Lekende pukkelhvaler
28. juli krysser vi "the Tonga Trench", en av verdenshavenes dypeste undervannsrenner. Det er 9000 meter dypt under oss, og 100 nm lenger sør er rennen hele 10.600 meter dyp. Neste morgen skimter vi Vavaíuí, Tongas "Northern Kingdom" i grålysningen. Øyene er lave og grønne og dekket med tett vegetasjon og slanke kokospalmer. Mens vi venter på soloppgangen får vi en kongelig velkomst av noen gedigene pukkelhvaler som boltrer seg i vannskorpen. Vi seiler frem og tilbake på respektabel avstand og nyter oppvisningen fra disse hvalene som er kommet nordover fra Antarktis under vinteren der for å parre seg og kalve i varmere farvann.
      Tonga består av 170 småøyer fordelt på fire grupper som strekker seg 350 km fra Tongatapu i sør til Niuatoputapu i nord. Når det er kulingvarsel overalt ellers, er det fint å seile i Vavaíu som ligger godt beskyttet bak holmer og rev. Her når ingen ubehagelige havdønninger frem.Vi har nesten glemt hvor deilig det er å seile uten å bli slengt veggimellom. Det er relativt enkelt å navigere i det klare vannet til tross for at man må kjøre slalom mellom grunner og rev til ankerplassene.
      Når vi sjekker inn i Neiafu, en søvnig liten landsby med 4.000 innbyggere, oppdager vi at vi har mistet en dag på veien. Vi har nemlig krysset datolinjen og må sette frem klokken 24 timer.
   -Dagen begynner i Tonga, annonserer havnesjefen stolt. Det er her man må være for å oppleve tusenårsskiftet først. Celebre gjester har meldt sin ankomst til nyttårsaften 1999, en ekstravagansa som skal vises på TV over hele kloden. Det spørs nok om de klarer å få til et så stort arrangement.

Extra large
For tiden har stått stille i Tonga. Det lille kongeriket med knapt 95.000 innbyggere er lite påvirket av omverdenen. Men så er dette siste gjenlevende monarkiet i Polynesia ett av de få landene i verden som aldri har vært kolonisert av noen europeisk makt. Dermed kommer det heller ingen støtte utenfra, fattigdommen er påfallende og infrastrukturen dårlig. Tonga er et typisk u-land hvor befolkningen lever en primitiv overlevelsestilværelse med store familier i små landsbyer i nærheten av jordlappene sine. Likevel virker menneskene fornøyyd: De har nok å spise, tak over hodet og et herlig klima som appellerer til en bedagelig livsstil.
      Det første vi legger merke til er de enormt store menneskene. Stor størrelse er et tegn på skjønnhet, et statussymbol fra gammelt av, spesielt blant kvinnene. Like iøyenfallende er den spesielle klesdrakten. For tollerne må heise opp skjørtet når de stiger ombord! De har på seg et rektangulært tøystykke som er festet rundt livet med en "taíovala", en stråmatte flettet av tørkede pandanusblader. Skikken stammer visst fra den gangen de innfødte brukte palmegrener for å skjule sine nakne kropper overfor de europeiske sjøfarerne. Både menn og kvinner bruker "taíovala" i forskjellige lengder rundt livet, avhengig av hvor mye respekt som skal vises ved forskjellige anledninger - hverdag eller fest, bryllup eller begravelser.

Brillefine gaver
På ankerplassen Matamaka Village blir vi liggende helt for oss selv. En morgen i sjutiden blir vi vekket av dunk mot båtsiden. En flott kar i 30-årsalderen vil låne bensin til påhengsmotoren. Han har et viktig møte på en øy i nærheten. Mannen ser respektabel ut i hvit skjorte, slips og "taíovala". Martin gir ham hele bensinkanna. Jeg protesterer. Jeg tviler på at vi får se hverken mann eller kanne igjen. Men Martin stoler på alle.
      -Det er klart karen kommer tilbake med kanna, mener han.Og det gjør han. For noen timer senere sitter David Fuapau i cockpiten. Han kan litt engelsk. Vi viser bilder fra Norge og Kanada. Han studerer dem nøye - men på lang avstand. Vi henter frem esken med briller. Henrykt finner han et par som passer.
      Dagen etter samler David, som viser seg å være høvdingens sønn, en gruppe øyboere som trenger lesebriller. Når vi gjør vår entré sitter de allerede i ring på gulvet med bibel og salmebok og venter. Vi sender ett og ett par rundt så alle får prøve. Etter mye skjemt og latter finner alle unntatt presten et par som passer.
      -You are our friends now, sier David rørt idét han forærer oss et stort "tapa"-teppe, et seremonielt klede som lages av barken på morbærtreet. I gamle dager ble tapa brukt til klær. I dag er det en verdifull gave som kun blir skjenket ved spesielle anledninger. Vi får også en stor kurv med brødfrukt, kokosnøtter, bananer og to store krabber.
      -This is my gift to you, fortsetter David alvorlig. -You are part of our family now. Vi har krysset barrieren. Vi er ikke "palangi" lenger.

