Travel natt
Vi setter kursen for den lille øygruppen, Los Testigos, 90 nm mot sørvest og 40 nm nord for Venezuelas fastland. Det går så det suser i både medvind og medstrøm, så når "Vitneøyene" kommer til syne i skumringen, beslutter vi å fortsette videre til Los Roques 200 nm lenger vest.
   Det blir en travel natt. På horisonten skimtes en rekke opplyste cruiseskip på vei til neste ferieparadis mens passasjerene sover. Cruiseskip er ikke noe problem. De er pålitelige og holder utkikk. Den lokale fiskeflåten derimot, kan man ikke stole på. I Venezuela er det nemlig vanlig å slepe kilometerlange garn uten lys. Fiskerne har dårlig rykte. De kan være både uberegnelige og uansvarlige. Vi hørte nettopp en hårreisende historie om en fiskebåt som hadde trøbbel med autopiloten. For å slippe å håndstyre, kilte mannskapet en taburett inn under roret. Mens de var nede og spiste, skled stolen unna så båten bråsvingte og kjørte rett inn i en møtende seilbåt. Det ble ikke mye avslapping på oss den natten.
   Etter det første døgnet noterer vi 145 nm. Vi slipper opp for vann. Martin setter i gang "watermakeren". Med båten i bevegelse er den ikke særlig effektiv. Triumferende tryller jeg frem noen reserveflasker. Jeg må dy meg for ikke å si: -Var det ikke det jeg sa? For hver gang vi bunkrer til langtur har vi dette opptrinnet i byssen: Jeg vil fylle alt vi har av tomflasker ombord. Martin blir irritert.

• -Hva skal du med alt det der?
• Anne: -Vi bør ha litt i reserve i tilfelle noe skulle gå galt.
• Martin indignert: -Vi har plenty med vann. Begge tankene er fulle.
• Anne: -Tenk om vi får en lekkasje.
• Martin: -Da har vi den andre tanken. Begge springer ikke lekk samtidig
• Anne: -Hva om den andre allerede er tom?
• Martin: -Da reparerer jeg den.
• Anne: -Ja men, hva om strømmen går?
• Martin: -Det kommer ikke til å skje. Ikke vær så negativ, da!
• Anne: -Nei, nå må du gi deg! Jeg er jo bare realistisk!

30 grader - 27 om natten
Utpå natten må vi jibbe for å unngå Orchilla, en militærbase som man må holde på minst 5 nm´s avstand. Denne advarselen respekterer vi. Militæret spøker man ikke med noe sted i verden. Neste døgn gjør vi 135 nm. Under spridde forseil minner "rock'n roll"- seilasen om Atlanterhavsoverfarten. Vindroret klarer brasene selv om vi nok skjener en del fra side til side. Men vi er blitt late etterhvert og godtar gjerne litt "svinn" fremfor å håndstyre så vi kan slappe av og lese. Temperaturen er det ikke noe å si på:- 30 grader om dagen og 27 om natten.
   Når det blir lyst den tredje dagen har vi land i sikte og er omringet av et mylder av havsuler og fregatter, pelikaner og andre tropefugler som er i full sving med å dykke etter morgenmat. Det er litt av en oppvisning. Spesielt er fregattfuglen imponerende. Med et vingespenn på bortimot to meter seiler den elegant gjennom luften, bråbremser og stanser rett over havflaten, snapper til seg en fisk og stiger opp igjen - uten å bli våt på føttene! Den er litt av en sjørøver også, der den forfølger havsulene i vill flukt og stjeler fangsten deres.

Los Roques
Ved lunsjtider heiser vi flagget og sniker oss inn gjennom en åpning i Los Roques, et 14x25 nm stort ringrev som skjuler en rekke nydelige koralløyer. Innenfor revet er vannet stille og klart selv om det blåser friskt på havet utenfor. "Steinene" er dårlig kartlagt, så det er ikke lett å navigere. Noen grunner er ikke avmerket i det hele tatt. Korallene som lever og vokser er grunnere enn på det gamle sjøkartet. Ved hjelp av Doyle's skissekart og losbok tråkler vi oss frem mellom koraller, sandbanker og skjær. Det er ganske skummelt, spesielt i begynnelsen før vi blir vant til å tyde bunnen. Det hjelper å stå på bommen høyt over dekk, for da er det lett å se forskjell på fargene på vannet: Brunt for korallhoder, diverse blåfarger for dypt vann og turkis, grønt, lysegrønt og beige ettersom det blir grunnere. Med sola i ryggen og høyt på himmelen, finner vi omsider frem til de trygge passasjene.
   I Isla Carenerolagunen får vi øye på to norske flagg og kaster anker mellom La Boheme fra Asker og Irma la Duce fra Haugesund. Nordmennene har gode nyheter: Hummer er billig - og "Guardia Nationale" har nettopp vært der på kontroll! Det er flere enn oss som er lettet, så vi er visst ikke alene om å prøve å unngå Venezuelas byråkratiske papirmølle.
   Ankeret er knapt til bunns før noen fiskere kommer padlende mot oss. De er sugne på en røyk. En pakke amerikanske sigaretter mottas med mange "gracias". Har vi tennplugger også, kanskje? Martin oppdriver et par stykker. De er henrykt. Det ligger en flott hummer i den primitive farkosten. Fiskerne merker det sultne blikket vårt. Para Ustedes, Amigos", smiler de bredt. Langusteren er vår. Dette er noe annet enn Karibias aggressive "båtgutter".

