Tøff start
Kanariøyene ligger under innflytelse av høytrykksbeltet fra Azorene, et fenomen som fører til stilleperioder og variable vinder i arkipelet. Derfor er det om å gjøre å komme seg vekk fra øyene snarest mulig. Hvis man ikke vil bruke motoren, må man være forberedt på og vente på vinden. Nor Siglar er heldig - kanskje litt for heldig. Nordøsten kommer med en gang. ikke nok med det. Innen solnedgang blåser det stiv kuling. Vi håper det vil løye utover natten og lar storseilet stå med det ene revet, men ruller inn genuaen. Den gang ei. Innen midnatt er det sterk kuling. Bølgene har vokst seg skremmende store. Båten gjør stadig tilløp til å broache. Vi bør absolutt få ned storseilet. Men ingen orker. Martin håndstyrer hele natten, neppe så bra for en nyoperert rygg. Han tør rett og slett ikke overlate roret under slike forhold.
   Støttekorsettet hjelper, men utpå morgenkvisten er han helt utkjørt. Det er tydelig at vinden ikke har tenkt å gi seg. Ved en kraftanstrengelse får Pieter og jeg omsider ned storseilet. Grønne i fjeset blir vi hengende over rekka lenge etterpå. Under 50% genua fortsetter så Nor Siglar ut i det ilske bølgehavet. Men nå er hvertfall alt under kontroll. Martin kan legge seg og overlate styringen til Mister Monitor og sitt sjøsyke mannskap.
   Var det laber bris og perioder med vindstille vi hadde lest om? De første fire døgnene blåste det uavbrutt mellom 25-35 knop. Dermed fikk vi en kjempestart på 570 nautiske mil, en gjennomsnitt på nesten 6 knop, som er meget respektabelt for konservative Nor Siglar. Mye grønt vann fant veien over hekken, vi ble søkkvåte, frøs og måtte dra frem oljehyrer og gummistøvler. Vi fikk på oss sikkerhetsselene og passet på å være forsvarlig fastkroket både i cockpit og løpestrenger, når vi måtte frem på dekk. Alene, på vakt i mørke nattetimer, var det uhyggelig å tenke på hva som kunne skje hvis vi kom i kontakt med hval eller containere i denne farten. Det var om å gjøre og holde skarp utkikk.

Endelig Passaten
Den svale og jevne passsaten, hvor man ikke behøver røre seilene på flere uker, lot vente på seg. Ikke før vi krysset Krepsen, den nordlige vendekrets, løyet vinden til himmelsk laber bris, samtidig som den dreide mot øst. Endelig var vi i tropene! Solen tittet frem gjennom sandfylt ørkenluft fra Sahara, som hadde etterlatt seg et seigt, oransje støvdekke over hele Nor Siglar. Mannskapet fikk igjen matlysten og kom til hektene. Tilværelsen så lysere ut. Optimistisk vaklet vi frem på dekk for å sette seilføring for passaten.
   Selv om vi har over 33,000 nm under kjølen, har vi faktisk bare seilt noen korte strekninger på platt lens. Følgelig har vi liten trening med spristaker. Martin, som kan dette, måtte ikke anstrenge seg og kommanderte utålmodig fra cockpiten. Men det tok sin tid før mannskapet fikk dreis på manøveren. Det hjalp heller ikke at båten husket voldsomt i kraftige dønninger. Ustø på foten, var jeg ordentlig redd for å bli spiddet av de uhåndterlige stakene. Ytterligere problemer var at åpningen i enden på stakene var i minste laget for skjøtene, og den nye teleskopbommen, som vi trodde kunne justeres til den lengden vi ville ha, hadde bare en innstilling. Ergo var den enten for kort - eller for lang. Men vi fikk det da til omsider. Genuaen ble spridd i le og stagseilet i lovart. Storseilet forble surret resten av veien.

Spristaken knakk
Det vi ikke visste var at vi måtte foreta justeringer med jevne mellomrom i tiden fremover. Vindretningen forandret seg nemlig fra nordøst til sydøst hver eneste dag, så for å holde noenlunde rett kurs, ble det mye jibbing. Før vi nådde det første waypointet kom vi faktisk ut for enda en kuling. Men denne gangen var mannskapet i form og bedre forberedt. Det hjalp på frustrasjon og humør at den nordlige ekvatorialstrømmen skjøv oss vestover. En gjennomsnittsfart på 1/2 knop er betydelig på en så lang strekning og bidrar til å forkorte reisen et par dager.
   Etter godt og vel en uke kunne vi aktivisere waypoint nr. 2 og sette kursen mot Trinidad, 1863 nautiske mil mot vest. Vinden ble svakere mens bølgene, derimot, ble mer og mer ubehagelige. Omtrent halvveis fikk vi noen vindstille dager og regnet med at forholdene endelig ville stabilisere seg. Men snarere tvert imot. Så da vi fikk, hva vi først trodde var et typisk trope-"squall", som utviklet seg til et par dagers sterk kuling med storm i kastene, ble vi fullstendig oppgitt. Hvor i all verden ble det av løyværsseilasen?
   Mens vi diskuterte hvordan vi skulle få ned spristakene, knakk den ene rett for øynene på oss. Senere fant vi utrolig nok stumpen på dekk. Med litt mekking ble den brukbar igjen. Etter dette intermessoet kom passaten for å bli. Opp for gennakeren og vi seilte profft i noen dager. Men gleden ble kortvarig for strømpen hadde en tendens til å kjøre seg fast når vi ville berge seilet om kvelden. Det ble så mye bråk at vi ga opp hele gennakeren og gikk tilbake til "safe" og bedagelig seilføring.

