Føler seg elendig
Det går usigelig tregt. Etter det første døgnet kan vi bare notere 91 nautiske mil i loggen. 20 mil utenfor Algeries vakre, fjell-lendte kyst blir det fullstendig vindstille, så vi må ty til jernhesten. Martin føler seg elendig. Når jeg kommer på dekk for å overta rortjenesten klokken 1600 er han grå i ansiktet, kaldsvetter og brekker seg. Det er tydeligvis ikke det samme som jeg hadde. Han vrir seg av smerte. "Det er sikkert nyrestensanfall", stønner han. "Jeg hadde et par i 20-årsalderen og kjenner igjen symptomene". Jeg finner frem smertestillende tabletter som han kaster opp med en gang. Vi har ikke stikkpiller ombord men prøver om alminnelige tabletter kan brukes på samme måten.
   Jeg er redd. Det er helt klart at han må til lege. Så fort som mulig. Jeg studerer kartet. Algerie ligger bare 4-5 timer unna, men dit tør vi ikke gå. Det nærmeste alternativet er Tabarka i Tunisia, men dit er det over 60 mil. Det vil ta minst en dag. Men det er en tryggere løsning, så vi bestemmer oss for å vende tilbake dit.

Alene til rors
Utpå kvelden letter smertene og han faller utmattet i søvn. Det begynner å regne. Sikten er elendig. Jeg er nødt til å holde meg våken, for det er travel skipstrafikk så nær kysten. Dessuten har vi ikke autopilot, så når vi går for motor må det håndstyres. Rundt midnattstider blåser det heldigvis opp nok til å fylle fokka, så jeg kan koble til vindroret og få meg en pause. Det hjelper på sinnstilstanden å være under fulle seil igjen. Åtte timers rorvakt er ganske slitsomt, så det skal bli godt å hvile litt. Jeg setter vekkerklokken til å ringe hvert 20 minutt og føler meg som en skikkelig jordomseiler. Er det ikke slik de store gutta gjør det? De som seiler solo? Jeg må bare konstatere at slike ambisjoner kommer jeg aldri til å ha.
   Ved 0400-tiden stikker Martin hodet ut av luken og overrasker meg med geburtsdagspresang og kort. "Gratulerer med dagen, jenta mi! Denne fødselsdagen kommer du nok aldri til å glemme!" Han føler seg mye bedre og er til og med sulten. "Nå tror jeg faktisk vi kan fortsette", sier han blidt. Men det vil jeg ikke høre snakk om. Det er over 600 nm igjen til Gibraltar. Mye kan skje på den tiden. Selvfølgelig er det en voldsom lettelse at han er bedre. Men jeg insisterer på å fortsette tilbake til Tabarka for å få konstatert hva som er i veien. Han får en skive, drikker masse vann og sovner igjen.
   I grålysningen er det bare 10 nm igjen. Jeg strever for å holde meg våken og dupper av stadig vekk. Det har vært en lang natt. Plutselig bråvokner jeg av at Nor Siglar krenger kraftig over til styrbord side. Vi er blitt overrumplet av en stygg uværsbyge. Himmelen er beksvart. På noen sekunder raser vindmåleren opp i 35-40 knop og vannet fosser innover relingen. Med stort besvær får vi berget storseilet og redusert genoaen. De siste milene blir en kamp mot vindkuler og grov sjø før vi omsider, bokstavelig talt, klapper til kai. Vi har vært ute i nesten 2 døgn, tilbakelagt bare 138 nm og er kun 50 mil nærmere målet.
   Martin føler seg i form igjen og vil avgårde med en gang. "Ellers må vi sjekke både inn og ut. Det blir så mye bråk", klager han. Jeg blir sint. "Ikke tale om! Vi skal ikke herfra for du har vært hos legen!" En havnebetjent følger oss til klinikken. "Har du frosset i det siste? Badet mye i sjøen?", spør den hyggelige, arabiske legen. "Nei, jeg tror da ikke det," svarer Martin. "Jamen husker du ikke som du frøs da du pusset bunnen her om dagen", innvender jeg. Diagnosen er urinveisbetennelse. "Det skal ikke mere til", sier den sympatiske doktoren som bare skal ha 15 kroner for visitten.

