et kontrastenes land, hvor ulike sivilisasjoner har avløst hverandre og etterlatt et veld av minnesmerker og historiske skatter fra forskjellige folkeslag og kulturer. Så man kan virkelig undre seg over hva som har skjedd med utviklingen i et land hvor sofistikerte samfunn allerede eksisterte for over 5000 år siden mens Norge og mesteparten av Europa fremdeles levde på steinalderstadiet. Det er i det sørøstlige Tyrkia elvene Eufrates og Tigris har sin opprinnelse. Og som vi kjenner så godt fra historien, utviklet sivilisasjonens vugge seg i de fruktbare områdene mellom nettopp disse to elvene, litt lenger syd, i Mesopotamia, det nåværende Irak. I Sentraltyrkia etablerte hetittene store samfunn og i vest, under Romertiden mye senere, ble Egerhavskysten kolonisert med velstående provinser.

Efesus var Romerrikets hovedsete i Asia i en periode. At det bodde mange mennesker her på den tiden tyder amfiteateret på med sine 25,000 sitteplasser. Langs brede marmorgater vandrer vi tilbake i historien blant vidunderlig vakre skulpturer, portaler og buer, det berømte Celcukbiblioteket, mosaikkutsmykkede bad og bordeller, kloakksystem og akvadukter, templer, sportsarenaer og forum, hvor filosofer skapte teorier som debatteres den dag idag. Senere, etter splittelsen av Romerriket på 300-tallet, regjerte det Bysantiske riket i over 1000 år,til Ottomansultanene overtok makten fra midten av det 15. århundre frem til 1923, da Kemal Ataturk grunnla den tyrkiske republikk. Vårt første møte med Tyrkias brokete historie og fortids rikdommer gjør voldsomt inntrykk.

Vi stifter også bekjentskap med et annet fenomen: Basarer, teppeselgere og eplete. Tyrkerne er dyktige handelsfolk med årtusener av erfaring. Fra landet hvor Østen og Europa møtes, kontrollertes verdens handelsveier som åpnet orienten med Silkeveien og krydderkaravaner. De tar seg god tid, disse mesterselgerne. Vi må sette oss ned, drikke te, møte familien, fortelle hvor vi kommer fra, hva vi driver med, osv. Ingen kan forstå hvordan noen kan seile på heltid. Prisen begynner også deretter - nemlig skyhøyt! Vi har ikke plass til tepper ombord men har god tid og blir gjerne underholdt av disse interessante menneskene. Det er lite å gjøre i lavsesongen og de prater så gjerne. Samtalen dreier seg om religion, politikk, tradisjoner og hverdagslivet generelt. Det er enormt lærerikt og en utmerket måte å bli kjent med et fremmed land på. I motsetning til sine greske naboer, gir tyrkerne inntrykk av å være levende interessert i sine kunder. Det er klart at motivet deres også er å tjene penger. Men her gjøres det i hvertfall med smil og godt humor.

Ikke like effektivt

Ikke alt er like effektivt. Vi må sende noen fakser og blir henvist til postkontoret. Bak skranken sitter syv ansatte. Bare en luke betjener frimerker, telefonkort og fakser. Denne køen er lang og vi venter i en hel evighet. De andre seks har ikke noe å gjøre. Faksene må sendes via Istanbul. Linjene er opptatt. "Kom igjen i morgen", sier den hyggelige mannen. Han skal fortsette og forsøke på egenhånd, men vil ha for- håndsbetaling. Vi er mistenksomme og har ikke særlig tro på at det vil bli gjort. Dagen etter får vi faktisk svar. Men faksen til Norge havnet i Canada -og omvendt.

Seilasen sydover er deilig der vi slører avgårde i frisk bris fra nord. Det er fremdeles godt og varmt. Men det lakker mot slutten av oktober så vi må se oss om etter et sted å overvintre. Valget faller på Marmaris, en populær ferieby på sydvestkysten. Den godt beskyttede havnebyen ligger vakkert til innerst i Marmarisbukten og lokker til seg seilere fra mange land. Her fin- ner man alle mulige bekvemmeligheter; marinaer, båtbutikker, service, proviant, barer, restauranter - og et aktivt, internasjonalt seilermiljø.

