Som å komme hjem På Chichime kastet vi anker på nøyaktig samme sted som i 1992. Som forrige gang kom kvinnene padlende ut til oss med en gang for å selge håndarbeidene sine. Vi kvitterte med å vise frem Seilas. Tydelig overrasket og med forundring i blikket ble bildene av molautstillingen utenfor den avdødes hjem og Braulio med familie ombord på Nor Siglar nøye gransket. De nikket gjenkjennende. Snart var vi omringet av hele familien. Men det som begynte med et hjertelig gjensyn endte nesten med slosskamp. For alle skulle endelig ha tak i bladet og ta på bildene! Da Braulio og cruiseskipet kom noen dager senere ble det enda mere oppstyr. Anledningen måte jo både foreviges og feires. Det føltes omtrendt som om vi var kommet hjem.
   Under Norgesoppholdet for noen år siden, ble vi kjent med seileren og optikeren, Bengt Sørensen i Halden. Da vi satte kursen mot varmere strøk sendte han med oss en stor eske med gamle briller som vi lovet å gi bort på veien. De ble spart til en passende anledning og liggende ombord lenge. Nå kunne vi ikke tenke oss noe bedre sted å fordele dem enn nettopp her på Chichime. Vi spurte Braulio om han kjente noen som trengte briller. Ansiktet hans lyste opp. Mange kunaindianere har dårlig syn. Spesielt kvinnene som sitter oppe til langt på natt og syr i mørke stråhytter med svak belysning. Etter å ha valgt et par til seg selv og Martina ba han oss om å ta dem med på land.
   Vi ble nærmest overfalt da vi satte opp vår lille "brille-bod". Kunær er nemlig ikke kjent med begrepet "kø". I full forvirring krafset hender til seg briller fra alle kanter. Lattermilde, strevde små kvinner med å få store briller til å sitte på små neser. Så tok de håndarbeidet og sydde noen sting. Det var hærlig å se når brillene passet. Begeistret, med strålende smil og en strøm av uforståelige fraser, forsvant de for å vise frem hva de hadde fått av "gringoene" og for å gjøre seg til for hverandre. Plutselig skulle alle ha briller enten de trengte dem eller ei! Ryktene spredte seg som ild i tørt gress. På Nor Siglar kunne man få gratis "lensas"! Kayukoer kom langveis fra. Snart var vi kjent over hele San Blas-arkipelet, takket være vår gode venn fra Halden Seilforening!

Et flittig folkeslag
Nor Siglar lå bare et steinkast fra en klynge stråhytter ytterst på Chichime. Vi kunne faktisk ligge i cockpiten og følge med i hva som foregikk på land uten å bli sett, en spennende og lærerik opplevelse. Dagen startet grytidlig. Første tegn til liv var røk fra mathytten. Så dukket mennene opp og forsvant i alle retninger til sine respektive gjøremål. Noen fisket med stang fra land, andre med spyd i vannskorpen, unge, kraftige karer satte seil, de gamle padlet stille omkring i primitive, uthulte farkoster. Småguttene var alltid med på å fiske, hente vann og sanke ved, bananer og kokosnøtter. Kvinnene lagde mat, gjorde sitt toilett, feide rundt hytter og ryddet på stranden; en gammel kone splittet kokosnøtter som lå til tørk i en svær haug, klesvask ble opphengt, barn lekte omkring, døtrene hjalp til. Sytøyet var fremme hele tiden. Om morgenen hersket det full aktivitet. Om ettermiddagen var det stille. Programmet var stort sett det samme dag etter dag. Livet gikk sin vante gang - sikkert som det har gjort i generasjoner. Vi konstaterte at kunaindianerne er et flittig folkeslag.
   Vi kunne ikke forlate San Blas uten å besøke Carti. Høvdingen kjente oss igjen og inviterte til møte i "el congreso". Hadde vi briller med oss? Avstandsbrillene var blitt utplukket på Chichime, så vi gjorde ham oppmerksom på at de som var igjen passet best til unge mennesker. Dermed tok han et par til seg selv og fordelte resten mellom de gamle kompisene sine som henrykt satte dem på nesen! Under møtet gikk en gamling på trynet idet han gikk ut på gulvet for å ta ordet! Det var selvfølgelig på grunn av brillene!
   Siden Braulio var opptatt med å guide, ble vi tatt hånd om av en annen foretaksom kunaindianer, Glomildo, med dobbeltnavnet Valles-Smith. Smith? Jo, det stemmer nok det. Mange kunaer "adopteres" av mormonerfamilier i Statene, hvor de får gratis utdannelse. Til gjengjeld må de bli misjonærer og spre religionen blant de innfødte når de vender hjem. Det er vanlig at de tar etternavnet til adoptivfamilien, eller "Smith", etter mormonernes stamfar! Med engelsk-kunnskaper og erfaring fra den vestlige verden, nyter disse indianerne høy anseelse og makt når de kommer tilbake. De får gjerne tilsendt penger fra USA og blir ofte involvert i den lukrative turistnæringen. Mormonerlæren går fort i glemmeboken.