Varm rotfrukt og kokte bananer
Tidlig neste morgen banker det på båten igjen. Og ganske riktig - David trenger mer bensin! Så følger en strøm av kanoer som vil ha alt fra briller til myggolje, medisiner og klær. De har med seg flotte flettevarer og skjell, villsvintenner og smykker av fiskeben og hvaltenner. Byttehandelen går strykende. Men halvparten må betales i "paíanga", som trengs til barnas skolepenger.
      Det er stille i landsbyen når vi går iland utpå formiddagen. Mennene er ute og fisker eller arbeider på jordstykkene sine, barna er på skolen, kvinnene skjøtter sin husholdning eller driver med håndarbeid. Bare de gamle og aller minste sitter i døråpningene og glaner når vi kommer forbi. Hjemmene består av to hytter, der én benyttes til matlaging og én til kombinert oppholdsværelse og soverom. Vi går etter lyden og støter på noen kvinner som sitter og banker "tapa". Det ser ut som en langsom prosess. Når flakene er tynne som papir blir de limt sammen og dekorert med naturfarger. Det tar tre måneder å lage et 50 x 1.5 meter langt stykke. Lengder klippes av etter behov og brukes til tapet, sengetøy og seremonielle formål.
      I vevhytten kjenner vi igjen noen av damene som sitter og fletter stråmatter. De skravler i munnen på hverandre, ler og har det skrekkelig morsomt. De skal akkurat til å spise og vinker oss inn. Alle har hver sin plastikkbolle med rykende varme rotfrukter og bananer kokt i kokosmelk. Vi får smake og kan bare konstatere at i Tonga spiser man såmenn ikke for å nyte maten, men for å holde liv i seg!

Tongere i "palangi" -båt
Vi får øye på noen merkelige sandhauger kantet med ølflasker og pyntet med koraller og skjell, blondestrimler, flagg og plastikkblomster.
      -Det er kirkegården vår, forteller en mann som har slått følge med oss. Det er faktisk fem kirker i den lille landsbyen hvor det bor bare 130 mennesker.
      Flertallet i Tonga er metodister, resten katolikker eller tilhører diverse mindre trossamfunn. Søndagen holdes hellig. Absolutt alt arbeid er forbudt. Allerede før soloppgang kalles innbyggerne til kirken av en "lali", en avlang tretromme. Kirkegangen fortsetter utover dagen. Det er vanlig med minst tre kirkebesøk I uken. Vi opplever at sangen er enda vakrere enn i fransk Polynesia. Salmene, som ble innført av misjonærene på 18-hundretallet, er tilpasset de innfødtes stemmebruk og lynne og synges i moll istedenfor dur. Det er utrolig virkningsfullt.
      Før vi forlater Matamaka tar vi med Fuapau-familien på en liten seiltur. Barna får fri fra skolen og stiller opp i uniformer. Familien er båtvant men har aldri vært ombord i en "palangi"-båt før. De reagerer på alt, spesielt elektronikken, kokeapparatet i slingrebøylen, toalettene og all hermetikken under dørken. Igjen løser "Facts from Norway" språkproblemet. Familien beundrer stavkirker og snø, bunader og 17. mai med tusenvis av flagg og kongefamilien på slottsbalkongen.
      -Nordmenn har respekt for kongefamilien sin, konstaterer David ærbødig. -Akkurat som her i Tonga.
   Turen avsluttes med brus og kake. Barna oppfører seg eksemplarisk. Men de strever med gaffelen. I Tonga spiser man nemlig med fingrene.
   -You are good visitors, sier David rørt når han takker for seg. -Dette har vært en fin opplevelse, spesielt for barna våre. Det slår oss hvor mye de andre "yachtiene" går glipp av ved å holde sammen på turiststedene.

Et kongelig plask
Vi får med oss et kongebesøk, for HKH Taufaíahau Tupou IV er nemlig i Neiafu for å åpne en internasjonal konferanse. Hele byen var engasjert i opplegget. "Den røde løperen", som i Tonga er et femti meter langt "tapa"-klede dekorert med kongevåpen, olivengrener og fredsduer, ble dandert etter alle kunstens regler mellom tilskuerne og kongefamilien. Seremonien bød på feiende hornmusikk og oppløftende "himener", rørende fremført av gamle og unge pyntet med blomsterkranser og bastskjort - og "laka-laka", en tradisjonell sanglek som ble ledet av Kongsdatteren og som varte i over en halv time. Mange grep anledningen til å neie for Kongen av Tonga - deriblant undertegnede.
      Dagen etter fortsatte vi til Pangaimotu, hvor det ryktes at Kongen pleier å bade når han besøker sin datter i Neiafu. Og sannelig, mens vi lå ved favorittstranden hans, kom 80-åringen tøffende i en stor Zodiak, omringet av seks livvakter. Plutselig lempet de den digre kolossen ut i vannet like ved Nor Siglar, hvor han trimmet og svømte omkring i bare undertøyet i over en time! Den typiske, polynesiske monarken som veide over 300 kilo i sine velmaktsdager, har innsett at det ikke er sunt å være så svær. Nå fremstår han med et godt eksempel overfor undersåttene sine og har gått ned over 150 kilo!