Luksuriøse Netsel Marina er dyr, så vi farter bukten rundt med minibuss og inspiserer andre alternativer. Sunmarina, hvor utleieselskapet, Sunsail har sin base, gir oss et attraktivt tilbud. Men utstyret er primitivt. De har ikke kran. Sjefen er sympatisk og snakker utmerket engelsk. Han forsikrer oss om at arbeiderne har god trening for de håndterer bortimot 200 båter i året. Tør vi overlate Nor Siglar til dem? Klarer de sine egne båter, må de jo kunne dette. Vi følger med når de setter en 38 fots Beneteau på land og er imponert over samarbeidet og hvor forsiktige de er. Likevel står nervene på høykant når Nor Siglar står for tur. Det er langgrunt, så vi blir styrt inn i en 2 meter dyp renne. Deretter blir båten plassert på en hydraulisk bedding, halt iland med traktor og kabel og manøvrert langsomt inn mellom et virvar av skrog med bare centimeter til gode. Til slutt støttes Nor Siglar opp med stokker og klosser. Lettet, kan vi konstatere at operasjonen fungerte riktig bra.

Lang og tøff vinter

Det er ikke akkurat noen fornøyelse å bo ombord i vintermånedene. Med brakkvann i slangene, kald dusj og skitne doer blir vi ordendig herdet etterhvert. For meg er det verst om nettene når jeg må ut på WC. Jeg glemmer aldri turen ned den bratte stigen i nattens mulm og mørke i regnvær og iskald vind, for så å famle meg frem tvekrokete under et virvar av skrog for å finne toalettet - som aldri virket. Det blir mange blåveiser, kuler i hodet og søvnløse netter. "It builds character!", sier Martin.

Vinteren er lang så vi benytter anledningen til å reise innenlands. Sammen med langturseilere fra Australia og New Zealand farter vi på kryss og tvers av det gamle Anatolia på hypermoderne busser med dyktige sjåfører. Prisene er gunstige. Vi må riktignok tåle iskalde hotellrom uten bad og oppvarming. Pytt, pytt, vi er jo allerede herdet! Men når vi blir sittende på en fjellovergang i snøstorm og turen tar 25 timer istedetfor 16, lurer vi på om vi er litt for eventyrlystne. Men belønningen er verdt ubehaget: Kappadokias utrolige underjordiske byer og kirker uthugget i fjell, Ankaras fabelaktige sivilisasjonsmuseum og sagnomsuste Istanbul. Her drømmer vi oss fullstendig bort på enorme palasser med harem, gull og glitter, fargerike bazarer med innpåslitne teppeselgere, lekre skinnvarer, eksotiske krydder og legende urter, tunge, fremmede dufter og østerlandsk atmosfære. Barndomsinntrykk fra 1001 Natt og Alladins Lampe blir med ett lys levende. Men man våkner fort til virkeligheten i byens bakgater hvor sjauere med 100 kilos lass på ryggen traver tvekrokete opp og ned bratte, smale smug blant kvinner, delvis kamuflert under sjal og vide kapper.

Vi bevilger oss en båttur fra det Gyldne Horns innløp til Bosporusstredet så vi kan si at vi har sett Svartehavet, besøker den Blå Moskee med sine enestående blå og hvite keramikkfliser, den imponerende Hagia Sophiakirken fra 500-tallet med sin kjempestore kupel og glitrende mosaikk og sist men ikke minst, det orientalske Topkapipalasset hvor sultanene hersket blant ufattelige rikdommer i ubegripelige mengder.

Snakke dere norsk?

Når vi blir lei av å være turister, seiler vi sydover igjen. På en impuls stopper vi i Pinarlar, en ukjent, liten landsby I nærheten av Pamukkale, de berømte kalksteinsklippene ved Hierapolis, Lilleasias største nekropol. "Snakke dere norsk?". Vi kvekker til. Mehmet Saralde, en hvithåret, liten mann i 50-årsalderen, presenterer seg. ”Jeg arbeide Odda Aluminiumsverk 11 år!", smiler han lunt. "Men over 13 år side, jeg ikke snakke mye norsk lenger". Vi er fullstendig paffe. Dette hadde vi ikke ventet på et slikt avsidesliggende sted. "Min sønn arbeide i Norge nå. Han sende mange penge. Min jentemann skomaker her i Pinarlar."

