Hva kostet reisen?

En tabellarisk oversikt over de samlede utgifter, fordelt på forskjellige kostnader forbundet med våre 9 år under seil - jorden rundt.

P.S.
Utgiftene dekker:
a)    2 fastboende ombord
b)    65 besøkende
c)    3 av 9 år i områder med høyt kostnadsnivå, f.eks. i Norge og Middelhavet.
d)    6 hjemreiser med fly for 2 personer

(*) KNS, Royal Vancouver Yacht Club, Bluewater Cruising Association, Seven Seas Cruising Association, Transocean, Tyskland, Visa, American Express

Kommentarer til regnskapet

Vi bestilte Nor Siglar ny fra verftet i Frankrike i 1985. Hun ble levert til Vancouver hvor vi betalte N. kr. 500.000 for henne. Siden, har vi brukt ytterligere kr. 500.000 på utstyr. Utstyret som vi anskaffet før vi la ut på langturen (se artikkelen om "Nor Siglar - den ideelle langturbåten?"), kom på ca. kr. 200.000 basert på Canadiske priser i perioden 1986-1991.

Mens vi planla reisen (ca. 1990), la vi opp et budsjett på ca. kr. 120.000 i året (for 2). Som det fremgår av regnskapet, brukte vi nesten 60% mer, d.v.s. ca. 203.000 i året. Den største årsaken til dette er at utstyr og vedlikehold ble omtrent dobbelt så dyrt som vi hadde regnet med. Dessuten ble reisen mye lenger, både i distanse og varighet, enn vi hadde trodd. Ni år på de syv hav er lenge for en lystbåt. Sterk tropesol, salt sjø og voldsomme naturkrefter er stor belastning på båt og utstyr. Det er kostbart å holde en langturbåt i god stand. Halvparten av budsjettet gikk med til Båtutstyr (17%), Vedlikehold og Service (10%), Forsikringer (10%), Havneutgifter (5%), Driftsutgifer (2%) og Inn og Utsjekking (1%).

Kostnadene kunne naturligvis ha blitt adskillig mindre dersom vi hadde kjøpt brukt istedenfor nytt utstyr når vi trengte det, og hadde gjort vedlikehold og reparasjoner selv. Men p.g.a. dårlige rygger måtte vi ofte ansette hjelp. Videre benyttet vi oss gjerne av billig, lokal arbeidskraft. Dette lønte seg imidlertid sjelden for innfødte opererer helst med "island time" og gjør ofte slurvete arbeid. Vi tok oss alltid av det daglige rutinevedlikeholdet av båt og maskin, men de store jobbene, f. eks. bunnstoffing og polering, ble utført av lokalhjelp.

Båtforsikring er dyrt men vi turte ikke være foruten. Mange seilere tok sjansen på det og brukte heller beløpet til utstyr og reparasjoner for å holde båten i god stand. Medlemsskap i diverse seilforeninger er vel heller ikke nødvendig, selv om man drar nytte av utmerkede opplysninger for jordomseilere i disse klubbenes tidsskrifter. Det er klart at man kan kutte ned på gaver og souvenirs.

Videre kommer det selvfølgelig an på hvor man oppholder seg i verden. Det er dyrt å leve i Europa og Middelhavslandene forøvrig, mens det er mye billigere i Mellom-Amerika, Syd-Amerika, Asia og på de fleste Stillehavsøyene. I Australia, Fransk Polynesia, Vestindia, USA og Canada er det moderat til dyrt, dog adskillig rimeligere enn i Europa, og da spesielt Norge. Vi var et helt år i Norge og to år i Middelhavsland.

Vårt regnskap er nok ikke representativt for en typisk jordomseiling. Vi var ute lenge, hadde mye besøk, satte båten på land og reiste hjem med fly seks ganger, og oppholdt oss i land med høy levestandard i hele fire av ni år. Andre jordomseilere har klart seg på mye mindre enn oss. "Sorgenfri"-guttene brukte bare kr. 35.000 per person per år (1990-94), det unge brudeparet på "Bryllupsreisen", som foregår i disse dager, mener de kan klare seg på kr. 75.000. Så selv om vi brukte ca. kr. 100.000 hver, tror vi nok at det kan være mulig å foreta en slik reise som vår på noe mindre, la oss si ca. kr. 85.000 per person per år. Selvsagt kan den også koste mye mer!