Kokosmarinerte muslinger
I forbindelse med kongebesøket fikk vi med oss et tradisjonelt festmåltid. Maten, som var innpakket i bananblader og stekt i jordovn, ble servert på palmeblad under et lavt stråtak hvor vi satt på bakken med beina i kors. I motsetning til de innfødte, klarte vi ikke mer enn noen minutter om gangen for vi måtte forandre stilling! Lekkerbiskener kom nydelig dandert i snegleskall og halve bambusror; her var hummersalat, kokosmarinerte muslinger, forskjellige sorter rotfrukter og poteter, melon, papaya og helstekt svin, en delikatesse på disse øyene hvor det er flere griser enn mennesker.
      Vi fikk også prøvd "kava", en seremoniell drikk som smaker og ser ut som oppvaskvann. Den beroligende drikken lages av pulveret fra en spesiell sort pepperrot som blandes med vann. I gamledager tygget jomfruene kavaroten og spyttet saften i bollen! I dag er det mer hygienisk. Dog må alle drikke av samme kokosnottskall. Til slutt sjarmerte en gruppe unge piker oss i senk med tradisjonell dans, sang og musikk. Dansen var svært så tekkelig og hadde lite til felles med Polynesias sexy hula-hula. I Tonga svinges det ikke på hofter og pupper, nei! Her holdes knærne anstendig sammen. Bare overkroppen beveges med grasiøse arm- og håndbevegelser akkompagnert av skjelmske blikk og kokette kneis med hodet. Tradisjonelle strenginstrumenter, gitar, banjo, bass og ukulele sørget for virkningsfull bakgrunnsmusikk.

"Gimmi monni"
Vi seiler videre sørover til Haíapai, "the Middle Kingdom", hvor Captain Cook fikk en så overstrømmende velkomst i 1773 at han døpte øyene "The Friendly Islands". Lite ante han at de innfødte hadde tenkt å putte ham i kannibalgryten. Det var Cook´s gavmildhet som fikk dem til å ombestemme seg. Blant annet presenterte han "Tui-Tonga" med en skildpadde fra Galapagos som romsterte rundt i Royal Gardens helt til 1966 da den døde i en moden alder av 220 år!
      Vi trivdes i Haíapai, en gruppe koralløyer som ligger strødd mellom lange, grunne og farlige rev og som er enda vanskeligere å takle enn Tuamotus. Derfor er det ikke mange som våger seg dit. Vi så faktisk bare en annen båt mens vi var der. Dette passet oss utmerket, for slik var det lettere å få kontakt på de isolerte øyene der folk ikke er vant til besøk utenfra. De innfødte var like nysgjerrige på oss som vi var på dem. For første gang opplever vi at barn er redde for oss. De syns vel vi ser ut som spøkelser, selv om vi er blitt ganske brune. De modigste guttungene stikker frem skitne hender og roper "Gimmi monni! Gimmi monni!". Når vi svarer "Give me bananas", blir det slutt på tiggingen.

I Blighs kjølvann
På en tur i bushen for å inspisere det lokale jordbruket, støtte vi på tre lystige jenter som satt på en stamme og plukket lus i håret på hverandre. De lot seg mer enn gjerne fotografere.
   -Har dere barn?, spurte den muntreste av dem.
   -To voksne sønner, svarte Martin. Hun lyste opp.
   -Er de gift?
   -Ikke ennå, svarte han.
   -Aah! Vi er på utkikk etter en mann i utlandet! Kan dere tenke dere en svigerdatter eller to fra Tonga?
   Det var klart at tenåringen mente alvor. Økonomien er dårlig i øyriket hvor det ikke er jord nok til å brødfø befolkningen lenger. Derfor har halvparten flyttet til New Zealand, Australia og Nord-Amerika for å søke lykken der. Alle familier har slekt i utlandet som sender penger og klær hjem.
      Vi opplevde ikke Palmerston og heller ikke Niue. Men når de fire ukene i Tonga er omme, har vi hatt både tid og anledning til å føle det unike kongedømmet på pulsen. Beriket med verdifulle minner glir vi langsomt ut på havet forbi den vulkanske øya, Tofua, hvor det berømmelige mytteriet på Bounty fant sted i 1789. Det var her William Bligh og atten lojale mannskap ble satt til havs, en tragedie som kulminerte i historiens lengste og mest storslagne sjøreise i åpen båt - 3618 nm til Timor i Indonesia. Vi følger i Captain Bligh´s kjølvann, men har tenkt å stoppe mange ganger på veien. Aller først går ferden til Fiji.

Neste Reisebrev