Rock'n roll-seilas
Det var sannelig ikke lett å få hvilt skikkelig ut på denne ville "rock'n roll"-seilasen. For i motsetning til hva man skulle tro, genererer ikke passaten som blåser uavbrutt fra Afrika til Amerika lange, regelmessige dønninger. Daglige vindskift fra nordøst til sydøst forårsaker endeløse kryss-sjøer over underdønningene fra øst. Denne kombinasjonen skaper krappe bølger og rotete sjø. Slik hadde det seg at Nor Siglar rokket som gal, dag ut og dag inn, opp til 20 grader fra side til side. For moro skyld regnet vi ut at vi kom til å rulle bortimot 5 millioner ganger innen reisen var over - mosjon vi gjerne skulle være foruten.
   Det beste stedet å sove i hele båten var på dørken mellom salongbordet og sofabenken. Der merket man minst til bevegelsene. Tidligere har vi brukt akterkøyene. Men de ble for brede i den evindelige rullingen. Vi prøvde å kile oss inn mellom redningsvester og seilbagger men det ble så varmt. Skal vi kunne bruke disse køyene under medvindsseilaser i fremtiden, må madrassene deles på midten med leduk.
   Martin stakkar, brukte halve frivakten sin på å identifisere og stoppe knirking og støy før han fikk sove. Han er forferdelig var, så skrangling i kopper og kar, kjørrel og bestikk sjenerer ham voldsomt. Det var komisk å observere "støybrigaden", som vi kalte ham, på hans energiske forsøk på å bli kvitt bråket med håndklær og kluter, filler og tøy. Dagen derpå kunne han ikke finne underbuksene sine........
   Det er små, skarpe lyder som irriterer ham mest, og som holder ham våken, ikke sterk vind og urolig sjø. Egentlig kan det være en fordel å sove lett. For slik har Martin ofte oppdaget potensielle problemer tidlig og fått gjort noe med dem før de ble for store. Blafrende seil er en annen ting. Mister rorvakten konsentrasjonen et øyeblikk, tar det ikke lang tid for skipperen stikker hodet opp av luken og klager. Derfor er han like godt alltid på "standby".........

Vanskelig i byssa
Byssetjenesten var en spesiell utfordring og stor tålmodighetsprøve på denne turen. For å unngå å bli slengt veggimellom, måtte en være flink til å sette sjøbein på det urolige underlaget. Dessuten var det helt nødvendig med et støttebelte å lene seg mot. Når båten krenget som verst, tok det imot slik at en ikke falt bakover. Man skal passe seg for kokende vann og ikke ha for fulle kjørreler.
   Det er ironisk hvordan de verste dønningene og kryss-sjøene alltid kommer i det øyeblikket man skal til å lage mat. Så det gjelder å holde menyen enkel. Det beste er gryteretter som serveres på dype tallerkener og spises med skje. Det er ikke lett å jonglere kniv og gaffel samtidig som man må holde seg fast. Blir man for "fancy", har det lett for å straffe seg. Spesielt når man skal servere flere ting på en gang og alt vil skli i alle retninger. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha klart meg uten slingreduker. Denne geniale oppfinnelsen forhindrer bestemt at mye mat havner på dørken.
   Byssa kan være et varmt og ubehagelig sted, spesielt for en som ikke er sjøsterk. Derfor forbereder jeg mest mulig i cockpiten for å forkorte tiden nede. Det gjelder også å planlegge menyen med omhu. Lettvint mat hjemme, er nødvendigvis ikke det samme på sjøen. Som for eksempel spekeskinke og eggerøre. Etter et mislykket forsøk som endte med røre utover både ovn og dørk, blir ikke det servert ombord på en stund. Stekepannen er for grunn i grov sjø. Skapdørene er et annet problem. Man lærer fort at de ikke må åpnes på vidt gap før man har forsikret seg om at tingene står fast på innsiden. Ellers har de en tendens til å tumle ut og deise ned i grytene. Spagettisaus på hvite shorts er ikke noe vakkert syn, akkurat!
   Vannbeholdningen ombord er på bare 400 liter, så det er nødvendig med rasjonering på en lengre tur. Vi er vant til å være forsiktige, og føler ikke at det er noe problem. På denne seilasen med tre personer ombord, regnet vi med ca. 6 liter pr. person pr. dag over en periode på tre uker. Det er egentlig ganske rikelig og vi kunne bevilge oss en ferskvannsdusj hver fjerde dag, så lenge vi vasket opp i saltvann. Skulle det bli nødvendig, har vi en watermaker som kan destillere 4 liter i timen. Den tar imidlertid mye strøm og fungerer ikke så bra underveis.

