Midt i skumsprøyten dukket plutselig den franske marinen opp like bak oss og skremte nesten vettet av oss med et kraftig støt i hornet. Dette var ikke et helt uventet møte, for området patruljeres på grunn av de kjernefysiske prøvene som utføres på Mururoa-atollen. Det er stort sett bare franskmenn som har adgang til det syd-østlige Tuamotus hvor sprengningene foregår. Offiserene var både høflige og korrekte og kom med de vanlige spørsmålene: Skipet's, eieren's og kapteinen's navn og nasjonalitet, antall mannskap ombord, hvilken havn vi kom fra, hvor vi skulle, osv. Passiaren ble avsluttet med en fersk vær-rapport. Den var ikke særlig oppløftende. Lavtrykkene, som lå tett i tett i vest, var på vei østover mot oss ......

Unøyaktige kart

Fire usigelig lange og masete dager og 520 nautiske mil senere, fanget vi opp Ahe, vår første Stillehavs-atoll i kikkerten. Vi hadde vært særdeles aktsomme i morgentimene for sikten er dårlig i den såkalte "labyrinten", som de gamle seilskutene unngikk før i tiden. Atollene er nemlig lave og vanskelig å få øye på før man er kloss på. Vi var også obs på at sjøkartene på disse breddegrader er unøyaktige. Man kan ikke stole på at de stemmer overens med GPS'n, men med utkikk i masta, gikk det bra. Men vi skal villig innrømme at nervene sto på høykant før vi var i sikkerhet inne i lagunen.

Dette var vår første erfaring med en "atoll", et ringformet korallrev som omslutter en grunn lagune. Revet er bygd opp av kalkskjeletter av døde koralldyr på kraterkanten av det som en gang var en vulkansk øy som har sunket tilbake i havet. Igjen på overflaten ligger en kjede med bittesmå, grønne holmer, såkalte "motuer", med svaiende palmer og hvite sandstrender. Det er disse koralløyene som så ofte er avbildet i turistbrosjyrer og som folk flest forbinder med Sydhavsparadis.

Tuamotu består av 78 koralløyer som strekker seg over et 600 km bredt og 1200 km langt område. Øyene, som skal være den største gruppen atoller i verden, har en befolkningen på 12.500 mennesker. Knapt halvparten av øyene er bebodd. Mangel på land og ferskvann er et problem. Derfor er det bare et par hundre innbyggere på mange av de tørre, palmeklette "motuene". På Ahe var det 400. Her ble vi møtt av en liten pike som kom springende mot oss med en nydelig bougainvillaekvast. Fortvilelsen var stor da hun ikke fikk den til å sitte i mitt tynne, nordiske englehår! Ivrig viste hun oss rundt i den søvnige landsbyen. Her fantes det meste - et par små butikker, postkontor, barneskole, et forsamlingslokale hvor øyboerne møttes om kvelden - og hele tre kirker. Tuamotu er et religiøst samfunn. Flertallet er katolikker, resten mormonere.

Bortsett fra sykler var det bare gangtrafikk på "motuens" to smale grusveier. Svære hauger med splittede kokosnotter lå til tørk mellom brødfrukt og citrustrær, palmer og crotonbusker. Det var pent og ryddig omkring den primitive bebyggelsen som var gjenreist siden El Nino-syklonen slettet atollene i 1982. De små husene som var bleket av vær, vind og salt sjø sto på påler. De var utstyrt med solcellepaneler, sisterner og vannbeholdere og virket luftige og behagelige med blafrende blondegardiner i vinduer uten ruter, et naturens luftkjøleranlegg. Vi reagerte på at det var så få barn å se og at en del av bebyggelsen så fraflyttet ut. Forklaringen var at mange familier følger barna sine til de større øyene, Rangiroa og Tahiti, når de begynner på ungdomsskolen. Isolasjonen fører til at mange ikke vender tilbake.

For mye penger

Opprinnelig ble Ahe bebodd av to familier. I dag består befolkningen av deres etterkommere og noen få andre familier. Resultatet var synlig på rekognoseringsturen vår. "Alle er i slekt med hverandre, så det er ikke lett for de unge å finne seg en passende make", smilte en hyggelig "genderme", som også kunne fortelle at det forekom tyveri og vold, alkohol og stoffmisbruk på det lille, idylliske stedet, selv om det så aldri så fredelig ut. "Problemene våre stammer fra perleproduksjonen", forsatte han. "Folk har for mye penger nå for tiden. De er bortskjemt! I gamle dager var folk misfornøyd fordi de ikke hadde penger. I dag har de plenty men er fremdeles ikke happy! Før i tiden tok folk seg av hverandre. Nå flykter de bare fra problemene til andre øyer hvor de tror det er lettere å leve. Men gresset er som kjent ikke alltid grønnere på den andre siden av gjerdet. For de gamle vender alltid tilbake", konkluderte den hyggelige mannen.