Bombardert
Vi kan bare bevilge oss én dag i Los Roques, for vi må fortsette videre til Aves de Barlovento, 35 nm lenger vest. I 25 knops medvind får vi en riktig forfriskende seilas, så det tar bare seks timer til de øde "Fugleøyene", som også ligger beskyttet bak et vidstrakt rev. De bærer sitt navn med rette, disse Islas de Aves, en rekke små mangroveøyer hvor tusenvis av tropefugler hekker i krunglete trær. Spetakkelet som høres på lang avstand er ikke til å tro. Nærmere land blir vi møtt av nærgående svermer, som i vill protest bombarderer oss med visittkort på dekk! Det er ikke tvil om hvem som bestemmer i dette domenet!
   Med trening fra Los Roques, er vi blitt litt modigere og synes det er relativt lett å finne frem i labyrinten. Vi drister oss til å kaste anker like bak det lange hesteskorevet, hvor vi blir liggende å stange mot den sterke passatvinden. Forandrer den retning - i værste fall mot vest - havner vi på revet. Men muligheten for at det skal skje midt under passatsesongen er omtrent null. Likevel er det skummelt å tenke på. Utpå revet ligger det et vrak, en urovekkende påminnelse om hvor farlig det er i disse farvann og hvor påpasselig en må være med navigeringen.
   Vi lurer på om Kystvakten, som er stasjonert på naboøyen, Aves de Sotavento, 10 nm unna, vil komme helt hit ut og finne oss. Så vi somler ikke med å få jolla på sjøen og drar i land på oppdagelsesferd. I strandkanten er det fullt av døde koraller, konkylier og skjell som har mistet glans og farge i det sterke sollyset. Vi faller ikke for fristelsen til å sanke flere til den anselige samlingen vi allerede har ombord. Likevel er et spennende å rusle i vannskorpa og studere ting som er blitt skylt i land. Vi foreviger Nor Siglar der hun ligger i ensom majestet på en av de villeste, mest avsidesliggende ankerplassene vi noensinne har sett.
   Utpå ettermiddagen, når vi føler oss trygge på at kystvakten ikke kommer, returnerer vi til vårt lille, flytende krypinn. I mellomtiden har det blåst opp. Havet er hvitt av skumtopper. Vinden uler, bølgene bruser og braker og buldrer over det skumle revet, den eneste beskyttelsen vi har mot hele det arge Karibiske hav. Vi er redde for å dregge og sitter ankervakt. Dregger vi, er det ikke langt til et korallbed.

Landkrabber
Ankerfestet holder, men vi orker ikke en slik nervepirrende natt til. Så når det blir lyst, flytter vi til en liten mangrovebukt med beskyttelse fra alle kanter. Her kommer fuglene til å holde oss våkne. Men det får vi tåle, for her kan vi slappe av med sandbunn i vid omkrets. Nok en gang rømmer vi i land fra kystvakten. Manroveskogen er full av temperamentsfulle rødfotsuler som hekker i trærne. Når vi kommer for nærme de kritthvite, søte dunungene blir det et leven uten like. Vi er utrolig heldige og havner midt oppe i fregattfuglens parringsdans. Som et ledd i kurtisen sprader hannen omkring med en stor, oppblåst, rød pose på halsen og gjør seg til. Det er litt av et skuespill. Fullstendig fordypet i elskovsleken skvetter vi høyt når en strøm landkrabber kommer pilende. Riktig komiske er de der de smetter sidelengs inn mellom føttene våre.
   Når vi tror kystvakten har tatt kvelden, returnerer vi til Nor Siglar og ser at hun har fått selskap av La boheme: Lars Erik og Ellen Aaby inviterer til en hyggelig aften med raket barracuda og diverse andre lokale, norskinspirerte lekkerbiskener. Det smaker fortreffelig, så det blir ikke mye igjen til skipskatten, som heter -Puccini - selvfølgelig.
   Lettet setter vi avgårde mot Bonaire uten å være oppdaget av "Guardia Nationale". De 60 sjømilene blir den raskeste og villeste medvindsseilasen vi har opplevd siden Portugal. I sterk sørøstlig kuling, tar det ikke lang tid for svære sjøer braser innover hekken så loggen registrerer både 11 og 12 knop. Med en gjennomsfart på 7,5 knop er vi fremme på 8 timer, en pen liten rekord for Nor Siglar.

