Båten- vårt flytende og eneste hjem
Kjærligheten til Martin gjorde utslaget. - Jeg var fast bestemt på at jeg ville klare det. Tok rorvaktene, spydde og sto på. Jeg ville like det. Gradvis klarte jeg å venne meg til det.
   Nå har de seilt i syv år, hele 46.000 n.mil tilsvarende to jordomseilinger. Den har seilt fra Vancover, gjennom Panamakanalen, ankom hjembyen, Halden hvor de overvintret i OL-året. Deretter halvannet år i Middelhavet, over Atlanteren til Trinidad, så gjennom Panamakanalen for annen gang, over Stillehavet til Fiji, hvor båten ligger nå. Anne holder seg fast i Martin på en liggende mast i det norske sneværet
   - Jeg hadde gjort karriere i et shippingfirma i Vancouver, Martin var skogutdannet fra Norge og har gjort sin karriere i skogsindustrien i Canada, men vi var begge avhengige av inntekt. Det var mange som sa misunnelige til oss: - Dere er heldige, dere som bare kan dra av gårde og reise, slik uten videre. Det var folk som har både villa, hytte og bil, og kan seile, men aldri ser seg i stand til å ta det store skrittet.

Med høye heler og stresskoffert ombord
- Vi solgte både hus og det meste av jordisk gods, og flyttet i båten som da lå midt i Vancouver sentrum. Båten ble vårt flytende og eneste hjem i seks år før vi kastet loss. I alt har vi nå bodd 14 år i båten. Det er blitt mer enn en jordomseiling - en livsstil! Den første tiden gikk vi til jobben hver morgen dresset opp i høye heler og stresskoffert, slik det miljøet vi jobbet i i Vancouver forlangte. Alle sa at jeg var gal da jeg sa opp min karrierestilling og reiste ut på den måten. Men friheten lokket, og opplevelsen av et annet og friere liv sammen med Martin. Og selv om jeg ennå ikke har det i blodet, går det bra likevel. Når noe skjer, kommer det ikke opp naturlige, automatiske responser, men tillærte reaksjoner. Men, jeg har tatt meg til mye og Martin og jeg jobber bra i team. Det er dessuten alltid helt klart hvem som er skipper ombord.
   Til alle drømmende nølere hjemme ler Martin:
   - Ta det på sparket, bare gjør det! - Det viktigste er å bestemme seg, og så aldri se tilbake, men være fleksibel, leve i nuet og huske at det ene valget fører til det neste.
   - Tenker dere aldri på alt dere går glipp av hjemme? For eksempel l7. mai langs Karl Johan, med familie og venner. Julaften hjemme med nyttårsfeiring blant venner. Mens dere ligger alene og dupper i en fremmed havn?
   - Det hele går nettopp ut på å leve i nuet. Det er her det er bra å være, det er det vi opplever nå som er det viktigste. Og vi har i sannhet opplevet kulturer så anderledes at vi ikke kan lese om det, mennesker som møter oss med så mye kjærlighet at det varmer, ensomme stunder som gir kontrast og ettertanke.
   - Never look back. Vi har bestemt oss for denne livsformen, vi lever her og nå og tenker fremover, på alt vi ennå kan oppleve, ikke bakover på alt vi har gått glipp av. Vi forsøker til og med å unngå de kjente havnene hvor alle nordmenn samles, vårt mål er å bli kjent med fremmede kulturer, andre livsmiljøer og tilhørende lokalbefolkninger, sier Anne med fast overbevisning.
   Jeg legger aldri opp waypoint uker i forveien for å holde oss til den planen uansett vær og vind. Jeg tar det med ro, og legger opp ruten underveis med hensyn til hva som til en hvert tid er best.

Borgerlige sigøynere til sjøs
- Det viktigste er at man hygger seg og er fleksibel ombord, mener Martin. Vi har mindre enn de fleste, og lever som noen borgerlige, men lykkelige sigøynere. Når vi kommer hjem blir det anderledes, da må vi igjen se på hva vi har. Ja, finne oss et sted å bo. Men vi går ikke og bekymrer oss for det nå. Vi finner nok på noe, sier Anne.
   Men så har vi seilt i syv år, utseilt 45.000 nautiske mil (dvs to jordomseilinger) - men ennå ikke kommet rundt! Og venner har vi nok av. Vi ser dem ikke så ofte, men får pleiet dypere kontakt når de kommer og blir ombord en stund. Venner fra Canada ble gjerne med oss en tur i Caribbean og de norske kom med et strekk i Middelhavet.
   Av og til blir det litt venting, men litt må man legge til rette for å ha med venner. Vi gjør som sigøynerne; lever der vi er.
   - Og planenene fremover?
   - Vi tenker å ankomme Halden i september år 2000. Da har vi fullført Jorden rundt, utseilt 65.000 n. mil og vært ute i ni år. Når vi kommer hjem, har vi nye drømmer. Vi vil bruke båten og seile langs norskekysten nordover eller kanskje inn i Østersjøen. Vi legger ikke   Helt opp. Det er sikkert. Da blir Nor-Siglar vårt flytende sommersted.

Lek med hval, ryggoperasjon og orkan
- I disse syv fine årene, har dere hatt noen stunder dere kunne vært foruten?
   - Ja det er klart. I tillegg til vedlikehold, venting, og forberedelser som jo alle har, har vi hatt noen nifse opplevelser. En gang møtte vi en svær hval som var mer leken og nærgående enn vi satte pris på. Den jaget på kryss under oss i lang tid. Plutselig, på toppen av en stor bølge, falt vi rett ned på den så det skikkelig braket i kjøl og skrog. Det kunne gått riktig ille. Ellers var vi ikke særlig høye i hatten under stormen i Papagayogulfen på Nicaraguas vestkyst, forteller Martin med en viss erfaren stolthet.
   - Det var ikke så veldig morsomt med den ryggen din heller, da, bryter Anne inn. Vi måtte nødanløpe i Marokko på grunn av Martins rygg. Etter syv uker ble han lagt inn og operert i ryggen før vi kunne fortsette, tre måneder senere. Det hender også at Anne får hekseskudd og blir liggende noen uker... Det kan alltid komme kritiske tider.
   - Men to uforutsigbare rygger skremmer dere ikke fra å legge ut på lange strekk alene?

Lev i nuet!
- Det er jo det som er poenget! Vi må ta alt som det kommer. Vi har tatt et valg - det er slik vi vil leve. Og da må man tro på det beste, inntill det verste skjer. Begynner man først å si uha, og tenke på alt som kan komme til å skje, er det nok best å holde seg hjemme.
   - Hva med tro? Har dere samme verdigrunnlag og samme tro, her dere seiler jorden rundt i syv kvm og til tider bare har hverandre å ty til?
   - Tja, Martin er ateist og jeg trives med kirkesang og musikk. Men vi synes begge det er spennende å komme til de små lokale kirkesamfunnene på øyene i Stillehavet for eks. hvor folket virkelig engasjerer seg og utfolder seg i rytmer, ritualer, sang og dans i forbindelse med sin gudstilbedelse.
   Vi har aldri angret og var glade for å fortelle om drømmen, planleggingen og det store eventyret på Seilas-møtet i Sjøfartsmuseet.

Helt opp  |   Neste Reisebrev