Solformørkelse og onde ånder
At Kunaindianerne er voldsomt overtroiske fikk vi flere bevis på. Det hadde seg slik at vi anløp Carti den dagen det skulle være total solformørkelse i denne delen av Karibien. Da vi kom i land, så vi ikke ett eneste menneske i den lille landsbyen på 2000 innbyggere. Det var stille som i graven. Hvor i all verden var det blitt av alle sammen?
   Jo, de hadde søkt tilflukt i "kongressen". Folk var vettskremte. De trodde verdens undergang var nær. Høvdinger var kommet langveisfra for å holde en viss seremoni som skulle skremme bort onde ånder. Vanligvis har bare menn adgang til kongressen. Men på en slik farlig dag fikk kvinnene aller nådigst være med. Hele landsbyen lå badet i røk. Blikkbokser med brødfruktkvister og bananblader sto og brant over alt. Røken sørget for å holde onde ånder unna. Palmegrener var dandert i kors over døråpningene. Det var klart at indianerne prøvde å helgardere seg. Hjemme hos Glomildo var det også stille. For sikkerhets skyld hadde han lagt et laken over fugleburet og stengt hund og katt inne. Solformørkelsen kom og gikk uten dramatikk. Skeptiske, tuslet folk tilbake til sine vanlige gjøremål. Glomildo påsto at han ikke var redd. Han visste bedre, for han var jo egentlig mormoner.
   Da alt var tilbake i normal gjenge, fikk vi oss en tur inn i tjukkeste jungelen sammen med den nye guiden vår. Først med cayuko over en åpen strekning, så nedover en smal flod, deretter en time til fots i plagsom hete. Myggen surret. Jeg ofret malariapillene som vi tok en vennlig tanke. Omsider kom vi frem til en åpning i urskogen. Folk kom springende ut fra hyttene sine; de små nakne med forskrekkede blikk. Barna var smurt inn med noe svart og så uhyggelige ut. Glomildo fortalte at det var en viss type bærsaft som holdt mygg og annen styggedom unna. Senere hørte vi en annen teori. Barna var sikkert kamuflert på grunn av solformørkelsen så de ikke skulle bli tatt av onde ånder. Jungelboerne tror nemlig at de er usynlige når de er svarte.

Lett-tjente dollar
Opplevelsene var mangslugne i riket hvor turismen allerede er i full gang med å påvirke sivilisasjonen. En snakksalig, gammel kuna forklarte utviklingen på denne måten: "Vi er blitt fullstendig invadert av amerikanere! Hva koster en mola?", spør de kvinnene våre som selvfølgelig prøver seg med skyhøye priser. $100? "OK!". Vips, så får de $100. "Hvor mye for et fotografi? $2? "OK!" De får $2. Kunaene blir griske. Plutselig tjener de mer på noen dager enn på et helt år. De kjøper TV og stekovn, kjøleskap og møbler. Den yngre generasjon bruker T-skjorter og shorts, caps og sandaler. Snart kan de vel ikke gå barbeint i jungelen lenger! Dette liker ikke vi gamle og advarer dem mot å bruke penger på ting. For når turistsesongen er over og hverdagen tilbake, er magene tomme. Hvorfor? Kunaene glemmer nemlig sin opprinnelige levemåte, kunsten å fiske, gå på jakt, dyrke kokosnøtter og bananer, selveste overlevelsestilværelsen som vi har praktisert i årtusener. Værst er det med barna som tigger "money". Og dette er virkelig en trist utvikling", sier en meget filosofisk Mister Robinson, som kaller seg "Yachties friend" og som gjerne tar imot mat og klær i bytte for en vakker mola.
   Etter tre herlige uker må vi praktisk talt rive oss vekk fra det lille paradiset vårt. Igjen kan vi konstatere at det er menneskene som gir de verdifulleste opplevelsene. Vakre steder kan man finne overalt på denne fasinerende kloden vår. Nå er det Polynesia som står for tur. Det skal mye til å slå San Blas.