De stolte Tuamotuerne har alltid livnært seg av sjøen, pandanus og kokosnøtter. Før fridykket de helt ned på 30 meters dyp for å fange perlemorsskjell. I dag drives sofistikerte perlefarmer på atollene. Hver morgen raste moderne "Boston Whalers" full-lastet med arbeidere forbi oss ut i lagunen til perlefarmene omkring. Ahe's viktigste inntekt kommer fra leveranse av østers til naboøya, Manihi. Polynesia er verdensberømt for sine vakre, sorte kulturperler. Vi klarte faktisk å få tak i noen av disse ettertraktede glinsende Stillehavsperlene mot en flaske whiskey!

Eksotisk akvarium

Tuamotus reklamerer med å være verdens største og mest eksotiske akvarium, et dykkereldorado "par exellence". Det kan kanskje diskuteres, men rikere undervannsliv har hvertfall ikke vi sett siden Belize. Det innbydende turkise vannet var både varmt og krystallklart i den 16 km lange lagunen hvor vi kunne boltre oss blandt koraller og fisk i alle mulige varianter, farger og monstere. Mest spennende var det å snorkle gjennom passet hvor vi lot oss flyte med den sterke tidevannsstrømmen sammen med "de store gutta" - delfiner og barracuda, murener og manta ray, skildpadder og HAI!

At hai er farlig er det vel ingen tvil om, men hvor farlig den er skal være sterkt overdrevet. I turisthåndboken vår står det at blandt 300 haisorter er bare 28 kjent for å ha gått til angrep på mennesker. Farligst er hvit, blå, tiger og hammerhai. På verdensbasis skjer det ca. 50 angrep i året. Når man tenker på hvor mange mennesker som er i vannet til enhver tid, ser man at muligheten til å bli angrepet er utrolig liten. Dog føles det beroligende å lese at haiangrep i Stillehavet forekommer ytterst sjelden. Myggstikk representerer faktisk en mye større fare! Hai er ikke aggressiv der det er rikelig med mat. Derimot tiltrekkes den av blanke gjenstander, skarpe farger, blod, urin og plasking. Som regel er den bare nyskjerrig. Første bud er ikke å få panikk, beholde øyekontakten og bevege seg sakte bakover! Lettere sagt enn gjort, kanskje, men følger man disse reglene burde det gå bra........

Vi er glad i all slags sjømat så skuffelsen var stor da vi fant ut at over 400 fiskesorter i arkipelet kan være giftig. Spiser man fisk som livnærer seg av koraller og annen korallfisk, kan man risikere å få den skumle fiskeforgiftningen, "ciguatera". Det er umulig å vite hvilken fisk som er kontaminert. En type som er giftig på den ene siden av øya behøver ikke være det på den andre. Det spiller ingen rolle om fisken er kokt eller rå. Øyboerne vet av erfaring hvilke sorter som er spiselige, men vi fant det tryggest å la være.

Det forekommer flere tilfeller av "ciguatera" i Fransk Polynesia enn på resten av Stillehavsøyene sammenlagt. Skal tro om det skyldes de kjernefysiske prøvene i området? For da franskmennene kom til Hao i 1965 var "ciguatera" et ukjent begrep. Og i løpet av 3 år var nesten halvparten av befolkningen angrepet. På 70-tallet fikk en tredjedel av menneskene på Mangareva, ikke langt fra Mururoa, den skumle fiskeforgiftningen.

Uvær

Man kan fort bli liggende værfast i lagunen innenfor revet å vente på godvær utenfor. Kraftig vind, høye bolger, store dønninger og sterk strøm gjør det praktisk talt umulig for en liten seilbåt å komme seg ut gjennom passet igjen. Som så mange andre, ble også vi forsinket. Det ene uværet etter det andre passerte revy. Vi trodde aldri vi skulle komme oss videre. Plutselig ble korallene bak oss, som var kjempefine å snorkle på, en skummel trussel. Under "squallene" sto nemlig ankerkjettingen i fullt spenn og vi ble liggende foruroligende nærme de sylskarpe steinene. Det eneste lyspunktet var at når himmelens sluser åpnet seg, kunne vi etterfylle vanntankene og bruke jolla til både badekar og vaskemaskin!