Ankring Forbudt
For å beskytte den skjøre korallorganismen, er ankring forbudt i Bonaire, et av verdens mest populære dykkerparadiser. Her er korallrevene vernet til stor glede for tusenvis av sportsdykkere som kommer for å utforske det rike økosystemet i det fantastisk klare vannet, hvor sikten skal være bortimot 60 meter. På en smal, fem meters dyp hylle utenfor hovedstaden, Kralendijk, er det lagt ut 40 ankringsbøyer til gratis bruk. Når vi kommer frem er alle opptatt. Så vi har ikke noe annet valg enn å gå inn til dyre Harbour Village Marina.
   Myndighetene er ikke interessert i utklareringspapirer fra Venezuela. Så vi er nok ikke de første som har våget å stoppe der uten oppholdstillatelse på vei til ABC-øyene. Tonen er høflig og profesjonell blant de stramme funksjonærene som bruker et helt uforståelig språk seg i mellom. Det er "Papiamento", en dialekt som ble snakket av portugisiske jøder som innvandret i det 17. århundre. Hollandsk er det offisielle språket, men de fleste kan engelsk og spansk også.
   Det var Arawakindianerne som levde i dette arkipelet like nord for Sør-Amerika da spanjolen, Ojeda anløp i 1499. Men siden det ikke fantes gull der var Spania ikke interessert. I steden tok de indianerne til fange og sendte dem til kobbergruvene i Hispanola hvor de hadde mer bruk for dem. Holland, som trengte en militær forsvarspost til koloniene sine i Karibien, overtok øyene etter en del kniving med England. I dag har disse Antillene fullt internt selvstyre, men hører fremdeles til Nederland.

Bonaire
Det tar bare en dag å få med seg det meste av interesse på Bonaire, den nest største, minst bebygde og minst utviklete av ABC-øyene. Så vakkert er det ikke akkurat på den lille, flate øya hvor det er svært tørt og lite vegetasjon. Kaktus, derimot, trives i dette klimaet, og brukes til gjerder langs landeveiene, et eiendommelig blikkfang i landskapet. På vindsiden, hvor det blåser ubegripelig, går vindmøllene uten stans og produserer strøm til øyas 17.000 innbyggere.
   Vi tar en nærmere titt på de underlige, kritthvite pyramidene vi så langs kysten under innseilingen. Det viser seg å være salthauger. På saltslettene i nærheten blir vi møtt av et fantastisk skue: Tusenvis av rosa flamingoer! Flamingoen, som er Bonaires kjenningsmerke, bygger reder på saltslettene, hvor de siler ut mikroskopisk næring som gir dem den iøyenfallende rosa fargen. Om kvelden trekker koloniene, som er blant de største på den vestlige halvkule, til Venezuela for å overnatte. Dette får vi med oss - et uforglemmelig syn.
   Mellom Bonaire og Curacao får vi oss enda en frisk overfart. I 30-35 knops vind fra øst sørøst surfer vi avgårde i friskt tempo og gjør unna 35 nm på fem timer. Det skorter sannelig ikke på fantastiske seilaser i dette hjørnet av Karibien.
   Alle ABC-øyene ligger utenfor orkanområdet i Karibien og er derfor et trygt mål året rundt. I Curacao er det særdeles mange vakre bukter. Så vi blir ordentlig skuffet når vi får høre at nesten ingen av dem har gode ankringsplasser. Enten er de for grunne, for trange eller utsatt for vær og vind. Et stort unntak er populære Spanish Waters. Her er det beskyttelse fra alle kanter, så vi blir liggende i en ukes tid, trygt og godt, selv i 30 - 40 knops vind, sammen med et hundretall andre båter.