Ny start i kuling
Til tross for en uhyggelig start, blir det en riktig koselig fødselsdag med avslutning på en beskjeden, liten kafé i en av byens bakgater. Stedet er fullt av menn som ser på fotballkamp. Fjernsynet henger i et tre. Overføringen er dårlig, men atmosfæren på topp. "Er det noe sted langs kysten hvor vi kan søke tilflukt dersom det skulle bli nødvendig?" spør vi noen lokalkjente. De diskuterer seg i mellom lenge og vel før de foreslår Skikda, det forhenværende Philippeville. "Men bare i nødstilfelle", legger de til. "For vi må dessverre fraråde Algerie på det sterkeste. Muslimske fundamentalister dreper uskyldige mennesker der for tiden. Selv turister kan ikke føle seg trygge".
   Medisinene virker, pasienten er på bedringens vei, og vi får grønt lys til å fortsette. Det er fredag, jeg er overtroisk og trygler om å vente en dag til. Men vi ligger flere uker etter planen og skipperen vil avgårde. Selv et lavtrykk over Balearene med kuling fra vest, stagger ham ikke nå. Enda et lavtrykk er på vei fra Atlanteren. Lokalt meldes vind-dreining mot sørøst i løpet av natten. Deretter varsles sørvestlig frisk bris til liten kuling. Idéellt!", ivrer Martin. Han har lopper i blodet.
   Optimistisk legger vi avgårde på andre forsøk mot Gibraltar. Som ventet starter vi i liten kuling som om natten avtar og dreier sørøst. Vi gjør god fremgang. Men om morgenen våkner vi til fallende barometer og illrød himmel. Jeg tenker på ordtaket: "Red sky at night, sailors delight. Red sky in the morning, sailors warning". Og ganske riktig, på kanal 16 går det ut kuling- og stormvarsel over hele det vestlige Middelhav.

Ut av kurs
Det blir en strabasiøs dag i sterk motvind og krappe bølger. Etter det første døgnet kan vi bare notere 108 nm i loggen. Men det verste er at vi er blitt presset hele 58 nm ut av kurs. Og det betyr at vi bare er kommet 74 nm nærmere målet, et sørgelig gjennomsnitt på bare 3 nm i timen. Lavtrykket ligger konsentrert over Balearene, så vi prøver et kryss mot Algerie i håp om å finne gunstigere forhold nærmere kysten. Det uler i riggen, bølgene vokser og vokser og sjøene bryter stadig over baugen. Det er ordentlig slitsomt. Jeg kan ikke dy meg for å minne Martin om at vi la ut på en fredag. "Der kan du bare se. Det er siste gang jeg går med på det!"
   Med to rev i storseilet og bare halvparten av genoaen farer vi avgårde i 6-7 knops fart, men kommer i realiteten nesten ingen vei, for vi klarer ikke å holde høy nok kurs. Og det blir bare verre og verre. Etter to døgn har vi bare tilbakelagt 90 nm i den retningen vi skal, et deprimerende gjennomsnitt på 1.9 nm i timen. Så når vinden holder seg jevnt på 40 knop med liten storm i kastene og ikke viser tegn til å avta, foreslår Martin at vi søker ly til uværet gir seg. "Det er da ingen vits i å holde på sånn". Og denne gangen behøver vi ikke returnere helt til Tunisia. Det er 50 nm tilbake til Skikda. La oss prøve der".
   Vi faller av og stikker ut ny kurs mot Skikda. Med vinden aktenfor tvers blir det straks behageligere. I morgentimene skimtes flammer og lys i det fjerne. Når vi kommer nærmere ser vi at det er oljeraffinerier som ligger tett i tett langs kystens øde og vakre sandstrender, ikke hoteller og feriebyer som i nabolandene i nord.
   Når Skikda endelig kommer til syne i kikkerten, fanger vi også opp en livlig delfinflokk på vei ut mot oss med hopp og sprett og en lystig velkomstoppvisning rundt baugen. Spente kaller vi opp Port Control. "Kan vi få lov til å søke tilflukt hos dere til uværet gir seg?" Svaret kommer umiddelbart. "Pas de problème, Madame. Vous êtes bienvenue ici à Skikda! Fortsett mot den gamle havnen så skal vi sende ut en losbåt for å møte dere". Plutselig ser alt mye lysere ut og snart er døgnets strabaser glemt.
   Etter en del forvirring blir vi anvist plass rett utenfor havnekontoret. Skikda viser seg å være en stor, komersiell havneby, så vi er omringet av tankskip og ferger, slepebåter og lektere. Det er ikke tegn til andre lystbåter. Vi blir liggende å gnisse mot svære, svarte gummidekk langs en høy og ujevn betongkai som er belagt med tykke, nedslitte marmorplater. Sikkert en levning fra romertiden i det gamle Numibia.
   Første mann ombord er havnekapteinen som ønsker velkommen og forsikrer oss om at vi vil være i trygghet i Skikda. De skal ta godt vare på oss. "Jeg vet ikke hvor mye som er kjent utenfor Algeries grenser", sier han alvorlig. "Vi har dessverre store problemer med "visse grupper". Disse fanatikerne har drept over 50,000 mennesker her siden 1992. I Skikda er det heldigvis ganske trygt for tiden. Men man vet aldri. Vi skal hvertfall gjøre alt vi kan for at dere er i sikkerhet mens dere er her hos oss. Men vi kan bare ta ansvar for dere innenfor havneområdet. Derfor må dere holde dere her under oppholdet. Trenger dere noe, må dere bare si fra".
   Passene våre blir beslaglagt. Så kommer en strøm med offentlige tjenestemenn ombord. Det er ikke godt å si hvilke instanser de representerer alle sammen. Men mange er fra politiet, det er helt klart. Alle er høflige og korrekte, omsorgsfulle og vennlige. Og alle understreker at de skal ta godt vare på oss. Vi fyller ut en mengde skjemaer. Gang på gang blir vi spurt om vi har våpen ombord. Når vi benekter det, virker det som om de ikke tror oss. Båten blir møysommelig undersøkt. Alt er "Bon, bien, tres bien..."
   Når formalitetene endelig er over utpå ettermiddagen, stuper vi utmattet til køys og kommer ikke til live før dagen etter. Det kakker på dekket. "Monsieur! Madame!" Vi gløtter på luken. Det dufter nystekt brød - og der står sannelig havnekapteinen med en rykende varm baguette i hånden! "Ca va?", smiler han bredt og gir oss det deilige brødet. "Bon Appetit, mes amis!" Det er ikke tvil om at vi er i gode hender.