Mehmet gir oss spesialforpleining. På kafeen møter vi mannen som har sjenket landsbyen en ny moskee. Han er gammel. Det står stor respekt av ham. Så treffer vi familien Saralde. Kvinnene er meget sjenerte og holder seg i bakgrunnen. De har kanskje aldri sett utlendinger før. Mehmet viser oss kry rundt på den primitive gården. Det står bortimot 20 dyr på bås. Familien regnes sikkert for å være velstående. "28. april Eid-Ul-Ahda. Da slakte ku og sau", sier Mehmet stolt. "Haj, pilgrimsreise Mekka slutt". Koranen befaler at de som har råd til det må ofre et dyr til denne høytiden. Familien Saralde har råd til to.

Noen uker senere feires Eid-Ul-Ahda. Jeg har pugget "Bayraminiz Kutlu Olsun", hilsenen som brukes til denne høytiden. Det er bryderiet verdt, for prestasjonen møtes med stor begeistring. Stivpyntet spaserer familiene på strøket. Barna er kledd i hvitt. Jeg skvetter høyt når tre smågutter kommer springende med en kasse full av geitehoder. Blodet renner. De råskratter over det forferdede uttrykket mitt og vil at vi skal ta bilde av dem. "Hva heter dere"? spør jeg. De skriker i munnen på hverandre. "Suleyman! Ali! lbrahim"! "Jeg heter Anne", sier jeg. Da ler de høyt" Ana" betyr mor på tyrkisk. "Da heter vel han Baba, da?" flirer de og peker på Martin. "Baba" betyr far.

Tyrkisk gjestfrihet

Vi nyter skjærgården langs den Lysianske kysten med dens vakre naturhavner og uberørte natur. Vinden er behagelige og temperaturen passe. Korte dagsseilaser frister med strandhugg i idylliske bukter og fotturer i skog og mark. Vi snubler bokstavelig talt midt oppi lammetiden. Det er en opplevelse å få være med gjetere og budeier og ta imot killinger og lam i primitive omgivelser blandt byssantiske ruiner. Henrykt over få besøk, er det alltid tid til en kopp te og en "prat". Selv i vi1lmarken hersker den velsignete tyrkiske gjestfriheten.

Det kryr av interessante steder. Kekova, især, har mye å by på, så vi blir liggende en hel uke. Restauratørene, Hassan og Ibrahim sloss om kundene. Servicen er topp. Rykende ferske baguetter blir skysset ut til oss gratis hver morgen. Omgivelsene er fasinerende med Lysianske gravkammere som ligger strødd langs strender og skråninger. Tidlig, en blikkstille morgen, tar vi jollen for å lete etter en berømt undervannsby fra oldtiden. Grunnmuren er lett å se i det krystallklare vannet. Vi glir sakte over de utrolige ruinene og tar mange bilder. Stillheten brytes av en hjerteskjærende låt. Det høres ut som barnegråt eller et dyr i nød. Vi fortøyer jollen og går etter lyden. Det er både vondt og farlig å ta seg frem I det tette krattet hvor dype og tørrlagte brønner fra romertiden ligger kamuflert i buskaset. Og ganske riktig, brekingen kommer fra en geit som har falt ned i en slik brønn. Den er for dyp for oss til å klare å få opp geita alene, så vi må hente hjelp.

I festningsbyen, Kale Koy, på den andre siden av sundet, får vi omsider tak i eieren, som tropper opp med snekke og noen sterke karer. Han er synlig overrasket over å bli tilkalt av turister. Det er ikke store samtalen vi kan føre, så vi blir beordret ombord for å vise veien. Martin, som er lettest, blir firt ned i brønnen for å binde et tau rundt hornet på geita. Omsider blir hun løftet opp til sikkerhet. Hun ser ordentlig forkommen ut, men er utrolig nok ikke skadet. Alle er lutter smil etter den vellykkede redningsaksjonen. "Dere bør gjøre noe med disse farlige brønnene", prøver vi oss, og rusker vekk krattet rundt en av dem. Men da bare gliser de og brer noen kvister over åpningen isteden. Det blir jo enda verre, en forferdelig snare, syns vi. Men geita er allerede ombord, vi blir vinket etter og får hver vår digre oreganobunt i armene.

Slik blir vi kjendiser i den lille landsbyen, og kan ikke gå mange skrittene uten å bli møtt med smil. Det skal bli vanskelig å forlate dette landet som vi er blitt så glad i. Men ferden går videre. På BBC meldes det om uroligheter mellom Israel og Libanon. Og vi som har meldt oss på East Mediterranean Yacht Ralley til Israel! Starten går fra Antalya 17. mai. Vi har sommerfugler i magen ….