Skal - skal ikke
Vi hører på kortbølgesenderen at mange seilere utsetter Stillehavet til neste år. El Nino har visst ikke sluppet taket ennå. Alternativet er Hondurasbukten og Guatemala. Det frister oss også. Vi elsker Vest-Karibien, spesielt Guatemala, hvor vi var under orkansesongen i 1992. Men det ryktes også at kanalgebyret har gått opp til $800 og skal økes med ytterligere $700 innen 1. mai. Vi betalte $100 for 6 år siden. Skal skal-ikke? Men vi bor jo fullføre denne jordomseilingen vår for vi blir for gamle. Og selv om vi har vært underveis i over seks år, er vi ikke halvveis en gang! Så med denne farten er det nok best å henge i videre. Vi har ikke råd til flere utsettelser.
   To dager senere fortøyer vi i Panama Canal Yacht Club i Colon. Etter en hel måned utenfor allfarvei er det deilig med litt luksus igjen. Vi frotser med vannet og dusjer flere ganger om dagen i den 35 graders heten. Yachtklubben har vaskemaskiner så jeg kan vaske tøy av hjertens lyst. Med strøm ombord kan vi lese til sent på kveld uten å bekymre oss for batteriene. En iskald øl og rimelig mat i yachtklubbens internasjonale seilermiljø er ikke å forakte. Men alt er ikke bare fryd og gammen. For noen uker siden ble baren overfalt av fire skumle karer med finnlandshetter og kniver. Alle ble beordret ned på gulvet. Heldigvis ble ingen alvorlig skadet og kom fra det med forskrekkelsen. Colon er en utrivelig by med mye arbeidsledighet og fattigdom, stoffmisbruk og kriminalitet. Det er utrygt å ferdes på gatene så vi tar taxi over alt. Til og med supermarkedet er bevoktet både ute og inne av bevepnede soldater med avsagde gevær.

Kostbar spristake
Det virker som om vi bruker uforholdsmessig mye tid på vedlikehold. For hver gang vi kommer til et nytt sted får vi det som regel så travelt med å forberede neste etappe at det knapt blir tid til å nyte nuet. Denne gangen gikk dagene med til adskillige telefonsamtaler og venting i forbindelse med en spristake vi hadde bestilt fra California. Det tok lenger tid å få staken fra Panama City til båten enn fra USA til Panama! Det var ikke måte på hvor mange instanser som måtte involveres for å få den stakkars forsendelsen utløst og levert. Det største sjokket var at transport og spedisjonsutgifter i Panama kom på mer enn halvparten av prisen på selve staken! Snakk om byråkrati - og korrupsjon!
   Midt i frustrasjonen streiket kjøleskapet. Så røk batteriet vi anskaffet i Malta for litt over et år siden. (De 7 år gamle Surettebatteriene fra Vancouver er nesten like gode). Watermakeren trengte service, stag ble tapet med skumgummi for å forhindre slitasje på seil, jolla ble pakket og stuet under salongbordet og hovedanker og kjetting ble flyttet til kjølbrønnen lenger akter for å gjøre båten lettere forut. Til slutt en tur opp i masten for å sjekke dekks- og navigasjonslys, radar og vindinstrumenter. Panikkbag og redningsflåte ble stuet lett tilgjengelig, propan, diesel og vann etterfylt. Alt var praktisk tilrettelagt i PCYC så det gikk radig unna. Til slutt stuet vi skuta stappfull med proviant for her var det rimelig og godt utvalg, noe som ikke er tilfelle i Stillehavsatollene.

Slapp billig unna
Bortimot 50 båter lå til ankers på "the flats" og ventet på tur til å gå gjennom kanalen. Alle stresset med å komme til den andre siden for prisen gikk opp. Folk var nervøse. Det hersket full forvirring. Rett som det var fikk båter utsatt overfarten p.g.a. piloter som ikke dukket opp eller andre misforståelser. Skrekkhistorier om skader og ulykker i kanalen florerte. Heldigvis var de fleste overdrevet og hadde lite med virkeligheten å gjøre. Ryktene om de høye transittkostnadene var også overdevet. Beløpet for en 40-fots båt kom på ca. $500. Det var målebrevet som var dyrest og det hadde vi fra forrige gang. Dermed slapp vi med å betale bare $30 siden Nor Siglar hadde gått gjennom kanalen før.
   Med transittpapirene i orden, bestilte vi kanaloverfart mandag 16. mars. Piloten kom som avtalt kl. 0630 og kl. 1500 gikk ankeret til bunns i Balboa Yacht Club, på Stillehavssiden, en rekordtid på 7.5 timer. Gjennomfarten gikk like greit som sist og prosedyren var omtrendt som beskrevet i Seilas 8/95. I korte trekk: Gjennom de første tre slusene, hvor vi ble hevet 26 meter opp til Gatun Lake, var vi bundet fast til en fransk seilbåt med styrbord trosser i land. Et internasjonalt mannskap, en finne, en tysker og en indonesier, hjalp til med å stramme inn/slakke ut på de 40 meter lange trossene ettersom vannet ble sluppet inn/ut av slusene. Vi måtte gå full speed over Gatunsjøen for å nå frem tidsnok til å komme med et containerskip inn i den første av de neste tre slusene som skulle senke oss 26 meter ned mot Stillehavet. Her gikk vi med babord side langs sluseveggen, for franskmannen rakk ikke frem i tide. Han måtte overnatte i Gamboa og fortsette gjennomfarten neste dag.