Ingen kan føle seg trygge
Det er visst sjelden med besøk fra vesten så folk vil gjerne prate og vi lærer mye om dette landet som er det nest største i Afrika og nesten halvparten så stort som Europa. 85% av territoriet er ørken, bare kyststripen er fruktbar. Her bor også mesteparten av befolkningen på 27 millioner. Landet har betydelige naturresurser, spesielt metallforekomster, fosfater, olje og naturgass i Sahara. Jordbruket har gått tilbake på grunn av disse rikdommene. Dette har ledet til høy arbeidsløshet, matmangel og sogar sulteopprør i senere tid. Det er over 25% analfabetisme i det muslimske landet hvor kvinner fremdeles er alvorlig underkuet.
   "Jeg er stolt av å være Algerier", sier en sympatisk, ung mann. "Algerie er et vakkert land. Dessverre er ikke godene rettferdig fordelt så de rike blir rikere og de fattige fattigere. Men stort sett har vi det godt, har nok å spise, varme klær og tak over hodet. Det er sikkerheten som er problemet. Fundamentalistene er oppsatt på å styrte regjeringen og innføre religionsstyre. Det verste er at de går løs på uskyldige mennesker også. Absolutt ingen kan føle seg trygge. I går ble en popsanger drept under en forestilling ikke så langt herfra. Jeg har en ung familie og er bekymret for dem. Kan dere hjelpe oss og emigrere til Norge eller Kanada?", sier han alvorlig. Vi får mange slike forespørsler iløpet av det korte oppholdet.
   Den andre kvelden tropper det opp to bevepnede soldater og tar opp stilling ved Nor Siglar. De kan neppe være mer enn 18 år, men i feltuniform og maskingevær over skulderen ser de ordentlig fryktinngytende ut. "Er det på grunn av oss at dere er her?", spør vi forsiktig. De nikker bekreftende. Vi skal overvåkes 24 timer i døgnet.
   Det blir dårlig med søvn den natten. Å ha maskingevær noen få meter fra hodet er ikke akkurat så beroligende, selv om hensikten er til vårt forsvar. Klokken 0200 hører vi stemmer utenfor. Vi letter på gardinene. 4 soldater står rett ved siden av båten og prater. Klokken 0400 hører vi lyder igjen. Men denne gangen er de mye nærmere. Båten beveger seg. Det er kommet noen ombord! Vi er musestille. Så hører vi lukedekslet over leideren gli sakte forover. Det er bekmørkt. Vi ligger på magen i forpiggen og ser en silhuett komme tilsyne. Martin jumper ut av køya og skriker til: "What's going on!" Skikkelsen bråstopper. Så kommer det forsiktig: "Sigaretter, Monsieur?"
   Vi slår på lyset og ser at det er en av soldatene. Det er ikke bare bare å få bevepnet besøk ombord midt på natten i et land som Algerie. Men den unge gutten er nok mere flau enn farlig, så vi prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. "Vi har nok ikke sigaretter ombord, men du kan få en Cola", foreslår jeg. Gutten virker lettet og nikker sjenert. Det er ikke tvil om at han var på utkikk etter andre ting enn sigaretter. Vi finner det klokest å la være og gjøre noe stort opptrinn. Han skal jo forsvare oss så det er best å være venner! Dermed kler vi på oss, serverer chips og cola og småprater en stund for han går iland og fortsetter vaktholdet. Kameraten er borte. Vi lar være å rapportere hendelsen. Det er ikke godt å vite hvem som er på samme parti.
   Når muezzinen vekker oss med dagens første bønnekall er det vaktskifte på kaia. Avløseren er noen år eldre og forteller at han har vært i kontrastyrkene i nesten 4 år. Han har god trening så vi behøver ikke engste oss. Kassernen ligger på en skråning over byen som forøvrig har god utsikt over havnen. "Alle i Skikda vet at det ligger en utenlandsk båt her", smiler han og peker på masten. Vi føler oss med ett meget utsatt.