Flytende marked
Det er bare 20 minutter med buss til Willemstad, en sjarmerende by fra det 17. århundre. Hovedstaden, som ligner Amsterdam i miniatyr, står på Unesco's liste av verneverdige historiske byer. På kanalene midt i sentrum finner vi det berømte, flytende markedet som består av grovtømrede, gamle skonnerter fra Venezuela og Colombia. De festlige, sjørøveraktige farkostene kommer over havet en gang i uken med førsteklasses frukt og grønnsaker. Handelen går strykende, for det gror jo nesten ingen ting på den ufruktbare øya.
   I likhet med Bonaire kan man "gjøre" Curacao på en dag. Naturen er kjedelig bortsett fra vindsiden hvor havet står rett på. Her har ubeskrivelige naturkrefter tæret og slitt, vaket og meislet ut huler og "bocas" i de eventyrligste formasjoner. Det er ordentlig værbitt her ute på den "ytterste, nøkne ø", så vi søker tilflukt i et staselig "landhuiz", et restaurert gods fra 1650-tallet, hvor vi bevilger oss et glass Curacao likør - som seg hør og bør når man er i Curacao.
   Turen til Aruba, den siste og minste øya i kjeden, blir det rene antiklimaks. Uten vind må vi kjøre for motor hele veien - 8 nm. Vi blir liggende i Seaport Marina, midt i Oranjestads smørøye, vis-a-vis hoteller og kasinoer, restauranter og ultramoderne shoppingstrøk. Vi syns vi har havnet midt i Disneyland. Bygningene i Oranjestad er nemlig ikke restaurerte originaler fra kolonitiden slik som i Willemstad, men nye og grelle, pastellfargede Hollywoodpalass med et snev av hollandskinspirert Antillestil. Gatene er fulle av amerikanere på cruise. Den kunstige atmosfæren er plagsom. Så det hjelper betraktelig på humøret når vi får adgang til et hotell hvor vi kan dusje, vaske tøy og for ikke å forglemme; få is til cocktailen, en luksus vi ikke har nytt på lenge!

Farlig for små båter
Innen vi er klare til å fortsette ferden videre mot Panama, er det blitt værforandring i hele det Karibiske hav. Vinden kommer fra nordvest, uvanlig i disse trakter. Vi flytter til en roligere ankerplass hvor vi kan slappe av og planlegge neste etappe til Cartagena og San Blas. I "World Cruising Routes" står det at østpassaten blåser sterkest i det vestre Karibien i månedene januar til mars. I denne perioden kan forholdene være ubehagelige, sogar farlige, for små båter. Kalenderen viser 8. februar.
   Videre bør man holde seg utenfor tusenfavnersgrensen som går ca. 100 nm nord for kystlinjen. Slik unngår man de store bølgene som kan oppstå i det relativt grunne vannet nær land. Man unngår også å komme for nær kysten av Colombia som er beryktet for piratvirksomhet, som oftest forbundet med narakotikasmugling. En liten seilbåt på åpent hav har ikke mye den skal ha sagt i en slik situasjon. Så hyggelig! Vi kan visst vente oss en tøff tur.
   Etter noen søvnløse netter, for mitt vedkommende, kommer vinddreiningen. vi setter fulle seil og stikker ut en kurs på 300 grader for å komme oss unna kysten så fort som mulig. Innen det blir mørkt blåser det 30 knop fra nordøst. Det er fullmåne og relativt lett å holde øye med trafikken omkring.
   Dagen etter ser vi Colombia 30 nm i sør. Jeg vil lenger vekk fra kysten. Martin protesterer. Vi krangler. Martin vinner. Passaten er på plass. Bølgene vokser. Vi surfer avgårde i vill fart. Milene renner unna. Vi tar mye grønt vann inn over hekken. Vi burde ha satt opp sprayduken rundt cockpiten. Men den er så varm når vi ligger stille. Dermed blir det mye sprut. Men med 30 grader i luften og nesten like mye i vannet, tåler vi å bli våte.

Rekordseilas
50 nm fra Cartagena faller barometeret betraktelig. Når vi samtidig hører at en seilbåt nettopp er blitt ranet der og mannskapet skadet, beslutter vi å fortsette direkte til San Blas uten stopp. Dessuten gjør vi så god fremgang. Passaten er med oss helt til vi kommer frem. Reisen blir en av historiens beste, 600 nm og over 6 knop i snitt. Og nei, vi hverken hørte eller så tegn til pirater på veien.....
   Holandes Cays, San Blas, Panama, 14. februar, 1998. Vi kaster anker på nøyaktig samme sted som vi var 7. mai 1992. Sirkelen er sluttet. Men ikke jordomseilingen. På 6 år har Nor Siglar riktignok lagt 32.000 nm under kjølen, en jordomseiling i seg selv. Men på kartet har hun bare seilt Atlanteren og Middelhavet rundt samt Stillehavskysten fra Vancouver til Panama. Hun er ikke ferdig ennå. Fremmede hav og havner kaller.

Helt opp  |   Neste Reisebrev