3 og 4 timers vakter
Det gjør en enorm forskjell med et mannskap på tre på en lengre reise. Med en ekstra person ombord føler man seg mye tryggere. Skulle noe skje med et av mannskapet, er man ikke alene med problemene. Dessuten er det ikke så slitsomt når man kan dele på vakter og matlaging og hyggelig å holde hverandre med selskap. Vi hadde 3 timers økter om natten og 4 timer om dagen. Slik fikk alle 6 timers hvile i ett strekk. Pieter og jeg skiftet på å lage mat og vaske opp. Skipperen var fritatt for byssetjeneste. Derimot var han alltid på standby. Frokost spiste vi hver for oss, lunch og middag sammen. Det var alltid noe å gjøre og ingen anledning til å kjede seg. Dagene gikk med til å holde båten igang og pleie kropp og sjel. Rutinen besto stort sett i å styre, (dvs overvåke vindroret), navigere, lage mat, spise, vaske opp, sove, lese, skrive, filosofere og diskutere, fiske og styre igjen. En oppmerksom skipper tok en runde på dekk en gang om dagen for å sjekke gnisning og slitasje på løpende og stående rigg, og foretok nødvendig vedlikehold.
   I tre uker hadde vi havet for oss selv. Vi hverken så eller hørte båter eller flytrafikk. Radioen var stille bortsett fra værmelding og kontakt med amatører i Norge og Canada. Her fantes hverken "roll-calls" à la ARC eller tidskrevende "scheds". Det var overraskende lite liv i sjøen. Vi hadde snøret ute i mange dager men fikk bare en eneste gullmakrell. Vi fikk heller ingen delfinshow, men så en hval leke seg i vannskorpen. Den gjorde noen gedigne plask før den forsvant i dypet.
   Vi skjønner at vi er i nærheten av land når vi får øye på fugler, ferger og fiskebåter. Og når vi ser lysene fra Barbados på horisonten er det fristende å stoppe. Men det inngår dessverre ikke i planen, for vi er allerede sent ute og må fortsette. Den siste natten får Beethoven fri på Walkman, og jeg peiler inn lokalstasjoner på radioen istedet. Barbados og Tobago kommer inn klart og tydelig med calypso og raeggie, negro spirituals og andakter. Den karibiske aksenten høres myk og melodisk ut. Gjennom den er det lett å forestille seg et musikalsk folk som kan kunsten å ta det med ro. Det skal bli spennende å oppleve denne "go slow"-atmosfæren på nært hold.

Sjøulker - Vi?
De siste milene går tregt for den sørlige ekvatorialstrømmen skyver oss nordvestover i 2 knop. Når vi omsider får landkjenning med Tobago er det bare 72 nm igjen. Det klarer vi derimot ikke før det blir mørkt. Utpå natten, langs Trinidads fjell-lendte kyst, oppdager vi til vår ergrelse at kartet vi trenger for å komme oss inn gjennom det trange Boccastredet er sporløst forsvunnet. Lysene ved innløpet til Paraiagulfen er forvirrende så vi må vente på dagslys. Men nå kribler det sånn etter å komme frem at når vi ser en lokalferge på vei inn, henger vi oss på og følger den inn i smult vann. Her er det himmelsk stille.
   13. mars er vi fremme. Vi har brukt 23 1/2 døgn på overfarten, 2982 nm utseilt distanse, 5,3 knop i snitt, 27 motortimer (batteriladning), 40 liter diesel. Foruten en brukket spristake, er det ubetydelig slitasje på skjøter, seil og rigg. Nor Siglar har klart brasene med glans, mannskapet er fremdeles gode venner og Martins rygg har tålt strabasene. Vi sjangler ikke en gang når vi får fast grunn under føttene! Betyr det at vi endelig er blitt ekte sjøulker, mon tro?
   Nor Siglar får seg en velfortjent hvil på land. Vi har også behov for en forandring. Karnevalstiden er forlengst over, men det er mye annet å oppleve på Trinidad under mere normaliserte forhold. Så vi ser frem til en spennende tid på denne fargerike øya før ferden går videre mot vest.

Helt opp  |   Neste Reisebrev