Det var ikke så mye å foreta seg på Ahe, så vi ble glad da det skjedde noe. Forsyningsskipet, "Stella Maris", som lignet betenkelig på et avdanket hurtigruteskip, kom inn og ankret opp i lagunen. Da ble det futt i lokalbefolkningen som underholdt oss med å fare frem og tilbake fra skipet til kai i småbåter fylt til randen med oljetønner og propanflasker, melsekker og byggmaterialer, matvarer - og kassevis med øl! Vi siklet etter ferske baguetter, men de var allerede 2 dager gamle siden skipet kom helt fra Papeete.

Da værforandringen endelig kom, somlet vi ikke med å komme oss avgårde. Og denne gangen for vi lekende lett gjennom passet. Vi hadde jo erfaring, må vite! Men denne gangen var det værprofetene som bommet. Snart slo det om til sterk kuling fra syd-sydøst, opp i 35-40 knop på det værste, og vi fikk oss nok en husketur i motvind og grov sjø. Igjen opplevde vi at Stillehavet slett ikke er så stille. Det må ha vært en usedvanlig fin dag på Kapp Horn da Magellan døpte dette verdens største hav.

Til Tahiti

Det er Tahiti, blomstene's øy, som kaller. Heldigvis er det bare 250 nautiske mil dit. Det skal vi nok klare. Etter to anstrengende døgn skimter vi den sagnomsuste Sydhavsøya's storslagne fjell-landskap på horisonten; det samme synet som møtte de europeiske sjøfarerne for et par hundre år siden. Velkomsten deres derimot, var nok noe ganske annet enn den som erfares i dag. De første hvite som fikk landkjenning på "Otaheiti", var engelskmannen, Samuel Wallis, kaptein på frigatten, "Dolphin", og hans mannskap. Året var 1767. Innfødte i utriggerkanoer full-lastet med griser, høns og frukt omringet den merkelige farkosten med illeluktende blekansikter ombord. Europeerne fikk panikk. Dermed ble det første møtet mellom de to folkeslagene en blodig affære.

Så vi hadde stor respekt for "de farlige øyene", som Tuamotu-gruppen også kalles, hvor navigering blandt atollene er en sann utfordring. Først må man finne åpningen i revet. Dernest er det viktig å forsere passet på det rette tidspunktet, d.v.s når strømmen er svakest. Vi kom frem i god tid og ble liggende utenfor å vente på at tidevannet skulle snu. Passasjen var smal og grunn og full av korallhoder. Det fantes ikke sjømerker, så vi måtte navigere på øyet. Med sola i ryggen ogøy, som kaller. Heldigvis er det bare 250 nm dit. Det skal vi nok klare. Etter 2 anstrengende dager skimter vi den sagnomsuste Sydhavsøya's storslagne fjell-landskap på horisonten; det samme synet som møtte de europeiske sjøfarerne for et par hundre år siden. Velkomsten deres derimot, var nok ganske anderledes. De første hvite som fikk landkjenning på "Otaheiti", var engelskmannen, Samuel Wallis, kaptein på frigatten, "Dolphin", og hans mannskap. Året var 1767. Innfødte i utriggerkanoer full-lastet med griser, høns og frukt omringet den merkelige farkosten med illeluktende blekansikter ombord. Europeerne fikk panikk. Dermed ble det første møtet mellom de to folkeslagene en blodig affære.

Neste møte ble ganske anderledes. Jern sto høyt i kurs på den primitive øya. Og de smekre, eksotiske "vahinene" var noen usedvanlig sexy skjønnheter. Det skulle ikke mye til for dem å friste de ensomme sjømennene, som ikke hadde vært i nærheten av det motsatte kjønn på mange måneder, til å bytte spiker mot elskov. Snart lå "Dolphin" faretruende lavt i vannet!

Strandhugg i dette 1800-tallets "Utopia", er nok ikke på langt nær så spennende på tampen av det 20. århundre. Så vår velkomst kan naturligvis ikke sammenlignes med den gang da. Hyggelig ble den lell. Men det skal vi fortelle om i neste nummer.