Briller for Stillehavet
I Balboa fikk vi mannskap ombord til den 900 nm lange overfarten til Galapagos. Anne Ziffer, som også var med oss på turen fra Azorene til Halden, kom nedlesset med guidebøker og kart - og 100 par briller - som vi skal gi bort på avsidesliggende Stillehavsatoller. Opplevelsene i San Blas ga nemlig mersmak!
   Det skulle være dårlig med ferske varer på Galapagos, så vi hamstret utrolig billig og førsteklasses frukt og grønnsaker på markedet i Balboa, i håp om å ha nok helt til Marquisene. Med vannlinjen flere cm. under vann, var vi endelig klar til avreise. Det gjensto bare et problem. Under alt viraket i Colon glemte vi å sjekke ut, så da vi søkte om utreisetillatelse fra Panama til Galapagos, ble vi beordret å dra tilbake til Colon for å gjennomgå hele prosessen fra børjan! Dette var helt vanvittig; begge byene er jo i samme land! Duplikeringen ville ta flere dager og koste mange penger. Vi blåste i hele byråkratiet og la avsted uten utreisetillatelse. De kunne da umulig sende oss tilbake fra Galapagos?
   Det ble en typisk tropeseilas. Passaten var ustabil med utidige,variable vindskift og voldsomme "squalls" med lyn, torden og regnbyger og rik anledning til å dusje på dekk når himmelens sluser åpnet seg. Naturligvis fikk vi et strekk med lite vind også. i det hele tatt var forholdene nøyaktig hva vi hadde ventet oss i "the doldrums", stillebeltet som er påvirket av "the inter tropical convergance zone", et område mellom 5°N og 5°S.

Over linjen
Underholdningen besto spretne delfinshow, døsige havskildpadder, meteorflash og stjerneskudd og å bli kjent med et fremmed himmelhvelv dominert av Sydkorset i sør og Karlsvogna på hodet i nord. Trist var det da en svale, som hadde slått seg ned ombord døde etter to døgn. Hun var helt utmattet og ville hverken spise eller drikke. Vi var så engasjert i å holde liv i henne at da vi fant henne død på kartbordet, følte vi det som et personlig nederlag og stemningen var ganske laber en stund.
   Den syvende dagen sitter vi klistret til GPS'n spent på om den vil skifte automatisk fra N til S. Det gjør den. Neste test blir om den klarer overgangen fra 1999-2000 like lett! En milepel er nådd - den sydlige halvkule! Kong Neptun stiger opp av havet og døper nymfene ombord. Linjekrysserne søker havgudens gunst og ofrer noen dråper ekte Linjeakevitt som seg hør og bør ved en slik anledning!
   Når vi nærmer oss Galapagosøyene blir sikten dårlig. Vi legger merke til at strømmen er sterkere og tenker uvilkårlig på hvor farlig det var for seilerne i gamledager som gjorde strandhugg uten GPS. Vi vet selvfølgelig nøyaktig hvor vi befinner oss og skjønner at vi har noe helt spesielt i møte når havet rundt oss begynner å koke av liv. Snart er Nor Siglar omringet av et mylder av delfiner og seler, sjøløver og pelikaner som gir oss en livlig velkomst. Etter åtte dager til havs går ankeret til bunns i Academy Bay blant et 20-tall andre seilbåter fra mange nasjoner. Enda en drøm er blitt til virkelighet. Vi er klar for Galapagos, disse fascinerende øyene som inspirerte Darwin til å skape sitt livsverk, "Artenes Opprinnelse" - og som til og med har en norsk koloni på sine værbitte bredder.

Helt opp  |   Neste Reisebrev