Med politieskorte
Vi får stadig forespørsler om det er noe vi trenger. Mat er ikke noe problem for vi provianterte rikelig i Tunisia. Men vi skulle gjerne fylle opp tankene med diesel som er så billig i dette oljelandet. Da blir det travelt på kaia. Etter mye frem og tilbake får vi beskjed om at det må betales med lokal valuta. Da må vi i banken og det betyr at vi må til byen......
   Hjulene settes i sving og dagen etter er papirene i orden. Vi får landlov, men ikke på egenhånd. To sivilkledde politimenn med pistoler under jakkene stiller opp for å eskortere oss. Jeg blir bedt om å ta på meg skjørt og langermet bluse og får låne et stort sjal til hodet. Situasjonen er visst alvorligere enn vi aner.
   Vi blir kjørt rett til banken, skysset forbi en lang kø med kunder og opp til skranken. Mens vi blir ekspedert, slipper ikke ledsagerne våre oss av syne. Den ene står vakt ved skranken mens den andre stiller seg ved utgangen. Oppdraget er utført på et øyeblikk. "Var det noe mer?, spør de så høflig. "Hvis vi skal reise i morgen, skulle vi gjerne hamstre brød", sier jeg. Så bærer det avsted til bakeriet. Igjen blir vi overvåket. Den ene blir med inn mens den andre går baklengs oppover gaten med blikket mot inngangen. Med favnen full av baguetter, spør jeg forsiktig om det går an å stoppe på en bokhandel også. Vi skulle så gjerne ha noen prospektkort og bøker til minne om Skikda og Algerie. Men da kommer det bestemt: "Non, Madame! Vi har allerede tatt nok sjanser! Det er best vi kommer oss i trygghet innenfor havneområdets bevoktede porter."
   Etter tre dager kommer værforandringen vi har ventet på. Vi sjekker ut, får tilbake passene og vil betale for oss. Men det er det ikke snakk om. Så vi lager til en pakke med brukte sko og klær, skrivesaker og bøker og diverse ting som vi håper kan glede disse hyggelige menneskene som har vært så snille mot oss. Når vi kommer inn på havnekontoret for å avlevere pakken og si adjø, er det stille som i graven. Vi titter bak en dør som står på gløtt. Og der ligger selveste havnesjefen på gulvet og ber. Han er fullstendig absorbert og enser ingen ting omkring seg. Vi vil gå, men assistenten gjør fakter til at vi skal vente. Bønnen er en del av den muslimske hverdagen, så når havnesjefen reiser seg og ser oss, er det "business as usual". Vi føler at vi har vært vitne til noe svært personlig. Han lar seg derimot ikke merke av det, tar imot gaven vår med takknemlighet og følger oss tilbake til båten.
   Når vi gjør takter til å kaste loss kommer det en gjeng springende for å hjelpe til med trossene. Flere spør om å få være med. Det er nok ikke spøk heller. Så det er vondt å forlate disse menneskene der de står og vinker til vi forsvinner i det fjerne. Vi forlater Algerie med sterke inntrykk.

Tredje forsøk
Poseidon gir oss god bør på tredje forsøk til Gibraltar. Etter fem dager er vi tilbake i Sheppard Marina hvor vi startet "Middelhavet Rundt"-seilasen for halvannet år siden. Ikke nok med det. En diger brevpakke venter oss, og det er store ting, for vi har ikke hatt post hjemmefra på over to måneder. Så det er mye å glede seg over og feire før vi setter i gang med forberedelsene til neste etappe - Kanariøyene og Karibien.

Helt opp  |   Neste Reisebrev